Kjære leser, la meg gi deg en liten oppdatering på livet, men først noen ord om noe som engasjerer meg i dag. Det handler om noe så enkelt som dyrevelferden. Før sommeren ventet Dyrebeskyttelsen Norge nye rekordtall av forlatte dyr. I fjor måtte de ta seg av 8048 kjæledyr. Etter høysesongen for dumping av kjæledyr ser anslaget på ingen måte ut til å være en overdrivelse, og da tenker jeg at det er på tide at vi alle gjør det vi kan for å gi dyrene i Norge tryggere, og bedre hverdag. Jeg ønsker meg et sterkt og godt dyrepoliti som kan gi de som ikke kan snakke for seg selv en bedre hverdag i Norge. Så, da var det sagt så tar jeg gjerne deres ønsker for året og ikke minst omverden i kommentarfeltet. La oss så snakke litt risiko;

Når det gjelder risiko så vil jeg gi dere en tankestrek når jeg først er i gang og denne gang handler det om mennesker som vi egentlig ikke kan vite sikkert hvem er. De siste årene har det nemlig vist seg at flere hundre tusen kunder i norske banker ikke har vært gjennom en god Id-kontroll og flere av disse har banken heller ikke bilde av, eller vet hvordan ser ut. Tidligere antok flere av bankene at dette var greit, men så viser det seg likevel at kjenn din kun «KYC» gjelder alle kunder, og ikke bare de nye. Når vi samtidig vet at deler av det offentlige Norge ikke vet hvem som egentlig mottar trygd og at disse heller ikke er verifisert så begynner det hele å bli ganske så skummelt. Det er kanskje en grunn til at man har en jobb tross alt.

Så var det livet da. Denne helgen har jeg lovet jr også kalt Maximilian å fly småfly, og når noe er lovet til pappahelg så er det klart at det skal gjennomføres. Turen går til Kjeller for deretter å fly mot skyene i en eller annen retning, og da blir eventyret til mens vi kretser der oppe i det blå. For Maximilian er det første tur opp i et så lite fly, men han er allerede klar på at kule gutter kan fly. Det gjelder visst både Superman, og Spiderman også. Bortsett fra selve flyturen med kjæresten og Maxi så skal et nytt foredrag forberedes og så blir det sikkert noen turer med klanens bestevenn hunden Bella denne helgen.

For de av dere som lurte på hvordan det går med TV-prosjektet som Sindre Sandemo og jeg tusler med så kan jeg fortelle at det for tiden er i klippen og i mellomtiden så forbereder vi å presentere det til kanaler i Cannes i midten av oktober. Det er ganske mye å tenke på av både praktisk og juridisk karakter når man følger kriminelle i deres hverdag, men slik må det være, og nettopp derfor tar det hele litt tid. Trøsten er imidlertid at samtlige som har sett episodene som er klare vil se mer, og det betyr mye når man lager noe som kommer fra hjertet. 

Det er nemlig et hjertesukk for meg at så få her til lands egentlig ser den mørke siden av samfunnet, og spesielt ofrene som liksom blir skjøvet under teppet av samfunnet. I vår nye serie er det eksempelvis påfallende at ofrene er de TV-kanalene er mest opptatt av å sladde. Ofrene ønsker jo selv å stå frem, og fortelle sine historier også er det de som liksom må beskyttes mot seg selv mens bandittfjes som truer, og herjer får si og tenke alt de vil. Jeg skal ærlig innrømme at jeg finner dette veldig urettferdig og kanskje spesielt når flere av disse som har blitt svindlet verken blir ivaretatt av samfunnet, eller av det systemet som egentlig skal ta vare på oss alle.

Det var en tankestrek fra meg godtfolk. Ha en nydelig helg og ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.

 

En sint skattebetaler

«Tenk om samfunnet så oss skattebetalere som sine investorer – da ville de trolig hatt mer respekt for folk flest, og fellesskapets penger»

Kjære leser, i dette sekund sitter jeg og spiser litt frokost på Albert Bistro mens jeg leser mailer fra dere og oppdaterer meg på gårsdagens valg i Norge. Det politiske landskapet er endret for alltid sies det og da er det ikke til de store partienes fordel. Det kan synes som om deler av folket lar enkeltsaker styre valgene de tar, og da er taperen de partiene som har en mer helhetlig politikk. Taperen er de som faktisk er i stand til å utvikle et samfunn over tid og ikke bare hive seg på enhver trend som lukter en rask stemme uten behov for å ta en titt i bakspeilet om et år eller to. Det er egentlig ganske så skummelt. Spesielt i en tid der AS Norge egentlig går ganske greit og tidene kanskje ikke skulle tilsi de helt store behovene for endring, men la oss kalle udyret ved dets rette navn; Politiker-forakt. Politker-forakt, og sinne over enkeltsaker gjør sitt til at enkeltsakspartier som ikke har løsninger på annet enn enkeltsaker plutselig sitter med en makt som få skulle kunne forutse. Jeg lurer på hvordan det blir å se i bakspeilet om noen år.

Når vi først snakker om bakspeilet. Jeg runder i disse dager tjue år i næringslivet, og da kan det være på sin plass med noen refleksjoner. Jeg husker så godt da jeg fikk det som egentlig var min første jobb, og hvordan jeg den gang hadde en grunnleggende tro på at om jeg bare var dedikert, og jobbet hardt og målrettet så ville drømmene, og målene mine falle i fanget på meg. Jeg husker at jeg tenkte at en god kombinasjon av et klokt hode, og heroisk innsats ville komme langt. Det er godt man ikke visste den gang det man vet i dag.

Det er godt man den gang ikke visste hvor mye blod, svette og tårer som skal med for å komme noen vei her i verden. Da hadde man trolig gjort noe helt annet, eller kanskje ikke. Det er for meg noen helt fantastisk i det å få kombinere kreativiteten som en god grunder har med en liten dose analytisk tilnærming, litt kremmerånd og masse pågangsmot. Det er noe ganske så befriende med å få bygge sin egen drøm, og selv om man enkelte ganger lider både en, to og tre nederlag i jakten på drømmene så kommer det som regel alltid en seier om man jobber jevnt og trutt videre. Det er vel det grunderlivet egentlig handle om. Å legge ned innsats som få egentlig kan eller vil for å få noe så enkelt som en drøm eller et mål til. Gjerne med hjelp fra omgivelser som har troen på din skaperånd eller dedikerte kremmerevne.

Opp gjennom årene har jeg vært så heldig å jobbe med flere ulike type investorer, og like ofte som jeg legger frem strategier og resultater for disse så føler jeg på ansvaret ved å få forvalte deres investerte midler. Jeg føler meg heldig som får håndtere deres investerte penger, og på samme måte som politikere og det offentlige Norge forvalter våre skattepenger så vil jeg alltid strekke meg langt i å sørge for at de får pengene tilbake. At investorene er så fornøyde at de vil «leke» med meg igjen senere, og her er hele forskjellen fra det offentlige Norge. Veldig få i det offentlige forstår at skattebetalerne er Norges investorer. Skattebetalerne er for systemet «mange bekker små», og dermed så lite synlige en for en at de har noen formell makt, men like fullt så er de systemets investorer, og når de ikke blir sett av de som styrer så har de bare et virkemiddel, og stemme på et annet sett.

Hvordan kan NAV få miste flere milliarder til svindlere med falsk ID uten at de ansvarlige bryr seg? Hvordan kan systemet lekke så mye penger alle veier uten at noen handler?

Når forvaltningen av det offentliges midler er så riv ruskende gal at NAV systemet kan miste milliarder av våre penger uten at noen bryr seg til svindlere. Når budsjettoverskridelser ikke får konsekvenser fordi få ser at det egentlig er skattebetalernes penger som sløses bort. Våre felles verdier som foredles dårlig fordi oljen har gjort tallene så store at mange er fartsblinde så vil skattebetalerne se andre veier etter løsninger og ikke minst verdier. Verdier som kanskje kan synes fine på papiret, men hvordan skal partier som ikke har noe grunnlag for å tenke samfunn, eller god utvikling av landets eller norske byers økonomi kunne forvalte våre interesser når de er tuftet på interesse for enkeltsaker? Det er dagens spørsmål fra en litt tenkende Kjell-Ola. En Kjell-Ola som håper at nasjonen våkner, og det før vi ender opp med folk i styre og stell som er for eller mot barnebursdag. For eller mot slips på søndager eller for eller mot sko med eller ute lisser. Vi trenger styre og stell som tenker samfunn som helhet og ikke bare er valgt som følge av forakt og sinne fra opprørske investorer. 

Slikt blir det ikke resultater av. Verken i næringslivet eller i nasjonen Norge.

 

Turist i egen by fra fugleperspektiv

Oslo sett fra oven!

Sist helg dro jeg med gode venner på flytur over Oslo, og Oslofjorden. Hvilken fantastisk opplevelse! Mindre gøy ble det ikke av at piloten vår var en 17 år gammel gutt med fantastiske pilotevner. Den gutten imponerte virkelig, og stemningen var så god blant oss som var ute på eventyr at vi nærmest lo, og smilte oss i hjel.

Dette skal vi gjøre igjen snart. Snakker om opplevelse!

Litt av helgen vår i lufta over Oslo kan dere se på Youtube. Enjoy!

Om dere som oss skulle få lyst til å fly kan vi anbefale piloten vår Magnus Torgersen. Vi har ingen kommersiell binding med han, men finner glede i å dele lidenskapen hans for det å fly.

 

Er bompenger nasjonen, eller lokal-Norges største problem?

Ingen politker men vi skal ta ivareta våre synspunkt og meninger – stem folkens!

Jeg er ingen politiker, og det har jeg ingen lyst til å bli heller, men jeg er en fyr som liker å stemme ved valg, og slik skal det være. Det å stemme ved valg er det som ivaretar demokratiet på et bra sett og grunnen er ganske enkelt at vi å unnlate å stemme indirekte lar stemmer fra folk som kan mene noe helt annet enn oss selv få bestemme. Det å stemme er selve essensen i demokratiet, og derfor setter jeg meg også ned og følger med på det som ruller over skjermen, eller gjennom avisene av politiske debatter og budskap når valgkampen først er i gang. Vanligvis gir dette meg en god grunn til å velge et parti, men årets valg er unntaket. Det kan synes som om det eneste som diskuteres er bompenger, og atter bompenger. Det kan synes som om de store partiene som mener noe om annet enn bompenger er i ferd med å gi bort alt av fornuft til partier som bare, eller delvis mener noe om bompenger, og slik kan vi ikke ha det. Folkens, bompenger er som valgmat en felle!! Når valget er avgjort, og har tippet en eller annen vei så sitter dere der med skjegget i postkasse om dere lar bompenger avgjøre valg av parti.

Det samme gjelder andre populistiske enkeltsaker som egentlig ikke betyr noe. Politisk skaper det sikkert kortsiktig gevinst for enkelte, men det øker ikke livskvaliteten til noen her til lands.

Det er ikke i-landsproblemet bompenger som redder eldreomsorgen, som gir oss bedre politi, finere veier eller bedre skoler. Det er ikke bompenger som gir deg og meg god økonomi, eller gode fremtidsutsikter. Det er ikke for eller mot bompenger som gir barna våre en fremtid heller, og i alt dette maset om bompenger eller ikke bompenger så glemmer både riksmedier, lokale medier, og politkere at nasjonen Norge har så mye viktigere ting å diskutere. Nasjonen Norge er ifølge egenreklamen verdens rikeste land, men fortsatt har vi politi som klager over for lite ressurser. Vi har sykehus som ikke evner å gi alle som venter den behandlingen som kanskje forventes hjelp, og da har jeg ikke engang begynt å si hva jeg mener om den nærmest totale nedleggelsen av forsvaret, eller politiets henleggelser av saker.

Greit nok, så er ikke alt dette lokalpolitikk, men det er jo ikke så mye bedre om vi bruker min hjemby Oslo som eksempel. Selv om jeg er opptatt av miljø, og bruker bil svært lite så er jeg opptatt av bil og transport, men det finnes så mye som betyr mer. Ikke minst politisk! 

Som en samfunnsengasjert borger av nasjonen Norge som bryr meg om hvordan skattebetalernes penger ivaretaes finner jeg det helt forkastelig at vi sløser bort et helt politisk valg på samtaler kun om bompenger. Gi oss heller noen nye tanker om hvordan grønt, bløtt eller rødt kan gjøre Oslo,  Bergen, Trondheim eller andre plasser litt bedre enn de er i dag. Gi oss løsninger på lokale problemer som virkelig betyr noe for individet og samfunnet. Ikke bare enda en populistisk enkeltsak. Gi oss noe som gjør oss som nasjon, og lokalsamfunn litt smartere.

Med eller uten bompenger. Regninga for alt her i verden må vi ta på den ene eller andre måten uansett. Det gjelder også biler og miljø.  Bom eller avgifter, og skatt. I praksis blir de samme sak.

Godt valg.

 

Aldri igjen 2018

«Hemmeligheten bak et så langt fantastisk 2019»

Kjære leser, hvordan er det på din kant? Smiler livet, eller lar du fartsdumpene i hverdagen stoppe deg, eller hindre deg fra å oppfylle håp og drømmer? Vel, kjenner jeg deg rett så er du et sted mellom målene dine, og hverdagen, og i det daglige kaoset så blir drømmene litt som den ferieturen du ikke rekker å ta. Kanskje er du en av de som rettferdiggjør overfor deg selv hvorfor du ikke har kommet dit som du kanskje skulle ønske og det er helt greit. Det er ikke alle drømmer man skal løpe etter, og det er ikke alle mål man skal nå heller. Mål skal noen ganger gå tilbake til å være drømmer, og drømmer skal noen ganger få lov til å vokse til mål. Et godt eksempel på slik endring kan være periode-spesifikke hendelser som der og da kjennes rett, men som med modning viser seg å være helt feil, og i det virrarret som det å være menneske innebærer så er ting i livet sjelden konstant. Det er slik med det meste.

Om jeg som en slags gjennomfører av alt mulig rart skal gi et råd for drømmejakt, eller jakten på lykke så vil jeg slå et slag for den indre følelsen av glede. Den følelsen som ikke handler om statusjag, penger eller fine titler men den som handler om mestringsfølelse uavhengig av tid og sted. Det er noe med det å føle seg som en gjennomfører der det  betyr noe, og ikke bare hive seg på hamsterhjulet som alle andre.

På dette området har jeg lært mye det siste året, og gjennom det å se hva drømmene mine egentlig var, og er har jeg tatt en avstikker fra den veien jeg var på full fart inn på. Valg på den veien har gjort at jeg nå finner en indre ro som jeg ikke var i nærheten av for et år siden.  Ja,, så har jeg kanskje vært litt mindre synlig utad i 2019 enn foregående år, men det kommer med en bi-effekt av indre ro, og tilfredshet.

Først av alt fordi jeg nå har satt mine egne behov før omgivelsene sine, og på den måten har jeg i større grad evnet å skjerme den lille familien min også. Ved litt større fartsdumper som jeg måtte på i fjor og året før så ble jeg mer sliten enn godt var av og til en hver tid føle på at jeg til enhver tid skulle føle på press fra alle som hadde forventninger rundt meg. Dette ble til et stress og et press som egentlig gjorde at ting ble mindre ble gøy, og selv om jeg i slike situasjoner følte at jeg var priviligert så var pliktfølelsen alltid der som en kvelende greie.

Når sant skal sies er det lite som tar livet av lidenskap, dedikasjon eller drømmer som følelsen av tvang eller plikt, og med det sagt vil jeg egentlig bare oppfordre dere til en ting; SELV OM MYE HANDLER OM SUKSESS, ELLER DET Å «LYKKES» MED ALT MULIG RART I 2019, så er det lite som gir mer følelsen av «lykke» enn det å få rolig tid til å gjøre  det du virkelig brenner for.

For meg handler det om å gå den veien jeg vil, og ikke nødvendigvis den veien som omverden har definert for meg. 

Ha en nydelig dag godtfolk. Gjør den din!

 

De ender opp som slakt

De ender opp som slakt

Kjære leser, denne uken har jeg vært på reise i det langstrakte Norge, og med reisen kommer altså alle de positive opplevelsene som man får når man kommer litt ut av hverdagen her i Oslo-gryta. Det er for meg noe veldig fint og spesielt med å få besøke steder i landet som jeg kanskje ikke hadde fått se om det ikke var for oppdrag for Risk Information Group, eller for foredrag som denne ukens lille Naive Norge turne. Det er noe genuint og ekte med å få besøke små plasser, og byer som består av mennesker som er villig til å dele. Mennesker som gir så mye energi at vi som besøker forlater proppfulle av ny giv. Mennesker og steder som ikke er så polert, eller pusset til glans som vi ofte er i litt større byer. Mennesker som stiller opp lyttende til foredrag, og etter endt sesjon deler refleksjoner og tanker som gjør at seansen blir komplett fordi alle parter forlater stedet litt klokere.

Denne uken hadde jeg blant annet gleden av å besøke byen Førde igjen, og selv om jeg nå har vært der et par ganger nå så blir jeg aldri lei av innflygningen til flyplassen Bringeland. Ikke blir jeg lei av naturen som omkranser byen heller, og når sant skal sies så elsker jeg virkelig å få reise rundt slik med foredraget mitt. Det er noe veldig givende med å få sparre, og diskutere samfunn, trusler og utvikling med engasjerte mennesker, og arenaen for meg har etterhvert blitt disse seansene med Naive Norge. Om noe skal komme ut av disse seansene så har jeg alltid med meg et håp om at folk som ser foredraget skal bli mer bevisst i hverdagen, og kanskje også flinkere til å stille kritiske spørsmål der det bør tenkes kritisk.

Når jeg ved endt seanse denne uken ble sittende og diskutere samfunn, og utvikling med engasjerte mennesker ved arrangør-bedriften så kjente jeg veldig på at vi som bor her til lands sammen har et ansvar for å gjøre nasjonen litt mindre naiv og blåøyd i morgen enn den var i går. Det er en nødvendighet om vi nordmenn skal bli litt klokere, og mindre utsatt for svindel, bedrag og annen faenskap.

Når vi nå først snakker om morgendagen så har jeg også et håp om at vi sammen kan gjøre en forskjell når det kommer til viktige problemstillinger, og da tenker jeg på de sidene av samfunnet som sjelden, eller aldri får oppmerksomhet. Jeg tenker på mennesker som faller mellom stoler i den norske velferdstaten. Mennesker som ikke passer inn, og som gjerne havner utenfor samfunnet i parallell-samfunn som før eller siden vil kunne utgjøre en trussel, og en ekstrem sikkerhetsrisiko for oss alle. Sinte mennesker som ønsker å rette eget hat mot det etablerte Norge.

Jeg tenker på hunder, katter, husdyr, og andre dyr og skapninger som ikke er i stand til å sloss for egne rettigheter og som ender opp som slakt fordi enkelte ikke vet å verdsette menneskets beste venner. Disse bestevennene våre er ofte de som får det verst når noe kollapser i samfunnet, og da gjerne også tilknyttet kollaps eller uheldige omstendigheter for eieren. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett dyr havne på gata eller bli avlivet fordi eieren tok dårlige valg, eller ikke visste bedre. Dette gjorde at jeg i fjor vurderte å engasjere meg litt for disse skapningene som virkelig trenger trenger all den beskyttelse som de kan få. Tilfeldigheter gjorde at jeg i fjor ikke satte av noen timer i året til Dyrebeskyttelsen, men jeg valgte å bidra for dyrene på annet sett.

En annen side av samfunnet som virkelig engasjerer meg for tiden er kampen mot havplast, og da tenker jeg igjen at vi alle kan gjøre litt med å være mer bevisst ved valg av produkter og tjenester. Det er mye god handling i å ta bevisste valg, og skal fremtiden for våre barn bli best mulig så må vi alle ta bedre og mer bevisste valg.

Anyways, denne teksten ble kanskje litt mer tenkende enn jeg hadde tenkt, men det har seg igjen slik at jeg blir litt tenkende etter noen dager på reise, og resultatet ble en tekst om ting som engasjerer meg. Med en god dose engasjement, litt positiv energi og masse håp om en strålende helg for dere alle så låser jeg nå kontoret ved nationaltheatret for dagen og setter kurs mot pappahelg.

Ha en nydelig helg, og ta vare på hverandre.

 
 

Uten forvarsel, men ikke uten grunn

Uten forvarsel, men ikke uten grunn

«Det finnes svakheter som gjør deg og meg mer sårbare enn du våger tenke på»

Kjære leser, hva skjer egentlig om uvedkommende tar kontroll over mobilen din? Vel, det spørsmålet bør du egentlig stille deg selv.  I vår tid er mobilen, og dens funksjonalitet så mye verre å miste kontroll på enn det lommeboken var en gang i tiden. Hvorfor? Med app-samfunnet godt integrert i telefonen til de fleste nordmenn er plutselig mobilen sentralen for alt i livet, og tar noen den fra deg så tar de egentlig kontroll over det meste. I alle fall om du som en god venn av meg har latt telefonen være uten passordbeskyttelse. Skulle du være en av de som er over gjennomsnittet opptatt av sikkerhet og har alt av sikkerhets-instillinger og beskyttelse på plass så skal du likevel være oppmerksom noen sekunder til 

Det er nemlig en godt beskyttet hemmelighet at inngangen til veldig mye svindel i Norge i 2019 er mobilabonnementer som opprettes i ditt, eller andres personnavn av uvedkommende. De stjeler ditt navn, din kredibilitet og dine personalia. De misbruker din kredittverdighet, for deretter å stjele identitet, eller opprette andre tjenester som gjør at du, og dine blir sårbare, og de gjør det med en enkel motivasjon. Økonomisk vinning. Det kan starte med noe så enkelt som at de tegner et mobilabonnement i ditt navn hos en annen leverandør enn den du har, og deretter flytter det uten at en god ID-kontroll gjennomføres. Skummelt er det.

I dag er nemlig mobilen til så mye, og det behøver jeg jo ikke fortelle deg. La meg bare dele hva jeg har brukt min til så langt i dag. Jeg har logget inn i Altinn med Bank Id for å registrere nye opplysninger, jeg har betalt noen regninger med samme bank-id på mobilen, jeg har signert en ny låneavtale med banken, og betalt noen regninger. I tillegg har jeg brukt mobilen til å styre både kameraet som overvåker leiligheten min mens jeg er borte, og fløyet dronen min med mobilen som også er endestasjon for bildene som dronen filmer. Det viktigste er imidlertid at jeg har brukt telefonen min til å endre passord og brukernavn på alt av sosiale-medier etc i løpet av de siste timene og grunnen er at den skal fungere som et ekstra sikkerhetstrinn, men er den egentlig det om noen andre har kontrollen?

Når jeg om noen timer hopper på kollektiv transport til Oslo S, så er det Ruter appen på mobilen jeg betaler med og når jeg litt senere går ombord på Flytoget så er det igjen mobil-appen til Flytoget som tar imot betaling. Dere har for lengst skjønt poenget, men så er det noe med teori og praksis da.

De fleste som kan selge deg, eller meg et mobilabonnement i Norge er selgere som har et element av provisjon i sin lønnsmodell, og kravene til legetimasjon er langt enklere enn for annet her til lands. Det er for eksempel strengere krav til å bli kunde i en bank enn å få utstedt mobil, men burde det ikke egentlig være samme? Jo, det burde det så definitivt og da kan vi ikke ha det slik at provisjonsselgere skal sørge for kontrollen. 

Ikke tele-leverandører med mer øye på profitt enn risiko heller.

 

Det gjør noe med deg

Kjære leser, er du klar for uken? Det er jeg, og etter en uke sist uke med mange opp og nedturer på jobbfronten er jeg nå virkelig gira på det å få hente litt krefter gjennom eventyr med de nærmeste etter jobb de neste to dagene. Når sant skal sies så elsker jeg virkelig ukedagene, og jeg nyter det at det skjer mye på alle fronter, men jeg finner også glede ved kontrasten som helgen representerer og ikke minst om den gir meg mulighet til å komme seg ut i naturen, eller på vannet i det som her til lands heter godvær. I kveld skal jeg nyte godværet med kjæresten, og samtidig diskutere med henne opplevelser fra noen av dagens mange gjøremål. 

Det er så fint å kunne snakke om ting som gir så mange inntrykk at man har problemer med å fordøye dem. Spesielt når man velger å gå det som ikke er noen enkel vei. Den litt vanskeligere veien er jo så mye mer spennende enn den veien som alle har gått før deg. Så hører det vel også med til historien at den er litt mer humpete.

Om jeg skal følge opp «godværet» med en tanke om det gode, så vil jeg egentlig bare få lov til å dele noe dere har spurt om de siste dagene. Flere har spurt meg hvordan det går med TV-serien vi lager for tiden, og svaret er at jeg har den «gode» følelsen. Samtlige «test-seere» som har sett de første episodene har kommet med konstruktive, og fine tilbakemeldinger og selv om vi med denne serien gjør noe som ikke er gjort, og som sikkert vil skape både diskusjon og furore, så mener jeg at det er en så viktig serie at det er, og vil være verdt det. Spesielt når vi etterhvert kanskje kan bidra til en bedre hverdag for svindel-ofre, og andre som har møtt på våre nye hovedrolle-innehavere. De kriminelle.

Så er det også flere av dere som har spurt hvor prosjektet vil gå (kanal). Svaret er at den kommer vi tilbake til. I skrivende stund vil jeg egentlig bare holde fokus på å lage den beste serien om kriminalitet som er laget her til lands. Jeg vil bruke tiden med makker Sindre på de mørkeste av de mørke sidene av samfunnet, og gi dere innblikk som ikke er gitt tidligere. Underveis i denne prosessen sitter vi  med mye rare opplevelser, og vi gleder oss veldig til å ta det hele ut til dere. Vi er nemlig veldig stolt, og kanskje litt spent på om dere etterhvert finner dette like spennende som vi gjør. Skummelt har det i alle fall vært til tider.

Så en liten refleksjon.

Om du ser deg i speilet for deretter å ta en titt på bildet av deg selv på bank-kortet ditt hva ser du da? Vel, jeg fikk i alle fall en overraskelse her om dagen da banken min sendte meg et nytt bank-kort. Bildet på kortet var nemlig av en 16 år gammel Kjell-Ola, og med det i lommeboken går jeg nå rundt og føler meg som en guttunge igjen. Det vil si med mindre jeg tar speilbildet mer på alvor enn ID-dokumentet som strengt tatt burde aldri burde blitt til. Det skal vel egentlig være slik at et bilde på bankkort i Norge ikke skal være mer enn ti år gammel, og i såfall skulle jeg vært maks 26, men virkeligheten sier 41. Med dette i bakhodet, og bank-kortet med bildet av meg selv som barn i hånden er det enda mindre forståelig hvordan vi som nasjon kan være det eneste landet i verden som bruker flere tiår på å lage et nasjonalt ID-kort.

Forstå det den som kan.

Stay safe godtfolk, og ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.

 

Gjør et «tja» til et «ja»

Kjenner du typen?

Kjære leser, det hender at jeg fra tid til annen har jobbintervjuer med folk som søker nye muligheter i noen av de selskapene der jeg er engasjert, og nå vil jeg dele hvem som absolutt aldri får jobben. Det er nemlig en generaltabbe som gjør sitt til at kandidater går rett i «nei» bunken. Det handler om om noe veldig enkelt men like fullt veldig vanskelig.
I møte med nye mennesker er det lett å skulle tråkke andre ned for å fremstå bedre selv, men enten det gjelder i møte med en potensiell partner på privaten, eller en ny arbeidstaker på en arbeidsplass kan enkelte kanskje ty til å «skyte» på, eller slenge med leppa om både den ene og den andre for å fremstå bedre selv, men skal vi være ærlig? Om du har valgt å jobbe på en arbeidsplass over lengre, eller kortere tid og senere slakter arbeidsplassen da er du ikke en arbeidstaker som jeg ønsker ombord på min skute, eller i min bedrift. Om en ansatt et sted på søken etter ny jobb slenger negative bemerkninger om sin nåværende arbeidsgiver mens de sitter i jobbintervju med meg da vet jeg umiddelbart at personen ikke kan brukes til noe som helst. det viser nemlig at personen ikke evner å forstå hvordan verden fungerer. Det viser i tillegg at de verken forstår lojalitet, eller prinsippet med å avslutte på et ryddig sett.
Litt av det samme prinsippet var også grunnleggende da jeg tidligere i år traff kvinnen som nå er min kjæreste. Det var både deilige å befriende at hun ikke brukt tid i bli kjent fasen på å slakte, baksnakke eller prate negativt om sine tidligere kjærester. Slike har vi nemlig hatt alle sammen, men det er en god grunn til at man går videre, og en god grunn til at man avslutter. Når det er gjort så er det ingenting som er bedre enn å holde fokus på fremtiden, og la fortiden være nettopp det. Fortid og historie.
Det finnes ingenting attraktivt med mennesker som skylder på omgivelsene eller slenger med leppa når de selv har valgt å være endel av noe. Nettopp derfor er raskeste vei å gjøre et «tja» til et «ja» i møte med meg å holde stien sin ren når det gjelder omtale av mennesker som man har møtt på sin vei.
Det motsatte er nemlig et tegn på alt som kan være galt, og nettopp derfor er det så befriende lett å gjøre «Tja» til ja om en kandidat har fokus på fremtiden mens det likestilte alternativet fortsatt er bitter, eller klandrer omverden for egen mangel på suksess.
Stay safe godtfolk & ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.