Her havner dating-svindel, og Nigeria-svindel pengene fra Norge!

Her havner dating-svindel, og Nigeria-svindel pengene fra Norge!

«RISIKOANALYSE»

Kjære leser, dette blogginnlegget skriver jeg etter å ha jobbet med et større prosjekt en stund, og da passer det jo å oppsummere det her med dere som leser bloggen. Har du noengang fundert på hvor pengene fra dating-svindel, og annen suppe som gjerne skjer med internett som distribusjonskanal havner? Jeg snakker da om svindel som gjerne er global men som også treffer Norge knallhardt. Vel, om sant skal sies så er det så ille at nordmenn i fjor tapte nærmere 300 millioner på slikt og da regner vi kun på kjærlighetssvindel-delen, eller det vi kan kalle dating-svindel. Samlet utgjør total svindelen  milliarder, og da vil dere forstå hvorfor jeg følger opp teamet i dag med følgende spørsmål;

Hvor havner egentlig pengene fra nordmenn som tror de har funnet kjærligheten, men som i realiteten blir svindlet av kyniske nettverk?

I samarbeid med et lite panel med mennesker som har utfyllende kompetanse med meg har vi gått gjennom flere slike transaksjoner og svindeltilfeller, og funnene er spennende lesning. Blant annet finner vi at penger som stammer fra kjærlighets-sultne nordmenn er med på å finansiere våpenkjøp, terror og narkotika. Det er også med på å finansiere menneskesmugling og da kan man jo se hvordan de finansielle fingeravtrykkene til kriminelle, og da gjerne globale nettverk er i ferd med å forandre seg. I 2019 er nemlig dating-svindel med nett som kanal en så lønnsom geskjeft at det er med på å finansiere kriminalitet som er langt mer alvorlig. Våpen, terror og dop er så alvorlig som du får det, og nettopp derfor må også slik svindel stoppes. Det nytter ikke å prioritere ned etterforskning, eller henlegge sakene når pengene havner i så alvorlige kriminalitetsformer.

Alvorlig er det også at folk som er svindlet oftere enn tidligere etter å ha blitt lurt blir misbrukt som muldyr, ved å la de kriminelle bruke kontoene til ofret som transitt-stasjon. Dette gjøres gjerne ved en kombinasjon av trusler og manipulering. Resultatet er uansett at svindel-ofre blir til medvirkende kriminelle, og dette kan igjen medføre trusler som medfører farlige komplikasjoner.

Nei, godtfolk! Når jeg nå skriver om dette så handler det om at jeg daglig opplever at mange ikke ser hvor farlig dating-svindel egentlig er, og vi ufarliggjør det ytterligere ved å dumme ut de som blir svindlet. På denne måten gjør vi det enkelt for våpenhandlerne, menneskehandlerne og dop-langerne som sitter i den andre enden av spiralen.

Slik kan vi ikke ha det.

Stay safe godtfolk

 

Om TV-reisen til Cannes og det å følge drømmer

Kjære leser, så sitter man her og fordøyer inntrykk. Et døgn etter at «Under Dog – Media Group» partner Sindre og jeg kom hjem fra Cannes, og TV verdens «yippo» MIPCOM, så er vi fortsatt litt satt ut over all den gode energien som vi møte der nede. Aldri hadde jeg trodd eller forventet at TV-kanaler fra store deler av verden skulle ville snakke med oss om en litt sær , og annerledes TV-serie på norsk som omhandler kriminelle i nåtid. Aldri hadde jeg forventet å sitte i direkte samtaler med kanaler som elsker og vil ha serien vår på norsk ut i verden heller, og det blir liksom så sterkt å være tilstede når både de som representerer oss i Nordic World, og vi selv opplever å bli tilsnakket av folk som lurer på ting relatert til Naive Norge, og ikke minst Psyko. 

Når sant skal sies føles alt dette så uvirkelig fordi vi har jobbet så hardt det siste året med TV-serien vår, og der de fleste serier har en lang rulletekst full av folk så har Sindre, og jeg klart mesterstykket å gjøre rulleteksten så kort at vi uansett hvor mange land som kjøper serien vil gå i pluss. Det i seg selv er en bonus, og noe jeg er veldig stolt av. Når vi nå gasser på fremover så gjør vi det på et utradisjonelt sett ved å fortsette å tenke internasjonalt og fremoverlent. Vi skal nemlig fortsette å våge, og da vet jeg at det å besøke TV kanaler i New York igjen. I tillegg har vi noen ideer til nye prosjekter av det eksport-vennlige slaget, og der har vi allerede også lagt et løp. At noen av disse nye ideene er «drama», vil nok overraske mange, men sånn må det være om man skal utvikle, og pushe grenser over tid. 

Har du en drøm, så gjør den til et mål. Alt du behøver er en plan!

Når vi ført snakker om å pushe grenser så vil jeg bruke et sekund, eller tre på å hylle noen folk som virkelig imponerte meg i Cannes. Paulina, Ann Christin, Ola og Espen i Nordic World tok så godt vare på oss at jeg ikke har ord, og er det noen som fortjener alt godt i verden så er det dem. 

Nei, godtfolk! Jeg er litt utladet her jeg sitter med frokosten på Albert, men noen grønne-juice og espressoer senere så kan jeg love at jeg skal ha funnet tilbake til den Kjell-Ola som alltid ser etter muligheter, og setter fart mot nye mål. Kalenderen sier at jeg i dag skal tilbringe mesteparten av dagen hos en stor bank, og da er det anti-hvitvasking det handler om. 

I mellomtiden vet jeg at TV-partneren min Sindre klipper nattens begivenheter ned til sluttscenen av vår nye serie. Slikt blir det magi av. Når dere kan se den? Forhåpentligvis snart! 

Om livet vil det slik. Ha en nydelig dag!

Her får dere Cannes Traileren på Psyko, og litt bilder fra reisen.

Ta vare på hverandre – det kan være kaldt der ute.

.

 

Et slags oppgjør

Kjære leser,  hvordan har du det i dag? Smiler livet, eller lærer du? Omtrent slik bruker en av mine beste venner å ta imot verden, og med hans tilnæring til livet kan vi fortsette i samme sporet. Om det forventes fra en selv at man alltid skal være på topp, eller i flyt sonen som det også kalles så vil ikke livet bli annet enn skuffelse, og nettopp dette tenker jeg at det kan være greit å stoppe opp litt ved. Det er nemlig ofte slik at de som utad fremstår som de mest vellykkede gjerne sliter mest med seg selv, eller jobber livet av seg for å opprettholde en eller annen slags utad-fasade som blir en gedigen fallhøyde når hverdagen er alt annet enn rosenrød. Ja, medgang er utrolig fint og medgang gir det beste i verden. Mestringsfølelse, men så må det være lov å ikke alltid være på topp, og det må være lov til å synes at ting er vanskelig. Livet er jo det i blant.

Om jeg skal ta et slags oppgjør med noe jeg finner direkte skadelig så er det hvordan sosiale-medier legger press på oss alle når det gjelder det perfekte livet. Livet er nemlig like mye en kamp som et glansbilde, og selv om glansbildene selger så tror jeg egentlig veldig på at det å vise kampen for å komme dit er det mest spennende ved et menneskeliv. Kampen for å nå det som fra utsiden kan virke som en lang rekke suksesshistorier er så alt annet enn glamorøs, eller jålete. Kampen for å levere resultater å stadig holde seg på topp eller aktuell om du vil er det som egentlig er spennende. Ofte tenker jeg at sosiale-medier blir så teit fordi man bare ser ferierende, eller lykkelige mennesker men sjelden får vi innblikk i alt slitet underveis. Sjelden får man innblikk i tabbene som ulike suksessfulle mennesker lærte av.

Sjelden får vi se alt som gikk galt, og om dette skulle være tilfellet så er det gjerne pakket inn i jantelov, av noen som ikke ønsker glansbildet vel. Nei, når jeg satte meg ned med en kaffe på hjemmekontoret her på Albert i dag så var det i en slags påminnelse om alt slitet som har vært dette året. Om ting som stadig utfordrer hjernen min i hverdagen, og selv om jeg innser hvor utrolig heldig man er som opplever alt det man får oppleve så var dagen i dag en liten påminnelse om hvor vanskelig det tidvis er å fordøye alt som man går gjennom av inntrykk. Det å fordøye, er jo igjen den eneste måten man kan lære eller bli klokere, og selv dette har liksom gått av moten i vår tid. Vi skal liksom strebe mot stadig nye opplevelser og da gjerne før vi har fordøyd eller lært av tidligere suksesser, og feil. Samtidig skal vi hele tiden dele av våre suksesser, og pushe videre mot den neste store triumfen under påvirkning fra stadig flere påvirkere eller «influensere» som vet hvordan nettopp vi skal bli penere, sterkere, eller lykkeligere versjon av oss selv. I dette virvaret lever vi altså, og med alle disse kravene og forventningene fra omverden rundt oss, så har jeg i 2019 forsøkt å stoppe opp litt oftere enn vanlig, og ta bevisste veivalg. Jeg har forsøkt å lære fra feilskjærene fra i fjor, og på veien har jeg også ryddet bort de folkene i livet mitt som ikke ønsket meg genuin lykke eller suksess. Det er jo ofte slik at vi omgir oss med ulike typer mennesker, og i en alder av 42 så valgte jeg å fjerne en lang rekke mennesker som ikke står for ord som jeg finner viktig. Det handler om lojalitet, kontinuitet og godhet, men også om evnen til å ikke ta del i det hylekoret som jatter med deg for neste sekund ønsker deg alt vondt gjennom baksnakking, og dommedagsprofetier. 

Med disse ryddet bort sitter jeg igjen med de virkelig gode vennene, og de som vil at jeg skal lære gjennom refleksjon, og konstruktiv kritikk. Når vi først snakker om kritikk så har jeg lyst til å dele et triks med dere. Jeg bruker ofte folks motivasjon som en rettesnor for det meste her i verden. Om du forstår motivasjonen bak en handling så vil du også kunne ta bedre valg, og unngå feilskjær. Ikke minst når farten er høy, og du blir fartsblind. 

Om du tillater deg å være sårbar, eller by på deg selv og dine drømmer eller mål rundt folk som har en feil motivasjon for å lytte eller være til stede i ditt liv, så vil du også oppnå friksjon, frustrasjon og kanskje til slutt læring men det vil gjøre vondt.

Nettopp derfor har jeg i 2019 skjermet meg selv mer, og brukt mindre tid på offentligheten. Jeg har forsøkt å kombinere de to men så ser jeg stadig at jeg oftere nyter det å ligge litt lavere enn jeg har gjort de siste årene. Dette høres kanskje rart ut?

Vel, for meg har det vært fint og der jeg i fjor poppet opp med både briller på nesen, som brille front-figur, og som frontfigur for litt andre ting så har jeg i år holdt igjen på det meste av slik. Jeg har valgt en litt annen linje fordi slikt gir slitasje, og selv om det fra utsiden ser enkelt ut så merket jeg i fjor at jeg ble sliten av alle som skulle mene noe om hva jeg gjorde og drev med. 

Det er noe av det modigste jeg har gjort, og det har gitt meg et år som vil gjøre det enklere å sette kursen for neste år. Allerede til helgen reiser Sindre (partneren min), og jeg til Cannes med vår nye TV-serie og også her har vi mer kontroll. Vi har laget det vi selv vil se, og uten mye kokker og søl. Om ingen vil se serien så har vi likevel vært tro mot oss selv, og bare det er fremgang.

Ha en nydelig dag godtfolk.

 

Om «Exit», og en god dose skurkestreker

Exit, og en god dose skurkestreker

Kjære leser, er du en av de som har Exit på hjernen om dagen? Vel, om du ikke er det så er det kanskje like greit, men om du har sett serien til NRK og lurer på om den er realistisk, så skal jeg gi deg en god dose innsikt. Ja, den er realistisk, og etter mer enn ti år i området på Tjuvholmen og Aker Brygge, så har jeg sett en god del «Cola-huer», og finans-akrobater som både har profilen og galskapen til herrene i serien. Om disse gutta er representativ for norsk finansverden? Nei på ingen som helst måte men de er mange og de trekkes mot området der jeg bor både på dagtid og kveldstid. De kommer og går i ulike former og farger men de færreste av dem holder seg i spill særlig lenge. Til det er livsstilen for hard.

Når vi først snakker om NRK serien Exit, så er det en viktig del av slike typer som serien ikke berører, og det er hvordan disse gutta klarer å komme seg inn i i andre miljøer som kan gi dem drahjelp og da tenker jeg på alt fra politiker-miljøer, til mer kjendiseri og annet som gjør at problemet som finans-bandittene representerer får ringvirkninger som ingen snakker om. Det hadde vært langt mer spennende om NRK hadde våget berøre denne siden av problemet. Det er nemlig ikke slik at disse gutta lever i en lukket gruppe, eller boble. De drar med seg folk som de har bruk for inn i bobla si, og får på denne måten både ytelser, og fordeler som de aldri skulle hatt. Det kalles korrupsjon, og utpressing og det skjer også i Norge. 

Når det gjelder gutta i seriens «kjøp av damer» så skal du ikke reise så veldig langt før du finner realismen i den siden av serien. I en av de byggene som jeg bodde i tidligere i nabolaget nede ved vannet måtte vi faktisk kaste ut noen som var i ferd med å etablere «horehus» i en av leilighetene, og det i seg selv sier mye om galskapen som råder nede langs vannkanten.

Med det sagt, la oss spinne videre;

De siste dagene har jeg blitt kontaktet av flere der ut som ha røket på svindel-smeller av ulike slag, og da passer det jo å si som jeg alltid sier. Det viktigste dere kan gjøre er å Politi-anmelde, og selv om dere kanskje opplever at det ikke skjer så mye på den fronten så er det den eneste fornuftige veien å gå. Det har seg nemlig slik at selv om de fleste svindelsaker ganske raskt blir henlagt i Norge,  så er det noe med at de uansett havner i politiets statistikker, og dermed så sier de jo noe om løsnings-prosent, og det har i seg selv en verdi.

Det å anmelde gir jo også mange bekker små effekten, og blir det mange nok som ryker på samme svindel så kan det jo hende at insentivene til å gjøre noe for myndighetene blir litt større.

Når det gjelder hjelp fra andre enn politiet så vil jeg fraråde dette. Først av alt så blir dette bare å kaste mer penger etter tapte penger, og sannsynligheten for å få penger tilbake er minimal. Det er heller ikke slik at svar på hvem som står bak gir ro i sjelen. Som regel gir det bare mer hodebry å vite.

Til slutt i dagens innlegg vil jeg følge opp med noen ord om den nye TV-serien som jeg har gjort sammen med Sindre Sandemo. Serien vår som er 100% fra virkeligheten tar for seg skyggesidene i samfunnet, og den byr på en god dose samfunnskritikk. Om noen få dager tar vi med oss serien til Cannes, og med den spenning det innebærer så vil de neste ukene for min del kunne si mye om hvor serien etterhvert popper opp. For Sindre og meg var denne serien viktig å lage fordi vi begge var så klare på hva vi ville se, og da uten å finne det noe sted. Vi ville se «True crime» som ikke var fra vikingetiden. «True crime» som ikke allerede er brukt opp i norske aviser.

Så til slutt vil jeg bare si følgende; Jeg er utrolig takknemlig for at så mange av dere skriver til meg nærmest på daglig basis, og selv om jeg ikke rekker å svare alle, så leser jeg alle meldinger. Det skal dere vite.

Ha en nydelig mandag.

 

Vår nye TV-serie (første traileren)

Hva skjer når du er helt tro mot ideen om hva slags TV du ønsker å lage?

Da Sindre Sandemo og jeg begynte å lage vår nye TV-serie var vi klar på en ting. Vi ville unngå dårlige kompromisser, som svekker virkelighetens brutale sider. Vi ville vise den kriminelle verden som den er, og vi ville gjøre det i nåtid. Det vil si at karakterene du møter i vår nye serie forteller om sine liv som kriminelle i dette sekund. Ikke for et år eller ti siden. Det betyr også at vi ikke snakker med tidligere skurker men faktisk med de som fortsatt svindler, lurer, eller bedrar folk. De som lever på skyggesiden. Vi kaller det «True crime in present time», og vår reise har så langt tatt oss ut på mange eventyr. Flere av dere vil sikkert lure på når serien kommer på norsk TV, og der har vi ikke noe godt svar enda. Da vi begynte å jobbe med serien, så dro vi først til USA og traff amerikanske kanaler, så vil tiden vise hvor serien havner her hjemme. Inntil videre kan dere kose dere med traileren. Den følger her.

