Kapitel en, og vips så er man i Italia!

«Når historen skal skrives vil jeg vite at den var full av eventyr»

Kjære leser, det sies at det for at et kapitel skal kunne finne sted må være en start og en slutt. Jeg starter med slutten så får dere starten også om dere leser ferdig teksten.

Ja, nå tenker dere kanskje at jeg snakker om boken min, men det er et annet slags kapitel jeg skal skrive om i dag, og det er et kapitel fullt av eventyr. Tidligere i dag hoppet jeg på et fly, og mens jeg startet dagen fra morgenen av i huset mitt på Kanariholmen, så sitter jeg i skrivende stund i en liten italiensk by og skriver til dere. Om jeg skulle oppsummert dagen, og ferien så langt så kunne jeg sagt «livet ass». Jeg kunne sikkert også slengt på en «den så jeg ikke komme», og slik er det gjerne når mellom-menneskelige relasjoner styrer hverdagen mot det uventede. 

De siste dagene og ukene har jeg bølge-surfet med både gode norske og kanariske venner. Jeg har gått i kanarifjellene med de samme vennene. Jeg har besøkt et Salsa-arrangement med en kanarisk kompis som kan danse skjorta av de fleste. Jeg har stått så mye SUP at jeg føler at bølgene skvulper selv på landejorden og jeg har sosialisert med kompiser som er så lojale, fine eg genuine som jeg faktisk hadde glemt at folk kunne være. 

I tillegg har jeg fått klarnet tankene slik bare bestevennen «naturen» kan sørge for og jeg har gjort det med folk som lik meg verdsetter det å nyte vakre omgivelser til lyden av fysisk bevegelse som i skritt eller en padle åre gjennom vannet. Det kalles vel egentlig fysisk-aktivitet, men jeg liker ikke det ordet. Det høres nærmest ut som en skoleoppgave og naturen skal være mer som poesi. 

Da jeg i dag tidlig forlot «Casa Tranquilo» som huset mitt gjerne kalles, så var det to kompiser som fortsatt sov der da jeg dro. Verken teknologi-guru, og blåskjorte-blogger Salvador Baille eller Mental-trener og coach Peter Adolfsson var i nærheten av å våkne. De drømte nok om flere eventyr under solen med den lille klanen vår der nede. Når de først våknet så vet jeg at de ganske raskt var ute på nye eventyr med den alltid like fantastiske Juan Carlos Verde og hans kollegaer på det lokale vannsport senteret. Ryktet sier at de i dag skulle ut og seile katamaran. 

«Casa Tranquilo skal alltid være et samlested for alle de som vil følge drømmer og leve ut eventyr i naturen med meg.  Tilbake på huset er historiene alltid mange»

For min del så var kapitel en over i dag med flyturen til Italia der jeg nå sitter og skriver. Kapitel en var virkelig så fantastisk som bare et eventyr eller flere kan være, og det beste med det hele er at jeg har lært så mye. Jeg har utviklet meg så sinnsykt mye på disse dagene, og ukene med gjengen på øya. Jeg ser verden på en helt annen måte, og det kom godt med nå hodet var så låst i Risk, svindel og hverdags gjøremål i Oslo.

Læringen disse dagene er av det ekstremt positive slaget, og der jeg så ofte føler meg så ensom i Oslo, så merker jeg hvor mye jeg setter pris på at folk kommer og ringer på hus-døren min i Spania til alle døgnets tider. Det er alltid venner som vil leke. Som vil seile, kjøre vannscooter, står på sup, fiske i havet, fiske i innsjøer, gå tur i fjellet eller trene sammen på gymmet. 

Det med å bare ringe på døren til kompisen er en fin ting som har død ut i Norge, og jeg må rent personlig helt tilbake til barndommen for å huske sist jeg fikk den gledelige overraskelsen av en god venn på døra uten forvarsel. I dagens Norge må alt avtales både en, to, og tre uker eller måneder i forveieen. Vi er jo alle så travle. Ikke minst jeg!

Vel, jeg ville bare stoppe innom dere og si at huset på øya har gjort meg til meg selv igjen. Huset på øya har gjort at jeg ikke lenger lurer på hva jeg driver med. Jeg er en mann med en dypere mening igjen, og det skyldes alle vennene som delte sin positive energi slik jeg forsøker å dele min. 

Kjære Peter og Salvador. Takk for at dere valgte å dele en ferieuke med meg i Casa Tranquilo. For at dere valgte eventyr i fjell og på sjøen. Kjære kanariske venner! Jeg kjenner ingen som stiller opp som dere. Jeg kjenner ingen med en mer inkluderende og hengiven holdning til livet.

Hasta Luego – Vi sees snart igjen.

Nå kan kapitel to begynne. Det starter i Italia.

(I løpet av den neste uken skal Peter og Salvador få gjesteblogge om sin uke på Casa Tranquilo her på KleivenBlogg. Deres ord! Deres opplevelser og bilder. To be continued)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *