Dette er alvorlig, og det skjer nå

Kjære leser, i dag vil jeg adressere noe alvorlig og da begynner jeg like godt rett på.

Den siste tiden har vi her til lands sett en trend der nordmenn som aldri tidligere har vært involvert i kriminalitet havner som det vi på godt norsk kaller «mulldyr», og da er det grunn til bekymring. I praksis er det vi ser at nordmenn ender opp med å låne ut bank-kontoene sine til kriminelle som ønsker å føre penger med kriminelt opphav ut av landet eller til en trygg base.
Når vi nå ser at volumet med slike hendelser øker så skyldes det nok en kombinasjon av hendelser, men ført av alt så ser vi stadig oftere at det som starter med en offerrolle i en svindelform i mange tilfeller endrer form til aktiv deltakelse fordi offeret blir truet, eller lokket stadig dypere inn i trøbbel. Et eksempel er NIgeria-svindel som starter med drømmen om raske penger, men ender opp som et mareritt. Et annet tilfelle er datingsvindel der offeret har overført penger til en svindler som når masken faller forteller at pengene som er overført fra offerets-konto har hatt slutt-destinasjon hos en eller annen terror organisasjon. Offeret blir dermed lurt til å tru at det vil få fengselsstraff for terrorfinansiering her i Norge, om det det da ikke fortsetter å overføre penger.
I en slik situasjon er det bare en ting som gjelder. Gå til politiet eller søk hjelp.
Sagt med andre ord godtfolk. Om du er et offer så blir du ikke buret inne. Tar du derimot et aktivt valg om å hjelpe kriminelle etter at du har forstått hva slags trøbbel du er i….Ja da er situasjonen en helt annen. Ta med deg de ordene! Det er de ordene som kan redde deg når politiet først star på døra.
Når jeg nå sitter og drikker en kaffe på Albert Bistro mens jeg forbereder dagens filming av Svindeljegerne så ser jeg også grunn til å varsle om noe annet som er i gjerde godtfolk. I disse dager pumpes det ut en masse falske fakturaer her til lands. Fakturaer som havner i din og min postkasse. Fakturaer som er ren svindel, men likevel skremmende like sine ekte motstykker. Det kan være verdt å ha med seg.
Stay safe godtfolk.
 

En stor dag

Kjære alle sammen, i dag er en virkelig stor dag for meg. Det er rett og slett dagen da Høstlanseringen til Tv3 finner sted og med det kommer også påminnelsen om at Svindeljegerne snart er tilbake på skjermen på Tv3 og Viafree. De kaller det visst Svindeljegerne sesong 2.

Det har vært et travelt år så langt og denne høsten har virkelig bare fløyet av gårde, men med høst-lanseringen som finner sted på en båt på dagtid og senere på Latter så vet jeg at Svindeljegerne sesong 2 premieren bare er noen uker unna, og med det kommer også både premierenerver, og frykten for at dere ikke skal like det som vi har jobbet med helt siden mars måned. Det er jo både litt personlig, og med mye stolthet vi lager Svindeljegerne.
Det er et genuint team som lager serien, og der nærmest samtlige av de som jobber med oss virkelig brenner for å rydde opp i en kriminalitetsform som sjelden stoppes av Politiet så kommer både mye overtid og lange dager med iherdig jobbing. En Svindeljeger får jo som kjent heller ikke overtidsbetalt. En Svindeljeger brenner for å løse saker og drives av det å rydde. En Svindeljeger er for meg en betegnelse på alle oss om jobber i teamet, og ikke bare Ole og meg. Selv om det er oss som synes utad.
Når høst-lanseringen finner sted i kveld da vet jeg at vi kun er få uker unna premiere, men jeg vet også at det er mange lange filmedager igjen, og jeg vet at vi fortsatt har noen svindlere igjen å konfrontrere. Rettferdigheten skal jo seire.
Når høstkveldene og premieren har lagt seg så er det kun RIG, og bokskriving som gjelder for meg fremover, og selv om jeg må erkjenne at det å skulle skrive boken min ved siden av både vanlig jobb og TV har vært tøft så vet jeg at dere før eller siden skal kunne kjøpe en bok som jeg er stolt over å putte navnet mitt på. En bok som jeg håper at vil kunne gi dere litt av den gleden som jeg har hatt ved å skrive den.
For forlaget mitt Gyldendal som stadig minner meg om å huske å sende de viktige cover-bildene er også forventningen til boken der, og det å skulle imponere dem har nesten blitt som en besettelse for meg. Jeg vil vise dem at tekstene de liker fra meg i blogg-format kan bli langt bedre når jeg får fred og ro til å skrive i bokform. Det er et mål i seg selv.
Jeg er forresten utrolig stolt over at så mange følger meg i hverdagen. Både på blogg, Instagram og Facebook er engasjementet deres med på å gi meg motivasjon til å kjempe videre. Deres feedback, og tilbakemeldinger er med på å hjelpe meg å pushe grensene for hva jeg trodde at jeg kunne gjøre. Bare det å skulle skrive bok for et forlag som jeg virkelig beundrer er en stor greie for en gutt som ble fortalt på skolen at han ikke kunne skrive god norsk. At dere trykket Svindeljegerne til deres bryst er med på å gi oss som jakter svindlere motivasjon når dagene for innspilling av sesong 2 blir lange.
Jeg tror ordet jeg leter etter er takk. Takk for at dere gjennom støtte og tilbakemeldinger pusher meg litt nærmere det å leve ut drømmene mine. Jeg håper at jeg kan gjøre det samme for dere.
Alt godt fra meg.
 

Om Svindlerjakt, frokost og min såkalte kjæreste

Om Svindlerjakt, frokost og min såkalte kjæreste
«Slipper vi å se de lite flatterende t-skjortene dine i årets sesong av Svindeljegerne?»

Nå er det ikke så mange ukene igjen til Svindeljegerne igjen ruller over skjermen, og da passer det jo å skrive litt om hva ståa er når vi går inn i de siste ukene, eller kanskje månedene med innspilling. Først av alt så tenker jeg at Svindeljegerne sesong 2 vil bygge videre på det som var bra med fjoråret og for meg handler det om jakten på svindlere. Det handler om å hjelpe norske forbrukere og la rettferdigheten seire. I tillegg handler det om forbrukeropplysning, og det å lære noe av et program som skal være lettbeint, og friskt. Når enkelte av dere spør meg hvorfor vi ikke kan gjøre større saker av typen CEO-svindel, eller større øko-krimsaker som underslag, så er svaret som seg hør og bør at Svindeljegerne er og skal være et forbrukerprogram. CEO-svindel og andre større svindelsaker er sinnsykt spennende men det er også mer RIG (analysehuset jeg jobber i) mat enn Svindeljeger-mat. På TV der skal vi hjelpe mannen i gata, så får RIG redde bankene og det offentlige Norge. På TV er vi også opptatt av at svindelen er visuell og rene datasaker er sjelden det.

Det viktigste for meg med sesong 2 er egentlig at vi lager en sesong som er tro mot tankene til John Bjarne (redaktøren vår fra sesong 1 som forlot oss tidligere i år). Jeg vil at han skal være like stolt av sesong 2, som han var av sesong 1, og det selv om han dessverre ikke er blant oss mer. RIP buddy!
I skrivende stund sitter jeg og går gjennom mailer fra dere, og da passer det jo å følge opp noen av spørsmålene dere har sendt vedrørende serien, og litt annet.
Når det gjelder Svindeljegerne, og klær så er det flere av dere som har spurt om vi blir kledd opp, eller velger klær selv, og svaret er selvfølgelig det siste. Ole og jeg velger selv hva vi ønsker å ha på oss. Ole er sin egen stil tro, og det er jeg også. At jeg liker å leke litt mer med klær er det liten tvil om, og jeg finner det ganske morsomt å sette sammen ulike uttrykk til de ulike delene av programmet. Dette gjøres i samarbeid med Monster-gjengen som produserer. De vet jo hva de ulike delene innebærer, og hvordan de skal se ut rent visuelt. Når det gjelder klær og det visuelle, så var det noen nett-troll som ikke likte t-skjortene mine i fjor, og med det hatet som t-skjortene genererte så kan jeg ikke annet enn å love noen slike i år også. Om kritikken mot serien begrenser seg til at t-skjortene mine er for «små» da har vi i mitt hode lykkes.
At enkelte av skinnjakkene og dressene ble populære blant seere var også gøy i fjor. Dresser og kule skinnjakker kan jeg også love mer av.
Når det gjelder fremdriften i serien så er det enkelte som har spurt om de kan forvente en oppsummering av hvordan det gikk med svindlerne fra fjoråret. Fjorårets svindlere vil vi nok la hvile. De fikk den oppmerksomheten som skulle til sist sesong, så vil de nok møte sitt motstykke i nye skurkefjes i år. Det er noe med å rydde opp i aktuelle saker, og la historie være historie. Et dypdykk i fjoråret er sikkert spennende, men jeg lar det være opp til redaksjonen om de på noe tidspunkt vil gjøre noe slikt.
Når det gjelder nye former for svindel så er det fortsatt enkelte av dere som spør om dere kan tipse, og svindeltips kan dere fortsatt sende til svindel@monstermail.no. Da vil dere komme i direkte kontakt med redaksjonen.
Den siste tiden har det kommet et par mailer om private ting også. Flere har spurt meg om mat og kjæreste. Ja, det er riktig at jeg sjelden lager mat hjemme. Jeg er liksom så godt vant til å leve på hotell og reise at jeg nærmest alltid spiser ute, og unntakene er når jeg har sønnen min, eller reiser bort. I Oslo der bruker jeg flere av restaurantene nærmest som hjemmekontor, og det skyldes nok ikke så mye annet enn at jeg trives med å jobbe ute blant folk. Om jeg skulle sitte hjemme og gjøre det samme så ville jeg ikke vært like effektiv.
Når det gjelder spørsmålet som jeg har fått flest ganger fra dere den siste tiden så er det også av privat karakter. Spørsmålet er om jeg har «kjæreste». Om jeg var klar til å snakke om kjærlighetslivet mitt utad, så hadde jeg helt sikkert gjort det for lenge siden. Noen ganger i livet skal man bruke tid på å finne ut av ting i fred og ro. Man må få finne ut av ting selv, og da i eget tempo før en hel omverden skal få rive og slite i den delen av privatlivet. For meg er det viktigste i verden å gi sønnen min en trygg og god plattform og om tiden og etterhvert blir rett for å dele noe når det gjelder kjærlighetsliv, og tanker om fremtiden på det området så kommer det sikkert. Maxi og jeg er jo som et kinder-egg. Vi kommer som en pakke på to, og dermed må jo den lille sjefen og taes hensyn til. I skrivende stund er det langt viktigere ting jeg har på hjertet når det kommer til blogg og annet i det offentlige-rom.
Først av alt så handler det om Svindeljegerne, det handler om samfunnsansvar og om risiko. Så vil jeg som alltid spe på med litt annet om alt som surrer gjennom hodet mitt.
Takk for følget godtfolk.
 

Slutten på Naive Norge?

Hvor naive er vi nordmenn egentlig?

Kjære leser, de neste ukene skal jeg i tillegg til å fullføre årets svindlerjakt med Svindeljegerne ut på veien og holde foredrag for alt fra det offentlige Norge til større IT-selskaper. Jeg skal få lov til å snakke om Naive Norge. Jeg skal få lov til å fortelle om en kultur for å lukke øynene for alt som er skummelt, og jeg ska gjøre det med «Caps-lock» på. Når jeg gjøre slike foredrag så bruker jeg alltid dagsaktuelle saker fra mediene, og hele ideen bak foredraget er å kombinere mine skrekkeksempler fra ti år med RIG og snart tjue år med risikoanalyse med tidsaktuelle ting fra alt som skjer rundt oss i verden. Hele tanken bak foredraget Naive Norge er å få dere til å tenke. Det er å aktivisere den delen av hjernen deres som tror at noen andre i nasjonen har tenkt på alt som vi ikke forstår. Det er å få dere til å se at Norge som nasjon trenger kritiske spørsmål fra deg og meg for at landet skal bli litt mer strømlinjeformet, og ikke minst i stand til å takle utfordringer.

Da jeg for noen år tilbake etterlyste sparsomlighet, og evne til å planlegge i UDI under asylkrisen så skyldtes det at UDI på den tiden sto for det jeg vil kalle slett håndverk. Da jeg et par år senere stilte spørsmål ved flysikkerheten, og hvorfor vi nordmenn ikke sjekker ID-dokument mot boarding-pass så var det den samme iveren som fikk fritt spillerom.  Jeg takler ikke å se likegyldighet i organer som skal sikre
I disse dager er jeg opptatt av hvordan vi alle kan unngå å bli lurt, eller svindlet på nett. I tillegg har jeg den siste tiden sett mye på hvordan intetanende nordmenn blir brukt som muldyr av kriminelle. Vi snakker da om hvitvasking av penger, og mulige midler til terror-finansiering. Slikt kan bli stygt, og der vi på RIG ofte ser hvitvasking ganske ofte så involverer det stadig ofte nordmenn som låner ut kontoene sine til kriminelle miljøer. Enten som følge av frykt eller kjærlighet til en eller annen banditt. Nei, godtfolk! Jeg vil vel egentlig bare med dette si at jeg gleder meg til å møte flere av dere under foredrag på veien i tiden som kommer. I tillegg håper jeg at dere alle heller tar ansvar selv eller spør hvem som er ansvarlig når noe går på tverke enn å skylde på den ene som ikke er til stede.
Om vi skal vinne kampen mot det naive her til lands så må vi forstå at det å stille spørsmål, og forstå motivasjon bak en handling er det eneste settet å bytte ut Naive Norge med  den mer opplyste varianten. La oss kalle den Norge etter naiviteten. Så langt er det landet lysår unna.
 

Elendig sikring i Norge ved krise som terror, ran og andre skumle saker

En tankevenner, og da handler det om sikkerhet

Kjære leser, hvor går skillet mellom sikkerhet og overbeskyttelse? I går snakket jeg med en norsk kompis som mente at vi burde merke lovbryteres hus i Norge slik det gjøres enkelte steder i USA, og med samtalen kom også en bekymringsrynke i min panne. Tilstander der voldteksmenn, eller voldsmenn skal merkes for livet, og det selv etter å ha sonet straff ferdig er neppe noe for edruelige nordmenn, og der en mann skal få en nye sjanse etter straff så er ikke det mulig med en stor plakat som skriker ut om fare for både det ene og det andre på egen gressplen. I USA er det også mulig å gå inn på nettsider som forteller besøkere i hvilke hus det bor drapsmenn, eller andre skumle typer. Det er mulig å gjøre oppslag mot steder der kriminalitet skjer også, og med det i bakhodet så kan du eksempelvis søke på antall, eller type lovbrudd i en gate der du bor eller vurderer å bo. Hva sier du landsmann? Vil du ha det slik i Norge også.

Mitt svar på spørsmålet over er et ubetinget nei, men på et annet område er det grunn til bekymring og det må vi gjøre noe med.
Senere i dag skal Kontrollkomiteen på Stortinget ha en høring om regjeringens arbeid med objektsikring. Bak det byråkratiske ordet «objektsikring» skjuler det seg planer for hvordan viktige bygg og installasjoner skal beskyttes i en krisesituasjon. Det handler om gjerder, sluser og vakthold. Men også om planer for å sette ut et kraftig forsterket bevæpnet vakthold i en krisesituasjon. For eksempel et terrorangrep eller i verste fall et militært overfall på Norge.

Rapporten fra Riksrevisjonen som Stortinget nå holder høring om, kom i mars i år.  Da brukte riksrevisor Per-Kristian Foss den sterkeste formen for kritikk, «svært alvorlig», om manglene i politiets og Forsvarets objektsikring

Dette er en del av Norges beredskap mot kriser og overfall. I en gitt situasjon, for eksempel i opptakten til et militært overfall, kan det være en avgjørende del av den. Å sette en eller flere funksjoner i samfunnet ut av spill ved å ødelegge viktige bygg og anlegg, vil skape kaos og frykt, og gjøre et angrep enklere.
Slik sikring er en nødvendighet, og da mener jeg for ethvert moderne samfunn. Det er en like stor nødvendighet med tanke på ran, eller organisert kriminalitet som det er med tanke på krig eller terror. Det er en nødvendighet for å sikre nasjonen og dens rammer og borgere om det uforutsette skulle skje, og der vi nordmenn så ofte blåser i slikt. Vi bor jo i verdens tryggeste land tross alt (gjør vi egentlig det?), og rikeste, så skulle man tro at vi hadde forutsetningene til å legge penger i vår egen sikkerhet og infrastruktur, men gang på gang så gir de som styrer vårt land f…på dette området. Det kan virke som om politikerne tenker litt som de gjør i land der morgendagen ikke betyr noe. Land der man ikke har brann, eller skadeforsikring fordi det ikke brenner i dag.
«Det er fortsatt hull i terrorsikringen, også for de aller mest sårbare objektene. NSM-sjef Kjetil Nilsen gir mandag morgen bred støtte til Riksrevisjonens kritiske rapport.»
 
I et stadig mer kompleks trusselbilde trenger vi også i Norge å sørge for at viktige samfunnskritiske installasjoner er godt sikret, og da mener jeg med noe mer enn blomsterbed rundt Stortinget. Nasjonen Norge er ifølge all vår selvskryt verdens rikeste, og da bør også våre verdier sikres deretter. Det er ikke så lenge siden Breivik, og terroren som rystet vår nasjon slik den ikke har blitt rystet siden krigen, men like fullt kan det synes som om norske politikere ikke tar viktig objektsikring riktig på alvor.
Må vi ha en ny runde med terror på norsk jord for at de skal forstå alvoret? Eller kan vi forvente at de allerede nå forstå at Norge også er endel av en verden der det uforutsette vil skje – igjen og igjen.
 

Noen ord om den siste ukens terrorliste-spetakkel, og PEP data på avveie

Kjære leser, det er tid for helg, og da hever jeg kaffe-koppen og skåler mot dere alle. Skål godtfolk!

Jeg vil bruke litt tid på noe litt komplekst i dag, men jeg skal forklare så enkelt som jeg kan. Mange av dere ønsker jo flere saker om risiko fra meg og nå er jeg litt gira på et risiko-relatert tema. Først litt privat.

Denne helgen er det intet mindre enn Oslo-helg på meg og der jeg kanskje aller helst skulle ønske at jeg kunne rømme mot Sverige og hytta i Lysekil så er jeg altså stuck i byen med oppfølging av av leilighets oppussing og litt annet kreativt på tapetet.
Den siste uken har jeg brukt mye tid på å følge opp DN-saken, som sist uke forklarte Norge at risiko-databasen World-check var lekket på nettet. Jeg kjenner World-check databasen bedre enn de fleste som tidligere forhandler av den i Norden, og der denne databasen med all sin kompleksitet dekker både politisk eksponerte personer (PEP), terrorister og andre sanksjons-lister fra blant annet EU, FN, og OFAC (USA), så kan det kanskje virke veldig spennende for folk flest, men er det egentlig det?
La oss starte med PEP-listene. Det at man er definert som PEP betyr egentlig bare at man har oppnådd å få en maktposisjon i samfunnet. Det betyr at man kan utgjøre en korrupsjonsrisiko, og da mener jeg ikke at noen av disse har gjort noe galt. De er bare i databasen fordi reglene ved innføring av EU´s tredje direktiv for hvitvasking krever slikt. Det fjerde direktivet krever enda mer, og der skal fokus rettes mer på lokale norske PEP. Det samme gjør den norske hvitvaskingsloven som direktivet bygger på. Det at politikere som da har vært med på å vedta hvitvaskingsloven senere sutrer over at de har havnet i databasen betyr kanskje at de ikke visste hva de vedtok? Eller var det bare slik at de bare ville at de andre politikerne skulle ligge der og ikke dem selv?
Nei, en ting kan det være greit å vite. Det å være PEP betyr ikke så mye annet enn at du og din familie blir flagget i banker eller finansinstutisjoner, og da går gjennom en utvidet kontroll. Denne kan variere litt, men hos de fleste er denne svært enkel da PEP gjerne kommer med ulik risiko. En pep fra et korrupt land er gjerne farligere for banken enn en lokal norsk pep. Så kan man alt i alt huske på at korrupsjon også er noe som kan oppstå her til lands. Like fullt blir norske PEPér raskt vinket gjennom så lenge PEP status ikke kombineres med tvilsomme penge overføringer.
Om du som meg finner det fascinerende at vi faktisk sjekker i bank og finansverden mot risiko databaser som World-Check så skal du huske på at hele motivasjonen for hele kontrollsystemet som bankene og hvitvaskingsloven bygger på er utformet som følge av Twin Towers, og den påfølgende kampen mot hvitvasking, terrorfinansiering og korrupsjon. Denne kampen er de fleste enige om at er viktig, og sett i et slikt lys, er det å bli definert som en PEP nærmest et kompliment. Det betyr at verdenssamfunnet har definert deg som en maktperson. Den har også inkludert ditt nærmest nettverk i systemet fordi overføringer av korrupsjonsmidler etc gjerne går omveier til den som trekker i tråene.
All informasjon i World-Check og tilsvarende databaser kan linkes til original-kilde. Ingenting er egentlig hemmelig.
Når det gjelder hva norske banker sjekker mot så er det i de fleste tilfeller PEPér samt databaser over terrorister etc som ajourføres av FN; EU og OFAC. Selv om databaser som World-Check også inneholder lokale kriminelle så har disse en liten betydning for bankene. Disse er det nemlig ikke pålagt å sjekke mot.
Når det rettes kritikk mot banker og andre so bruker databaser som World-Check og dets motstykker så skyter man feil vei. Bankene gjør bare det som hvitvaskingsloven pålegger dem å gjøre. Om noen kan, og skal få skylda for PEP databaser, terrorlister og tilsvarende så må det være en av tre. Terroristene bak 9/11, verdenssamfunnet som gav tilsvar med kampen mot terror, eller enkelte norske politikere som implementerte et regelverk som de etterpå klager over. Nei godtfolk, nå er det nok fag for i dag.
Jeg skal legge bort Svindeljegerne, terrorlister og annet. I stedet skal jeg nå ut i naturen og nyte helgen. Håper at dere gjør det samme.
Her forklarer jeg PEP i et videoklipp hos DN
 

10 ting jeg skal sørge for at sønnen min aldri glemmer

10 ting jeg skal sørge for at sønnen min aldri glemmer

  1. Du kan ikke vinne om du gir opp
  2. Alt et menneske kan klare å gjøre er ting det har lært i løpet av livet.
  3. Det er enklere å bli verdens beste nordmann enn å bli best i verden
  4. Et smil åpner flere dører enn en hvilken som helst nøkkel
  5. Om du skriker eller hyler da er du ute av fatning, og motparten har vunnet
  6. Om du våger i livet da er du et steg nærmere målene dine enn om du ikke våger.
  7. Det å si at man ikke klarer noe uten å ha prøvet er mot enhver fornuft og dermed ikke lov
  8. Om du ikke lykkes så prøv hardere. Om du fortsatt ikke lykkes så bruk heller energien på å finne veien enn å sutre over at det ikke går.
  9. Bruk aldri tid på folk som ikke vil deg godt.
  10. Lytt bare til folk som har en åpen agenda og gode hensikter. Folk som ikke deler det genuine bak en handling eller et utsagn er ikke verdt din tid.
10 punkter skrevet. 10 punkter til ettertanke, eller hvordan var det igjen!
 

Den største gleden i verden 

Kjære leser,

I helgen var jeg på hytta i Lysekil med sønnen, og da jeg først kom dit ned så var det nesten som jeg fikk fjernet et tonn med bekymringer fra skuldrene. Det var som om alt tjas og mas fra Oslo bare ble borte, og der sjøen møter land fikk jeg også tilbake den gutteaktige gleden som ifølge venner og kjente alltid har vært mitt fremste kjennetegn. Jeg ble rett og slett litt Peter Pan ved ankomst Lysekil.
Da Maxi (sønnen) , og jeg  våknet lørdag morgen så var vi raske med frokosten. Vi var raske fordi det sto noe spennende på kalenderen, og det var kort og godt krabbefiske med snøre fra brygga.  Jeg husker godt fra egen oppvekst hvor mye glede jeg fant i å dra opp den ene krabben etter den andre, og jeg husker hvor mye glede jeg hadde i å slippe mine nye krabbe-venner ut igjen ved fullført fiske. For Maxi som aldri hadde krabbefisket før ble jakten et virkelig eventyr, og jeg har aldri sett han så glad som da vi dro opp den første krabben. Ettersom vi fikk stadig flere og bøtta ble rimelig full fikk han også trening i å ta avgjørelser. Han måtte slippe ut krabber, men før de var tilbake i vannet så gav han dem navn. Gleden var enorm!
Da krabbefisket nærmest seg slutten var vi gutta enige om en ting. Krabbefiske er det mest spennende i verden. Krabbefiske skiller gutter fra menn, eller som Maxi sa det. «Pappa, nå har jeg fanget seks krabber. Da er jeg stor gutt». Ja, det har han jo helt rett i. Han er fire år stor, og når vi først snakker om å være stor.
Som en voksen mann på førti pluss opplever jeg ganske så ofte at verden river meg alle veier. Jeg opplever at ansvar og plikter på så mange ulike arenaer er med på å gjøre hverdagen så krevende og kaotisk som bare et menneskes hverdag kan være. Det er alltid noe som forventer noe av en, og muligheten til å stoppe helt opp og reflektere er nærmest ikke eksisterende i en tid der vi løper på det hamsterhjulet som vi kaller hverdag. I perioder der dette presset er som tyngst da bruker jeg et triks fra barndommen. Jeg setter meg selv i krabbefiske-modus, og er bare til stede der jeg er. Til stede i nuet.