**

In only a week we travel to Cannes and Mipcom with our new TV-show about Norwegian real-life criminals in real-time. The show shows it all and it does not claim to be 70% real. It is 100% the real deal. Tune in when we follow Norwegian criminals in their lives. E-mail, Post@kjellolakleiven.no https://www.nordicworld.tv True crime in real time as it should be. (C) Under-Dog Media Group 2019 Follow us on Facebook, Naive Norge (kan det virkelig være så ille)

 

En hyllest til hverdagsheltene

Kjære leser, hvem er dine helter? Vel, om du spør meg i retur så kunne jeg sikkert svart en håndfull politikere, forretningsfolk, skuespillere, eller fotballspillere, og så ville jeg for ordens skyld slengt på at de ikke nødvendigvis er helter i ordets noe utenomjordiske betydning, men mer mennesker som jeg liker å si at jeg har en respekt, eller genuin sans for. At jeg deler deres verdier, og samfunnsengasjement er ofte en driver for meg ved forbilder og selvfølgelig at de driver med noe som er av interesse for meg. 

Når vi først snakker om forbilder så opplever jeg ganske ofte at vi nordmenn har mye lettere for å tilbe skiløpere, aller vintersportutøvere enn folk som driver med annet, og det er kanskje ikke så rart med vår geografiske plassering rett under nordpolen. Like fullt så finner jeg det tidvis merkelig at det er så vanskelig for oss nordmenn å hyle bragder som ikke skjer i skisporet, og da tenker jeg på alt fra næringslivsfolk til politikere, eller samfunns debattanter som bidrar til folkets beste.

For meg vil eksempelvis en person som evner å skape arbeidsplasser som lønner andre være helter. Slike helter er kanskje ikke like glamorøse som en ned-snørra langrennsløper i trikot men betydningen for landet er så mye mer. Bortsett fra om prestasjonen vektes i edelt metall, men i disse elektronisk valuta tider så er jo edelt metall lite verdt uansett. Det er vanskelig nok å skulle gjøre et forsøk på å betale med cash.

Nei godtfolk, i en tid der selv det å «nave» har blitt et verb, og generasjonen som vokste opp med Louis Vuitton vesker er i ferd med å bli voksne så tror jeg at nasjonen trenger at de som faktisk evner å skape verdier som lønner andre, og setter folket i arbeid får en form for verbal-medalje fra oss alle, og da aller helst fremfor jantelov. Det er nemlig på tide at vi nordmenn tar til oss at det å våge satse på en «grunderdrøm», eller følge hjertet om å satse på egne bein er en prestasjon i seg selv, og da spesielt om man i tillegg evner å fremme bærekraft, eller miljø i god og tidsriktig ånd. Nettopp derfor blir jeg så glad når enkelte av dere sender meg forretningsplaner, eller prosjektplaner for ideer som dere vurderer å sette ut i live. Nettopp fordi jeg vet at dere som jobber med disse tankene, og ideene burde være framtidens helter, og fortjener all konstruktiv kritikk, og alt skryt som dere kan få på veien. 

Tenk så mye samfunnet og NAV sparer på at enkelte våger å skape egen og andres arbeidsplass.

Livet er nemlig så lite forutsigbart at man aldri vet når første og beste snubletråd spenner bein på alt som heter pågangsmot, og i virvaret som da oppstår er det nærmest umulig å si «jeg skulle ha satset mer eller tidligere». Kjære godtfolk; Jeg tenker at vi som folk må være så store at vi unner hverandre suksess, og da mener jeg selv om det enkelte ganger går utover vår egen selvfølelse fordi vi ikke makter, eller klarer det samme selv. Det er en tid, og et sted for oss alle og det starter med en drøm og litt pågangsmot.

De ekte hverdagsheltene er de som våger å følge drømmen om å skape noe eget.

Det er i dag du skal gripe dagen. Det starter nå! Vær din egen helt.

 
 

Om du forventer at jeg leser mellom linjene.

Om du forventer at jeg leser mellom linjene.

Kjære leser, hvordan forvalter du egentlig dine verdier? Vel, nå lurer du kanskje på om jeg vil inn i lommeboken din, og da kommer kanskje alle sperrene som til enhver tid beskytter oss mot lurendreiere og selgere av ulike sorter. Om jeg stiller deg et nytt spørsmål, og denne gang spør om du er god på å se din egen verdi så lurer du kanskje enda mer, og strammer på nytt grepet rundt lommeboken. Det handler selvfølgelig om en tanke-reise dette her , og jeg vil gjøre den sammen med deg.

Ganske ofte opplever jeg at gode venner og flinke individer i kretsen rundt meg opplever frustrasjon, og gjerne også skuffelse fordi omverden ikke ser verdien av det de skaper i hverdagen. Det kan være på jobb eller privat. Det kan være arbeidsgiver som ikke anerkjenner hva som skapes, eller vil betale slik det forventes. Det kan være kjæresten som  ikke ser verdien av den andre partens innsats, og i begge tilfellene er dert egentlig to ting som skaper det hele. Mangel på kommunikasjon, og forventninger som ikke imøtekommes. Gjerne forventninger som ikke kommuniseres, og dette har jeg så utrolig lyst til å skrive litt om. Noe av de  vanskeligste i verden er å dele forventninger eller mål man har satt seg fordi det umiddelbart medfører en slags sårbarhet, men resultatet om man ikke deler før noe igangsettes er at motparten ofte tenker noe helt annet. Vi sitter derfor ofte og håper eller tror at motparten «leser mellom linjene». Linjer er ikke ment å leses mellom. Det er vanskelig nok å lese teksten på dem. I alle fall for oss over 40 om vi ikke har briller på nesen. Det å forvente at noen skal lese mellom linjene er det samme som å bli skuffa. Det å ikke uttale seg om forventninger om man har dem er også det samme som å bli skuffa, og derfor går jeg personlig inn i de fleste situasjoner uten forventning. En forventningsløs hverdag er så mye enklere å deale med, men la oss snu 

Først av alt så er det i de fleste tilfellene slik at det å våge uttale et mål, ønske eller en belønning før man igangsetter en aktivitet en fin måte å fortelle omgivelsene at man vet hvor man er og hva man vil. Deretter så gjør det også at man kan ta all fremtidig frustrasjon ut av et regnestykke om man er klar og tydelig fra starten. Ja, jeg kan tenke meg å være styreleder i dette selskapet, men jeg forventer et honorar på x-antall tusen. Ja, som kjæresten din så forventer jeg at vil deler på husarbeidet, eller tilbringer helgene sammen. Om forventningen er klar og uttalt så slipper man havne i trøbbel senere, og nettopp dette er nok en «quick-fix» på nesten alt jeg kan tenke meg av frustrasjon mellom to eller flere individer.

Om man henger på den samme bruken av direkte dialog i former som kan passe i næringslivet så vil jeg uten tvil si at de menneskene som har med seg evnen til å stille gode beskrivelser av egne forventninger til andre eller til seg selv er de jeg helst vil ha som ansatte hos meg. På samme sett vil jeg som leder alltid etterstrebe å være den som forteller omverden hva jeg forventer, og møter du meg til prat rundt konferansebordet så skal du ikke se bort fra at jeg starter møtet med å fortelle deg hva min forventning til møtet faktisk er. Da slipper vi nemlig å sløse bort hverandres tid om vi ikke har samme mål.

Om du klarer å være direkte og rett frem om dine planer, forventninger og mål for deg selv og de rundt deg da er du verdt din vekt i gull.

Topp 3 for å unngå frustrasjon i relasjon med omverden

  1. Del dine forventninger til deg og selv og til andre før du med andre begir dere ut på en reise med forventninger om A eller B
  2. Vær klar og tydelig før du setter seil, og avstem at dere er på samme side underveis.
  3. Hopp av toget eller avstem og diskuter før videre reise om man ikke er enige om mål, eller forventninger om hvor man skal.

Det blir ikke bedre av å vente.

 

«42 år gammel og litt klokere»

Først av alt. Takk for alle gratulasjoner, gaver, meldinger og mailer til bursdagen min lørdag som var. Tallet er nå 42. Et tall jeg kan leve med, og da passer det jo med en tekst om livet. 

Er du lykkelig Kjell-Ola lød spørsmålet, og der og da satte hjernen i gang en større prosess med å svare. En prosess som løper i bakhodet fortsatt, og det har den gjort i noen uker. Om jeg skal være ærlig med meg selv og med dere så har jeg alltid ment at lykke som begrep ikke er en konstant men en midlertidig tilstand, og denne tilstanden kan komme og gå mer eller mindre uten at du får sukk for deg. At den i perioder er mer eller mindre konstant eller fraværende kan være tilfellet, og om jeg tillater meg å se på hvor man er i livet så kan man ikke si annet enn at man er lykkelig. For min del har lykkefølelsen blitt betydelig forsterket siden starten på sommeren, og grunnen er ganske enkelt kjærligheten. På et eller annet sett har relasjonen som jeg nå befinner meg i med  kjæresten Benedicte en side som jeg aldri har opplevd tidligere, og det handler ganske enkelt om at jeg ikke føler meg ensom i forholdet. Ganske så ofte i livet har jeg følt på en indre ensomhet, og jo mer folk jeg tidvis har rundt meg jo sterkere blir følelsen av denne rare, men indre ensomheten som har fulgt meg hele livet. 

Når jeg helgen som var ble 42 år gammel så kan jeg vel egentlig si med sikkerhet at den indre ensomheten har hatt en lengre tilstand av å være fraværende enn jeg kan huske på flere år. At jeg også har funnet mer roen, og ikke har behov for å reise i tide og utide for å ha det fint er en ny side av det å være voksen som jeg verdsetter i en alder av 42. Reisene skal jeg fortsatt gjøre men nå kun de som virkelig er nødvendig, eller som jeg virkelig ønsker meg. Så kan jeg heller nyte det å være her i Oslo med Benedicte, Jr og hunden Bella. Et godt eksempel å dette er bursdagen som var. Trolig min første bursdag i Norge på et tiår.

Når jeg nå nyter Oslo mer enn jeg noengang har gjort så handler det også om at jeg tidligere i år tok  valget om å leve mer her hjemme som jeg gjør i Spania. Det handler om å dra mer ut på eventyr, og gjøre mer slike ting som en turist ville gjort i Oslo. Kajakk, Zip-line eller fly småfly er eksempler på slike ting. Gå tur i skogen, eller fjellet er eksempler på andre, og med dette kommer også en erkjennelse at jeg har brukt altfor mye av voksenlivet på jobb.

Selv om jeg virkelig elsker å jobbe, eller gjøre prosjekter så innser jeg at de siste årene har vært som en eneste lang marathon. Jeg har løpt med «Risk Information Group» fanen, løpt med «Svindeljegerne» flagget til tops, løpt med foredrags-vimpelen land og strand rundt og med andre prosjekter som bok,reklame,  og nye TV-konsepter flagrende ut av lommene mine. Er det rart man tidvis har vært mer eller mindre svimmel, og ute av stand til å fordøye alle hendelsene?

Vel, jeg innser i alle fall nå at ting må fordøyes også mentalt, og om jeg noengang skal lære meg dette så er det nok nå når jeg har hatt et litt roligere år. Roligere som i mindre foredrag, og reklame men også roligere som i mindre blogg og mediemas. I 2019 har jeg fått litt mer rom for å finne frem privatpersonen Ola eller Kjell-Ola også når jeg ikke er med junior, og det føles godt. Det føles godt å kunne sitte som jeg gjør nå med en kaffe i hånden på Albert og vite at dagen i dag har ulike deler, og det er lov å ta seg en pause eller stopp i det hele. Lov å tillate seg å reflektere over hvor man er og hvor man vil utover de halvårlige pausene som heter jul, og sommer. Tidligere var det bare jul og sommer jeg tillot meg å stoppe opp.

