Klarer jeg stø kurs når tvilen kommer?

Kjære leser, nå stormer det litt!

Det er nesten rart hvordan dagene flyr unna for tiden, og med all slags travelhet kommer også følelsen av at sommerferien er nærmest rett rundt hjørnet. Ja, det er lang tid til juli måned er her fortsatt men i mellom alle de hverdagshendelsene som utgjør et menneskeliv så blir liksom dager til uker og uker til måneder uten at man får sukk for seg. For årets sommerferie så har jeg ikke så store forventninger egentlig. Jeg forventer vel egentlig ikke annet enn sol på huset nede på øya mi, og litt tid til å finne både roen og de deilige dagene der intet annet enn harmoni, og eventyr står i sentrum. Hvile det trenger en sliten kropp som har vært gjennom sykt mye det siste halvåret.

Om jeg skal være helt ærlig med meg selv så har jeg den siste tiden vært litt nede, og det skyldes nok i det store og det hele at jeg har det som man på godt norsk kaller sorg-følelse i kroppen. Den kommer og går som vinden, og der jeg det ene øyeblikket har det helt fint så kommer et lite gyfs av mørke i blant. Spesielt på nettene og kveldene. Det er en rar følelse som jeg ikke har kjent i kroppen tidligere i livet, og selv om jeg nå som en voksen mann på førtipluss har vært gjennom de fleste menneskelige følelsene i en kropp, så tar jeg meg selv i å være overrasket over at alltid positive Kjell-Ola er litt satt ut. Litt satt i en modus som jeg aldri har opplevd tidligere.

Om du kanskje tenker at det setter meg tilbake i alle de daglige gjøremålene så vil jeg si at jeg med høyt tempo kommer meg gjennom alle gjøremål på et sett, og det er først når jeg får tid til å kjenne etter at jeg får en følelse av å være lost. Følelsen skyver jeg unna når jeg må prestere på RIG, TV, foredrag eller reklame-gigs. Det er først og fremst bok-skrivingen følelsen av å være «lost» går utover og det skylde nok også at boken krever så mye av meg. Boken er ikke noe jeg kan gjøre på autopilot. Boken er krevende. I tillegg krever boken at jeg kjenner på følelser og arr i egen kropp, og i en fase som nå så gjør det rett og slett litt vondt å skrive. Vondt fordi jeg på tross av noen fantastiske år med mye «stang inn» har hatt «stang ut» på det kanskje viktigste området av dem alle.

Nei kjære godtfolk. Jeg kunne skrevet mye om denne følelsen i dag, og mye om det å være på livets reise alene, men så tar jeg meg selv i det og forsøker fokusere på de tingene som går bra. Forsøker skyve bort det faktum at det er skyer over solen, og det selv om solen skinner som aldri før utenfor vinduet.

Noen ganger mister man bare fullstendig troen på seg selv, og om troen forsvinner på privaten så er jeg fortsatt sterk på jobb. Det er mitt private jeg som er litt nede for telling.

Jeg forsøker tenke som jeg alltid har gjort når motbakken er som tyngst, og bite tennene sammen. På livets reise vet du aldri hva som skjer, og selv når bakken er som brattest så går det oppover. Når bakken er som brattest da nærmer du deg toppen, og jeg vet til og med hvem jeg skal erobre den med.

Nå skal jeg hive meg i bilen og kjøre mot Sverige for litt tid med sønnen min, samt hans farmor og resten av familien min. Det er vel det man kan kalle et sunt anker når havet blåser opp og kapteinen på skuta blir litt rådvill på kursen.

God helg – ta vare på hverandre der ute.

Her følger noen bilder fra dagens TV jobb:

Og noen fra feriene som ble så sinnsykt bra det siste året.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *