Det å jage vekk på jobb og privaten

Skremmeskudd eller eller skuddredd?

Svarte penger, frykt og noe å ta med seg denne uka.

«Det er når du nyter den maten du virkelig elsker, og sitter i kjente omgivelser som du digger at du klarer å tenke de tankene som gjør deg til en vinner i morgen»

Kjære leser, nå sitter jeg med middagen fremfor meg og leser meg opp før morgensdagens foredrag om hvitvasking i Norge for bankfolk, og mens jeg sitter slik og leser fag mens hodet surrer litt alle veier, så innser jeg hvor heldig jeg egentlig er som får bruke tid på de tingene jeg finner mest spennende i livet. Det å bruke tid på å snakke med norske banker, finans-instutisjoner og «corporates» om trusler som Ola og Kari ikke ante eksisterte for få år siden. Det er i seg selv givende, og ikke minst fordi vi som nasjon skal strekke oss langt for å beholde det norske tillits-samfunnet mens vi samtidig blir mer opplyst. Vi skal sørge for å unngå fellene som mange havner i når de forsøker å strupe frykt for terror og organisert kriminalitet med overvåkning og kontroll av massene for å strupe noe som gjelder et fåtall, og da selv om det i kroner og øre er stort.

Som samfunn er vi nødt til å slå hardt og målrettet for å få bukt med slikt og da tenker jeg spesielt på selskaper og tjenester som får flytte penger og verdier på siden av det etablerte banksystemet. Jeg snakker om vekslingskontorer med enklere krav, og ikke minst om krypto-valutta. Dette er kanskje den største trusselen for svarte-penger i dag. Driten samler seg i de «ikke regulerte» pengemarkedene på siden av den etablerte økonomien. Dette skal jeg snakke mer om for en gjeng med bankfolk i morgen, og når vi snakker om dagene som kommer;

Hvor ville du reist om du kunne stikke av i dette sekund? Ville du rømt til en storby eller kanskje til solen? Vel, for min egen del ville jeg kanskje sagt solen i dette sekund men så sitter jeg samtidig og titter på ukens flybilletter til New York. Før jul ble det nemlig kjøpt New York billetter med Norwegian, og slik har det seg altså at jeg nå sitter og titter på hotellet Ludlow som jeg fikk anbefalt booket av en god kompis. Drar jeg til New York denne uken? Jeg vet faktisk ikke. Dagene er ryddet men jeg vet ikke om jeg har lyst og grunnen er ganske enkelt at jeg virkelig nyter å tilbringe tid hjemme på brygga. Når selv ikke NYC frister da sier det seg nesten selv hvor «chill» det har blitt i brygge-leiligheten. Det sier seg også selv hvor godt man egentlig har det, og hvor mye man har reist fra seg på både jobb og privaten de siste årene.

Om jeg skal være helt ærlig så er jeg litt i et sånn vakuum om dagen der jeg funderer på litt greier, og mens jeg funderer så surrer dagene av gårde med Risk Information Group jobbing for bankene, og Naive Norge innspilling. Mellom slagene forsøker jeg skrive litt til dere og samtidig finne ut hvordan jeg vil at verden skal se ut i årene fremover. Det er noe med å finne veien videre når noe man virkelig trodde på ikke gikk veien. Jeg snakker om gutte, og jentegreier som jeg aldri blir klok på. Da er verden så mye enklere og mer rasjonell på jobb. Langt bort fra «pull and push», som kan synes å være vår tids gåte for min del. Det å bli utsatt for en pull-and push er så mye enklere på jobb enn på privaten.

Nei, gi meg heller en skikkelig banditt å bryne meg på. I morgen skal jeg ifølge innspillingsplanen stå ansikt til ansikt med en slik. En vaskeekte røver som vil snakke ut.

Stay tuned.

 

Det går skikkelig til helvete om ikke…

Det å ha styr på styret

Kjære leser, den siste tiden har jeg fått mailer fra enkelte av dere som er i ferd med å starte opp eget selskap, og siden det dere spør om er noe som jeg oppfatter at kan være relevant for flere av dere så skriver jeg her fremfor i direkte svar. Først av alt så er det å starte egen virksomhet noe av det mest spennende i verden, og selv om det kan være både risikabelt og skummelt, så er det å være kaptein på egen skute noe av det mest spennende som finnes. Det er rett og slett en opplevelse som gir en skikkelig mestringsfølelse om den går riktig og går den galt så har du ingen å skylde på. Du er jo kaptein tross alt og en kaptein skal ikke klandre andre. Han skal stå rakrygget og holde kursen mens omgivelsene holder i tømmene på det som lett kan bli et havari om ikke hesten sales rett. Det er nemlig ganske sannsynlig at et grundereventyr går til helvete, og lenge før den tid skal du ha noen ganske grunnleggende på plass. Et godt styre. Ikke t sånt styre der venner og kjente får sitte. Ikke et styre der du sitter alene eller har med familie advokaten heller men et styre der du setter sammen de menneskene som best kan hjelpe deg til målet, og da mener jeg uansett hvor høyt det måtte være, og hvor mange forsøk du trenger. Det styret som får deg til det målet du setter er balansert som et «band», eller som en fotballklubbs førsteelver. Laget er satt sammen av de ingrediensene du trenger for å bake nettopp din kake, også er det du som visper herligheten sammen.

Da jeg startet Risk Information Group (RIG)  for snart ti år siden så hadde vi et styre bestående av en rekke investorer. Det var null fokus på hva vi egentlig trengte. Folk satt der fordi vi fordelte styreplasser utifra eierandeler, og da fikk vi også et lite velfungerende styre. Etter noen år så tok vi grep, og med det innebar det at to av våre største aksjonærer forlot styret. Balansen ble med et mye bedre fordi vi jobbet mer samkjørt og det ble enklere å målet effekten av den enkeltes innsats. I tillegg fikk vi mindre gnisninger og ego-fokus. Ideelt sett så skulle jeg hatt alle der, men du kan ikke bygge et fotballlag med elve Messi, eller elve Ronaldo på banen. Du kan ikke forme et band med seks gitarister heller. Du trenger en trommeslager, en på bass, en som synger og mye mer. Et band som sammen skal lage musikk må vite hva og hvor de skal spille. De må innfinne seg med notene, og at en leder fremføringen. I tillegg må bandet som styret ha et mål med det de skal spille, og det må evalueres på et sett.
I veldig mange grunderselskaper som jeg treffer så er det her ting strander. De spiller ikke den samme låta. De har ikke samme mål, og de evner ikke å bli enige om hvem de er og hva de skal spille. Ved oppstart kan dette virke greit, men når grunderånden blir til hverdag så blir det som når den første forelskelsen legger seg i et forhold. Man innser at man er for ulike. Derfor stiller jeg alltid fem spørsmål når jeg blir spurt om å ta styreverv. Det handler om å forstå om de har det de trenger for å bake kaken de ønsker.
Min fem spørsmål oppskrift får du her;
  1. Hvordan er styreplassene fordelt i selskapet (hvem er med og hvorfor)
  2. Er selskapets strategi forankret i styret, og da med fokus på evaluering underveis og måloppnåelse.
  3. Er målene realistiske og hvordan vil de at jeg skal bidra for å få oss dit.
  4. Hvordan er min kompetanse forventet brukt i forhold til de øvrige i styret
  5. Har andre i styret overlappende kompetanse med deg jeg har.
Lykke til.
 

I naiviteten og kampen mot kriminalitet

«Min dag på sørlandet i anti-hvitvaskingens navn – det krever innsats og sloss mot svart økonomi»

Kjære leser, noen ganger har jeg så sinnsykt godt av å komme meg ut av Oslogryta. Jeg har så sinnsykt godt av å se noe annet enn bakgården min, og i dag er en slik dag. Når muligheten til å holde dagens foredrag i Kristiansand først dukket opp, så tenkte jeg meg om både en, to og tre ganger. Kristiansand er liksom en sånn by som du ikke helt vet om du skal fly, kjøre eller toge til men da dagen kom så ble det altså bil ned hit. Bil, og øs pøs regn gjorde sitt til at jeg rett og slett niholdt på rattet hele veien, og i god risikomann ånd så gikk det vel ikke akuratt i ekspressfart. Ekspressfart fikk jeg først da jeg kom til sørlandsbyen for det å løpe i regn det gjør jeg ikke mer enn nødvendig og løpeturen den ville uansett komme. Den kom også.

Når jeg snakker til bank og finansfolk som jeg gjorde i dag, så er det noe som er veldig på hjemmebane for meg, og noe jeg verdsetter men like fullt så er det krevende. Ikke minst fordi disse folka virkelig følger med i timen. At de også er ivrige og kan penger gjør også sitt til at foredraget blir mer effektivt enn mange andre steder. Tid er jo som kjent penger, og når vi snakker om penger. Veldig ofte vil bankfolk snakke om kontanter og i dag var intet unntak. Det å snakke om kontanter og hvitvasking er alltid en klassiker og kanskje spesielt i bank-verden der de kundene som sitter på mye «cash» oppfattes som høy risk. Det kan de også være, men vil du snakke med meg om hvitvasking i 2019? Da handler det nemlig om noe helt annet. Det handler om bruk av muldyr, det handler om cyber-valuta, og det som jeg kaller grå økonomi. De fleste tilfellene av grå økonomi er vanskelig å oppdage fordi svartt og hvitt blandes så godt at det nesten er umulig å oppdage. Grå økonomi krever både kikkert og lupe om den skal spores, og du må gå den i møte eller i sømmene.

Når vi først skal komme slikt i møte så handler det mye om å kjenne kunden sin, og derfor bruker jeg si at en veldig viktig del av kampen står ved den man kaller «kundeetableringsprosessen i banken». Det handler om at man må vite med sikkerhet at kunden er den som han eller hun utgir seg for fra første sekund de kommer inn. Enten det skjer via nett eller filial. I så måte er det gjøre en god første prosess hele nøkkelen og når jeg i dag snakket med bankfolk om bank og kriminalitet så er dette hele nøkkelen. Fremtidens bank sjekker i en og samme prosess om passet, førerkort eller iD-kortet er ekte, falsk eller manipulert. I samme sekund sjekkes det med PEP (politisk eksponerte personer), og mot dommer og kriminelle registre samt sanksjonslister.  På denne måten er de fleste former for risiko avdekket i løpet av sekunder avdekket og det eneste som da gjenstår er en kredittvurdering. 

Om kunden i tillegg har papir-noen kroner i puten med kjent opphav så handler ikke det så mye om risiko. Det handler først av alt og likviditet, og det vil jeg sette på kontoen på pluss, så lenge opphav er kjent. Enig? Penger er penger, og ikke alt i papir er svart – selv om det ofte virker som om bankene ser det slik.

Vi skal aldri glemme at om økonomien, eller banken kollapser så er kontanter det eneste betalingsmidlet vi har som du kan holde i hånde eller putte i lomma. Elektronikk og tredjeparter som skal «passe» på pengene dine er ikke mye verdt om alt kollapser. Bare spør grekerne.

Vel, dette var litt tanker fra et hodde som har jobbet anti-hvitvasking på det blide sørlandet i dag. Alt godt fra meg.

 

TV i USA og Naive Norge

Kjære leser, litt lenger ned i dette innlegget får du det første promo bildet for den nye serien vår «Naive Norge». En annerledes serie som tar for seg den mørke siden av samfunnet på et litt friskt sett, og nytt stt. Vi dypdykker rett og slett ned i den norske gjørme og ser mye av den skyggesiden av samfunnet som sjelden blir vist slik som vi viser den. Når jeg sier vi, så er det denne gang Sindre Sandemo, og jeg som sammen tar pulsen på det litt mørke eller kriminelle Norge, og der vi under arbeidet med Svindeljegerne følte at vi levde med litt «båndtvang» så har vi denne gangen røsket løs lenka, og går inn med full tyngde. Jeg er veldig stolt av det vi har på tape så langt og gleder meg til å slippe det endelige produktet til dere i nær fremtid. Fortsettelse følger jeg lover.  Jeg var, og er veldig stolt av Svindeljegerne og jeg er like stolt av Naive Norge som er skapt for å slår enda  litt hardere og mer presist.

Så litt soft fra denne kanten; Har du noen gang reflektert over hvorfor du har blitt som du har blitt? Hvorfor nettopp du tar de valgene som du gjør i hverdagen? Vel i ny og ne får jeg noen slike øyeblikk da jeg plutselig får en a-ha opplevelse når det kommer til eget adferdsmønster, og den siste tiden har jeg hatt en rekke slike. Det er nok noe med at jeg for tiden sparrer med et lite team rundt meg for å bli en enda bedre Kjell-Ola, og i denne sparringen så finner jeg svar som jeg ikke hadde klart å finne på egenhånd. Jeg finner forklaringen på hvorfor jeg alltid har hatt den drivkraften at jeg skal «VISE VERDEN». Jeg finner forklaringen på hvorfor jeg ofte har mareritt om natten, eller takler dårlig å sove om omgivelsene rundt meg ikke er harmoniske eller i vater. At jeg har hatt søvnproblemer i perioder hele livet er ikke en godt bevart hemmelighet, men nå forstår jeg så mye bedre hvorfor jeg har det og hvordan jeg kan sørge for å unngå problemet, eller i alle fall redusere det i fremtiden. Det å ha noen å sparre med har en enorm verdi, og jeg skal ærlig si at mitt lille team Kleiven med profesjonelle på ulike områder er av kjempe-verdi. Det gjør rett og slett at de tyngste løftene blir litt enklere.

Så til noe helt annet. For noen dager siden fikk jeg endelig avslag på det som kunne blitt et nytt eventyr. Over litt tid har jeg vært i dialog med en amerikansk produsent om å gjøre svindel-TV der borte. Ifølge produsenten var vi veldig nære å komme i mål, men i siste liten valgte de en fyr med annet pass enn mitt norske. Han hadde visstnok mer TV erfaring også, men likevel må jeg si meg stolt over å i det hele tatt å ha blitt vurdert. Tenk å fått gjøre skurre-TV i USA. Det hadde vært noe det.

Nei, det var vel ikke meningen i denne omgang men det betyr ikke at verden går under for den del. Jeg er en 41 år ung mann tross alt med planer om å gjøre veldig mye mer gøy i årene som kommer. Først av alt gjennom Naive Norge som vi produserer selv. Sindre og jeg. Med det sagt; Ta vare på hverandre godtfolk – det kan være kaldt der ute.

Nå blir det frokost på favorittstedet. Nyt dagen

 

Rett fra hjertet om livet og alt som skjer

Kjære leser! Hvordan har du det i dag? Har du startet dagen som du gjør det best? Vel før vi spinner videre så tenkte jeg å gi dere en liten oppdatering på uka. 

Velkommen hjem til meg:) Dere spør ganske ofte om hvordan det går med utviklingen av leiligheten som jeg kjøpte, og skulle totalrenovere da jeg flyttet fra Tjiuvholmen til Aker Brygge. Flere av dere spør hvordan det har blitt i det som skulle bli guttekåken vår, og da er det jo på tide at dere får ta en titt. Leiligheten som nå er i ferd med ta form er i ferd med å bli et skikkelig fristed og jeg skal ærlig innrømme at jeg sjelden går ut av huset om jeg ikke må for tiden. Det er noe med å ha skapt en atmosfære som man virkelig trives i, og det samme gjelder for junior. Han har virkelig fått øynene opp for det å være hjemme den siste tiden, og da har det blitt mer slik enn vi pleier. At vi også har funnet frem gamle brettspill som Ludo, og Krig gjør også sitt til at det å henge rundt i Casa Kleiven er et godt alternativ til alt styret utenfor den lille guttehulen. 

Om jeg skal gi dere en liten «lørdagsoppdatering» på livet så har jeg den siste uken brukt mye tid på Risk Information Group, og da med å se på hvilke nye områder banditter vil bevege seg inn på for å true norske banker og forbrukere. Slike runder med speiding inn i glasskula er noe jeg virkelig liker, og på samme måte som bankene nå bruker mye av kunnskapen og teknologien som vi fant frem for å beskytte dem for snart ti år siden, så forsøker jeg nå finne den nye bølgen med dritt på vei mot våre kyster. Bokstavlig talt.

Ellers har jeg også rukket å gjøre en livstilsfilm med teamet Marius Troy, og Henrik Alfheim fra Ohmy. Tanken er rett og slett å bruke den nye leiligheten min som et utstillingsvindu for bevisste livsstilsvalg. I filmen som kommer sånn helt plutselig så følger man meg egentlig gjennom en hel dag, og på veien så får man da opplevelsen av både leiligheten, og de nærmeste områdene rundt. Prosjektet i seg selv var spennende å gjøre fordi det er både annerledes og innovativt på et sett som gir lyst til å ville være Kreaktiv, og når vi først snakker om kreativitet så var det å få jobbe med Marius Troy en skikkelig kul opplevelse. Flinkere folk enn Henrik og Marius skal du lete lenge etter. 

Nå på slutten av uken skulle jeg egentlig vært en tur i Kristiansand og holdt foredraget Naive Norge, men i stedet endte jeg opp med å jobbe med den nye serien min «Naive Norge» som omhandler de mørke sidene av Norge. På innspilling i går kveld var vi igjen ute på eventyr og jeg skal ærlig innrømme at vi virkelig pusher grensene for hva som er gjort i Norge tidligere. Det er som om adrenalin-junkien i meg aldri kan få nok av disse eventyrene som ofte skjer i de sene nattetimene, og når de først skjer så er gjerne spenningen så intens at  min «partner in crime» Sindre og jeg ikke klarer å gi oss. I natt fant vi for eksempel ut av vi etter en lang kjøretur med en kriminell som deler sin historie med oss skulle ta bilder i et parkeringshus. Vi ble rett og slett så ivrige at jeg å dag føler meg både fyllesjuk og forvirra. Det i seg selv er jo en bragd for en som ikke drikker alkohol. Med det sagt; Om du kjenner til kriminalitet, eller kriminelle som vi burde treffe da kan du sende en e-mail til post@kjellolakleiven.no 

En annen ting som dere spør mye om for tiden er kjærligheten, og selv om jeg gjerne skulle sagt noe positivt om den så kan jeg ikke si annet enn at jeg ikke orker bruke tid på den siden av livet mitt nå. Etter noen tøffe runder på den fronten så kjenner jeg veldig på at jeg bare vil få lov til å være Kjell-Ola og dyrke prosjektene mine og tid med sønnen. Jeg orker ikke tanken på å date, eller bli kjent med folk. Det er langt viktigere nå å bruke tid på de som alltid vil være i livet mitt. Det handler om de gode vennene, sønnen min,  og den nærmeste familien som er min mor og hennes mann Bjørn. De er folkene som alltid er der og alltid stiller opp. De er folkene som lar meg være Kjell-Ola uten forventnigner om annet, og det er befriende. 

Når det nå har blitt lørdag så har jeg lovet å treffe en kompis til lunsj i byen før jeg skal stille opp for en annen kompis i hans nye musikkvideo. Det er rart hvordan man det ene sekundet kan sitte og gjøre anti-hvitvaskingsarbeide for en bank før man neste sekund låner bort ansiktet sitt til en hiphop kompis, men det er vel slik livet har blitt.

I 2019 som i 2018 er det tydelig at hva som kommer, eller skjer er helt uforutsigbart. 

God helg godtfolk og ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.

Her følger noen bilder av det nye hjemmet mitt, og fra den siste uken.

 

En tordentale med god hensikt

Kjære leser, jeg har lyst til å skrive litt til deg i dag, og denne gang med CAPS-LOCK på som en start. DET HANDLER OM NOE SÅ ENKELT SOM SIKKERHET. Da jeg for noen dager siden traff en svindler som bruker mye av sitt liv på å lure oss nordmenn, og ikke minst NAV trill rundt så slo det meg plutselig. Vi nordmenn har ofte så feil fokus når det kommer til det å skulle beskytte oss at vi gjør det enklere for folk som han. Vi gjør det enkelt fordi vi er mer bekymret for ting som ikke kan skade oss enn det trusselbildet som ligger i vår nærmeste bakgård, og det er her man kan begynne å lure. Er det virkelig slik at vi ikke ønsker å se hva som er i ferd med å kunne skade oss og at det dermed blir bedre, eller enklere å gjøre tiltak mot trusler som aldri vil kunne true oss?  Er det slik at vi heller bruker krefter på det som forventes enn det som virkelig er farlig?

Vel, la meg gi dere en ide om et eksempel på hvor skoen trykker. NAV-svindleren som jeg kaller han er et godt eksempel fordi han gjennom sine enkle triks vet å lure kjeden der den er svakest, og da handler det om identifisering av mottakeren. På slu vis evner han å stjele andre menneskers trygd fordi det som i bankverden kalles «KYC», eller «kjenn din kunde» prinsippet ikke har nådd skattekisten NAV. De har ikke en god kontroll av ID-dokumenter, og dets ekthet heller og dermed kan altså mennesker med intet annet enn dårlige hensikter på enkelt vis stjele de pengene som vi skattebetalere og deltakere i sameiet Norge har bidratt til. At NAV ikke er på ballen er ikke noe nytt. De har blitt så store og lite velfungerende at de kan gi bort noen milliarder både her og der uten at det synes å ha noen betydning for dem. Svindel av NAV kan synes å være litt som regn i Bergen. Helt akseptabelt og forventet, men bør vi ikke kunne forvente mer? Bør vi ikke kunne forvente at NAV som den kolossen den er virkelig tar sikkerhet på alvor? Jeg bare spør så lar jeg dere andre konkludere som dere vil. Sikkerhet er for meg så mye mer enn en vekter i døra NAV.

Hva med å som en start sjekke om personer som mottar trygd virkelig er den som den utgir seg for?

Når det gjelder individet så er det mye av de samme prinsippene som gjelder, og også her kan det synes som om vekteren i døra er sikkerhetstiltaket som gjelder. Om vi ser på trusselbildet for Ola og Kari i 2019 så er sannsynligheten for at disse to blir ID-svindlet eller misbrukt og svindlet på nett den mest overhengende. At førerkort, VISA kort eller Pass på avveie havner i feil hender. At vi roter oss bort i sosiale-medier med slepphendt informasjonsdeling, eller at vi ryker på en «dating-svindel», «Bli rik fort svindel» eller «synes synd på noen svindel» er overhengende stor, men fortsatt er det vekteren i døra som gjelder. Nordmenn legger igjen ekstremt mye penger på alam-selskaper, og vektertjenester, men samtidig taper vi her til lands flere hundre millioner i året på dating-svindel alene, og da er det jo på sin plass å spørre. Hva er mest sannsynlig i 2019, at du får innbruddstyver på besøk som stjeler kontantene dine, sølvtøy og møbler eller at noen bruker passet du mistet til å opprette forbrukslån og kredittkort gjeld? Vel, svaret har du trolig selv og da kan jeg jo sparke opp en dør til for deg. Om du fortsatt er en av de som ikke har skjønt poenget her så skal jeg følge opp to direkte trusler mot mannen i gata. Det første handler om kontaktløse betalingskort, og hvordan disse i dag kan tømmes ved noe som enkelt som kriminelle nettverk som står tett på deg på t-banen eller toget. De kontaktløse kortene er en direkte trussel for oss som forbrukere. En annen svakhet som den siste tiden er avdekket er hvor lett smarttelefonen, og dens abonnement kan flyttes over på et annet individ med skumle hensikter. Fordi selgeren av telefonabonnement ivrer for overføring, og da gjerne helt uten «KYC» kjenn din kunde kontroll så vil ditt abonnement havne i skumle hender på en, to svisj. Resultatet er også at du mister kontrollen over alle dine kontoer i sosiale-medier, men fortsatt bruker vi nordmenn mest penger på vekteren i døra og oppkobling mot alarmsentralen. Så hva er poenget mitt?

Poenget er at vi lever i en tid der vår tradisjonelle måte å tenke sikkerhet på er, eller bør være i endring og om du ikke skjønner det så vil du raskt være like akterutseilt som nasjonen Norge ville vært om Akershus festning skulle forsvarte oss ved krigshandlinger i 2019. Dit har vi kommet fordi vi har sovet i timen, men Norge; Nå er det på tide å våkne.

Stay safe godtfolk

 

Introvert uten å skjønne det

Kjære leser, 

Hvor voksen måtte du bli før du ble kjent med deg selv? Jeg skal ærlig innrømme at det tok noen år for min del, og jeg tror egentlig at det var da jeg rundet de første førti at jeg forsto enkelte ting med han fyren Kjell-Ola. Ikke det at jeg ikke forsto hvem jeg var eller noe. Det var bare noe med de siste brikkene som fullt på plass, og da passer det jo å dele med dere. Vi skyter fra hofta. Veldig mye av livet har jeg brukt tid på å være sosial, og  i alle slags sammenhenger. Ikke minst på jobb der jeg helt fra starten av yrkeslivet har vært han fyren som gjerne fronter selskaper, og holder allmannamøter, foredrag, gjør mediegreier, og arrangerer kundekvelder og events. Han fyren som alltid er på, så fort buksen har press, og jakken kan kneppes. Vel, dere vet jo hvem han er. Dere leser jo bloggen i dette sekund. Det måtte fire tiår til før jeg forsto at han karen som gjennom tenårene heller spilte dataspill enn å gå på fest. Han som egentlig trives best i eget selskap eller med sine nærmeste egentlig er tillært sosial. Det måtte gå fire tiår og noen hundre gjennomførte foredrag i de fleste av landets byer til før jeg forsto at det å være flink sosialt ikke er det samme som å digge å være sosial. Tidligere har jeg trodd at det at jeg er god på å mingle, ta rom i forsamlinger, eller eie et konferanserom er det samme som å like å være det. Jeg burde ha visst bedre.

Som regel når jeg får invitasjoner til fester og sosiale sammenhenger som går utover de folka som jeg skatter eller er trygge på, så ser jeg det umiddelbart som jobb, eller plikt og jeg forsøker å komme på grunner til å glimre med mitt fravær. Hvor ofte har jeg ikke sagt at jeg kommer, men så finner jeg heller ut at jeg har lyst til å bli på kontoret eller sitte hjemme og skrive på bok, eller blogg mens jeg lytter til favorittartisten eller regnet som høljer ned utenfor vinduet. Hvor mange ganger har jeg ikke skuffet folk ved å ikke møte opp på store sosiale arrangementer fordi jeg ikke hadde noen «rolle der». Agenten min har også fått høre det, og ikke minst om en arrangør av en konferanse der jeg er foredragsholder forventer at jeg skal delta på en middag eller en fest. For min del har svaret blitt å sette pris på dette som i kroner og øre fordi det krever mye mer av meg å skulle være tvungen sosial enn å snakke for noen hundre mennesker fra en scene. Jeg har nemlig innsett at ordet mitt «tvungen sosial» for meg er et jobbord som jeg kunne brukt også på privaten, og når vi snakker om privaten. Selv om jeg elsker mennesker, og det å være blant folk så liker jeg best mennesker i smågrupper, og da gjerne som i par på to og to. Ikke bare er det så mye enklere å deale med, men det er også så mye mer ekte fordi mye av den tilgjorte dialogen som jeg igjen forbinder med jobb blir borte når man er tett på folk. I jobbsammenheng har jeg alltid gjort stor suksess med å være han fyren som stiller mye spørsmål og tar del i livet til de jeg jobber med, og når jeg blir det jeg kaller «tvungen-sosial» så inntar jeg den samme jobbmodusen. Bare på privaten! Forstå det den som kan.

Nei godtfolk, jeg skal ærlig innrømme at jeg elsker mennesker og den gode dialogen som vi kan ha oss mellom. Det betyr imidlertid ikke at jeg også neste gang jeg blir invitert på fest ender opp med en sen kveld på kontoret eller sofaen med beina høyt. Det er slik jeg tilbringer egentid og fritid best mellom alle de hverdagsslagene som kalles jobb og prosjekter.

Alt godt herfra.

 

Kanskje den mest sexy i klassen

Kommersielt samarbeid med Elkjøp

Kjære leser, i dag har jeg fått gleden av å teste Huawei Matebook 13 for Elkjøp, og da føler jeg meg umiddelbart kallet til å ty til et ord som kanskje vanligvis definerer noen helt annet enn en bærbar PC.  Med produktets touchscreen, og diskre men elegante design er det noe som rører seg i meg av følelser, og det er alltid bra. Ikke minst for en analytiker som vanligvis er vant til å tenke rasjonelt med hjernen og ikke med hjertet. I alle fall i jobbsammenheng. Matebook 13 er rett og slett ganske så sexy, og da er den ikke engang mest kostbar i klassen. Den er rett og slett rimelig i forhold til hva du får for pengene, og jeg føler meg fristet til å si at dette er en av de beste «ultrabookene» på markedet for tiden. Skjermen er blant de egenskapene som imponerer meg mest, og det at den også er touchscreen er ingen ulempe. Det gjør det til en maskin for fremtiden – og i alle fall til den prisen.