Med det sagt godtfolk. Det å være 42 fles egentlig ganske så amazing. Det å være 42 kommer for meg med en trygghet som gjør at jeg vet at alt kan snu på et sekund. Jeg vet hvor sårbar et liv er, og hvor mye faenskap, og jantelov som finnes der ute. Samtidig så vet jeg at det i perioder av mitt liv har vært folk som nærmest har forsøkt å ta livet av meg. Jeg vet at det var et tidspunkt i mitt liv da jeg selv også vurderte å avslutte livet, og selv om dette er lenge siden så vet jeg at når du først har kjent på den følelsen så er du en kriger om du fortsatt er her.

Jeg vet at vi mennesker er så ulike, men så like på et og samme sett, og nettopp dette er det som gjør verden så forbanna fin. Det er alle de nyansene som gjør at vi aldri skal ha forventninger, alltid skal være forberedt på alt, og aldri skal ta noe for gitt.

Livet har det nemlig med å overraske, eller ta en sidevei som du ikke trodde skulle komme, og siden både du og jeg er vinnere så vet vi at det bare er å spenne på sikkerhetsbeltet og nyte reisen. Vi gjør det best slik du og jeg!

Ha en nydelig uke. 

 

Et show verdt mer enn du aner

Kjære leser, i dagen skinner solen ute og vi skinner inne som min sønn bruker si. Dagen i dag starter for min del med kaffe, og litt mat på Albert Bistro mens jeg forsøker å samle trådene for dagen. Jeg forsøker se det store bildet av hva som skal skje de neste dagene, og da gjelder det bruke den tiden man har tilgjengelig. Tiden som brukes på multi-tasking gir jo dobbelt så mye for pengene. I går var det Wallmans premiere med Benedicte, og litt multi-tasking med Champions League på telefonen for ja. Jeg er fullstendig oppslukt av fotball, og da aller helst Champions League. Det er lite som gir meg mer glede, men snakker om glede.

Årets premiere på Wallmans i Oslo var så storslått, gjennomført og flott at gleden i lokalet var til å ta og føle på, og for kjæresten og meg var det en fin anledning til å nyte en kveld med gode venner, og masse spennende av både musikk og dans. Når sant skal sies har jeg etterhvert blitt en stor fan av Wallmans, og jeg kjenner veldig på at Oslo behøver et slikt sted. Oslo trenger litt mer puls, og det gjelder spesielt når det kommer til show som gir både glede og smil. Showet i går var helt fantastisk og da spesielt de mer akrobatiske numrene. Loved it!

Det å gå med Benedicte gjorde meg både glad og stolt, og da spesielt fordi vi så sjelden gjør slikt. Vanligvis er jeg så over-sosialisert fra jobb at jeg bare vil være hjemme, men i går var det en slik anledning da det å ta turen faktisk fristet. Skylda for det får Wallmans. De leverer jo alltid på både show, mat og stemning.

Når vi først er inne på stemning så sitter jeg i dette sekund og multi-tasker igjen. Jeg ser den første traileren for den nye serien vår, og skriver til dere samtidig. Serien der vi følger kriminelle i deres naturlige miljø i nåtid er i følge flere jeg har snakket med det første eksemplet på «True crime in present time», og med det kommer en litt annen interesse enn jeg er vant til.

Det er ikke så mange uker til distributøren vår reiser til Cannes for å selge prosjektet ut i verden, og selv om det er lenge siden jeg sluttet å ha forventninger til ting her i livet. (Da blir man nemlig bare skuffa). Så skal jeg ikke skyve under en stol at jeg er veldig stolt av serien som makker Sindre og jeg har brukt de siste 10 månedene av livet vårt på å lage.

Om alt går veien kan jeg nok dele traileren med dere om ikke så altfor lenge. Deres reaksjoner betyr jo mye for meg og da spesielt fordi all den feedback, og dialog med dere opp gjennom årene har blitt en så stor del av mitt virke. Når jeg da debuterer som ikke bare programleder, men også serieskaper og produsent sammen med Sindre så vil jeg gjerne dele det med dere først.

Opplevelsen av å ha skapt noe ganske unikt har jeg, og det skyldes i stor grad Sindres egenskap når det gjelder å skape fantastiske bilder.

Vi snakkes snart. Ha en nydelig dag, og ta vare på hverandre.