Denne helgen var et slikt pusterom, og der filming med Svindeljegerne ble gjort klar fredag på Findingsfestivalen, så meldte jeg meg ut av hamsterhjulet. Jeg tok et valg om å ikke tenke fremover men bare leve med Maxi helgen gjennom. Jeg tok et valg om å ikke ta stilling til verken bokskriving, TV-produksjon eller risikoanalyse. Jeg var i mitt barndoms-paradis, og lot ikke annet forstyrre opplevelsen.
Den samme metoden bruker jeg ofte når vi filmer Svindeljegerne. Jeg setter meg først inn i manus, og handling når jeg kommer på settet, og på denne måten er jeg 100% til stede under filming. Jeg handler spontant, og reaktivt fordi alt skjer i sanntid og hodet mitt er kun til stede der. Jeg tenker ikke på annet som skal skje samme dag, og det gjelder uansett om den er fylt til randen med gjøremål. Jeg lar den samme tilstedeværelsen være gjeldende når jeg er på RIG eller gjør annet. I en alder av førti har jeg nemlig lært meg at tilstedeværelse er mitt fremste våpen mot kaos og fiasko. Det kaoset som ligger i kalenderen for morgendagen – det er et troll som ikke blir bedre om jeg ødelegger nattesøvnen i dag, eller uroer meg før jeg møter trollet.
Trollet treffer jeg i morgen, og derfor kan jeg like godt bruke søndagen, eller mandagen min på det som skjer her og nå. I dette sekund handler det om å være til stede mens jeg skriver til dere fra stambordet på Albert Bistro. I neste sekund handler det om å gjøre risikojobb for en bank og slik ruller dagene. Undeveis finner jeg glede i å vite at krabbefiske, eller annen form for lek er så utrolig mye viktigere enn både karriere, status og penger. Krabbefiske, eller tilsvarende er jo nemlig en form for lek som gjør at jeg fortsatt klarer å være han Kjell-Ola som vennene mine setter pris på. Han som egentlig bare vil seile, surfe eller klatre. Som lever for å leke, og lar jobben være jobb, men på et lekent sett.
Det er lov å leke godtfolk. Spesielt når alvoret er i ferd med å ta dere.
God mandag!
Stay safe!
 

Svindelens mekanismer, og deg!

Alt en svindler bør vite for å lure deg

Det var en gang en en svindler som skulle til seters og gjøre seg fet, men på veien glemte han det viktigste i en svindlers verktøykasse. Han glemte at enhver svindel som skal lykkes må baseres på offerets empati, grådighet eller frykt. Han glemte at disse tre begrepene er de tre eneste ordene som egentlig gjør at en svindel fungerer optimalt, og derfor ble svindleren aldri noen god svindler. Han ble i stedet nødt til å ty til vold, og dermed så havnet han på lås og slå raskere enn svindleren fikk sagt «ran». Han ble offer for den delen av kriminaliteten som faktisk prioriteres av politiet. Han ble offer for et system som gjør sitt til at personskade, eller drap sammen med fartsbøter alltid kommer først. Han ble offer for det faktum at hans form for kriminalitet er så politisk ukorrekt at den selv i den kriminelle verden blir slått ned på.

Svindlerens bror som også elsket svindel var av det mye smartere slaget. Han valgte seg en svindel med små summer, og sendte ut en masse fakturaer som hadde logoen til et kjent tele-selskap, og kontonummeret til et muldyr som hjalp han å flytte pengene ut av landet raskere enn du får sagt henlagt. På denne måten ble svindleren rik raskere enn du får sagt «Lotto-rik». Han ble rik, men hadde behov for å flagge rikdommen, og dermed begikk han også en kardinalfeil. Han ble offer for det den mest offensive delen av det offentlige Norge. Den delen som også kalles skatteetaten.
Skatteetaten forsto nemlig at svindleren hadde en altfor dyr livsstil til å kunne harmonere med inntekten, og dermed fikk forbruket den samme negative effekt på svindel-karrieren som brorens manglende forståelse for svindlens primære prinsipper. Han havnet i cella før han fikk sagt skattesnusk, og dermed var han ute av dansen han også.
Den tredje broren var både klokk og smart. Han var både større, sterkere og smartere enn de to andre brødrene. Han svindlet og bedro i god stil og var på vei til seteren, også kallt hytta si på fjellet da en telefon gjorde at han skvatt litt til. Svindleren hadde ertet på seg litt for mange mennesker som organiserte seg i sosiale-medier, og nå var han i trøbbel. Han ble kontaktet av en Svindeljeger, og Svindeljegerne har jo i motsetning til Politiet aldri henlagt en sak. Så snipp, snapp, snute så var Svindeleventyret ute.
Stay safe godtfolk, og bruk huet!
 

Dyrevelferd og det å gi noe tilbake

Kjære leser, jeg har gått med tanker om å engasjere meg litt for dyrene og dyrevelferden i Norge over litt tid, og rett før sommerferien kom det nettopp en slik henvendelse. En henvendelse som jeg nå går og grubler på, og mens tankene grubler så får jeg lyst til å skrive litt til dere, Det er rart hvordan ting som man kanskje ønsker eller søker seg mot ofte dukker opp fra intet om man bare er i «ja» modus. Eller sagt med andre ord. Det positive er ofte en døråpner om du lar det negative i deg forsvinne når mål skal nåes og drømmer skal erobres. For min del har jeg alltid hatt en forkjærlighet for dyr og da spesielt for hunder. Jeg er oppvokst med hund, og elsker tiden sammen med familiehunden som alltid tar logrende imot meg.

Når sant skal sies så ville jeg veldig gjerne hatt en hund selv, om tiden og kalenderen tillot det men det ville vært egoistisk å hatt en hund med min livssituasjon. Jeg reiser mye i jobb, og bruker mye tid på hotell både i inn og utland. For meg er det derfor ikke et alternativ å ha en hund på fulltid, men jeg besøker eller låner min mors hund så fort jeg har mulighet. Når det gjelder å skaffe seg huns eller andre husdyr så er dette en forpliktelse som løper mange år frem i tid. Nærmest som barn, og derfor skal du ikke gå til anskaffelse om du ikke vet at de neste «ti» årene er avsatt til turer i skog og mark med din bestevenn. Mange som kjøper hund eller katt kjøper også en rase utifra utseende på hunden, og ikke basert på rasens egenskaper. Dette blir jo også helt feil. Eksempelvis er fuglehundene som jeg er oppvokst med avhengig av stort terreng og lange turer. Det å ha en slik på Aker Brygge ville da vært rent egoistisk om jeg da ikke tilbrakte mesteparten av året på min fars hytte på Beitostølen. Nei, godtfolk! Jeg tror det jeg forsøker å si dere i dag er at det å følge drømmene sine er en viktig del av det å være menneske. Samtidig skal man være ydmyk overfor både utfordringer, og egen tid. I tillegg skal man ha respekt for hvilke forpliktelser man påtar seg og en hund i eget eie er nærmest som å ha barn. Det er en formidabel glede men også en forpliktelse som krever sin kvinne eller mann.

Når jeg nå sitter på Albert Bistro, og skriver til dere så ser jeg hvor langt unna det å ha en hund jeg egentlig er. Jeg ser at mitt hjemmekontor på bistroen som gir meg arbeids-fokus på et bedre sett enn om jeg sitter i eget hjem ikke er egnet for en liten hårete kompis. Ikke er kalenderen min for dagen i dag det heller, men om jeg rydder kalenderen så kanskje jeg kan få plass til et verv som gjør at jeg likevel kan få gjøre noe for dyrene i Norge. Det hadde i så fall vært en ren bonus, og en skikkelig lystbetont greie. Om du elsker dyr som meg, og du ikke har tid til å ha et selv da kan du som meg ta litt ansvar for dyret til en venn, eller et familiemedlem.

Det er et fantastisk alternativ.

Ønsker dere alle en strålende ukedag. Følg drømmene deres!