Matebook fra Huawei ble ved test for meg en stor overraskelse i seg selv, og den overrasker både i ytelse og funksjonalitet. At den også minner om Apple produkter som jeg ofte bruker selv i hverdagen er på
ingen måte noen svakhet, og selv om den på langt nær fremstår som noen blek kopi eller ren etterligning, så er det kanskje fristende og si at Matebook 13 er det perfekte produktet for deg som kanskje ønsker deg en dyrere Apple variant, men ikke er villig til å legge ned pengene.

Det er også fristende å si at Huawei nok en gang har klart å skape begeistring til en rimelig pris, og det på tross av at selskapet ikke har noen kjent merkevare å hvile på når det gjelder datamaskiner. I alle
fall ikke her hjemme. Om vi skal gå den litt i sømmene så er Matebook laget fullstendig i aluminium, og den er flat som en italiensk pizza. Tastaturet er noe jeg virkelig liker ved den, og det å skrive venner man
seg raskt til, der en ny pc i mange tilfeller krever mye tilvenning. Om vi skal ta det negative så kjenner jeg litt på at maskinen har mindre batterikapasitet enn jeg kanskje hadde forventet, og det selv om jeg fikk en full arbeidsdag ut av den på kontoret ved testing (åtte til ti timer). Den lager litt lyd enn sine søsken men så kompenserer den så til de grader på så mye annet at man kan lure på hvordan konkurrentene skal klare å holde Huawei på avstand.

Som nevnt så er det skjermen som kanskje imponerer mest. Selv om Huawei har skrudd oppløsningen ned til 2160×1440, så sørger det store sideforholdet, og de skarpe fargene, for at alt fra mediaredigering til
kontorarbeid blir en fryd for øyet, og med kameramobilen min fra Huawei på innerlomma og redigeringsmulighetene og skjermen som datamaskinen gir i godt samarbeid så er mulighetene for raske, og gode bilde og film-redigeringer og resultater alltid innen rekkevidde.

Det er rett og slett så mye spennende som kommer fra Huawei-kanten at vi som tester kan lure på hvordan de kan drive utviklingen slik de for tiden gjør. Det eneste som kan gi skyer i horisonten for kineserne er
noe helt annet enn forbrukerprodukter og innovasjon for mannen i gata. Det handler mer om telenett og frykt for spionasje enn noe annet, og det har jo null og niks med Matebook 13 å gjøre. Når det kommer til Matebook 13 så er det trolig den mest sexy i sin klasse, og det til en overkommelig pris.  Om jeg skulle tenkt datamaskinkjøp og satt pris opp mot kvalitet så hadde jeg nok valgt denne.

Elkjøp har 50 dagers åpent kjøp, slik at det er mulighet for å kjøpe den, men også mulighet for å angre etter å ha brukt den en liten stund.

Om du som meg vil vurdere denne maskinen, da finner du den her

 

Jobbsprek og fritidssprek på en og samme gang

Kjære leser, stadig oftere blir jeg spurt om trening, og selv om jeg ikke ser meg selv som noen orakel på området så tenkte jeg derfor å dele litt om hvordan jeg trener. Først av alt så forsøker jeg gjøre en kondisjonsøkt i uken, og da gjerne med to styrkeøkter i kombinasjon. I tillegg forsøker jeg å øke antallet økter om kalenderen og timeplanen tillater det. En uke der jeg ikke har sønnen kan jeg dermed kanskje klare fire, eller fem økter mens jeg neste uke bare har to, eller tre. I snitt ligger jeg nok imidlertid på rundt tre/fire, og da har jeg i tillegg et ganske høyt aktivitetsnivå som også bidrar til totalen.
Om vi skal ta en gjennomsnittlig uke så kan vi ta utgangspunkt i at jeg trener to kondisjonsøkter og to styrkeøkter per uke..
I begge kondisjonsøktene så trener jeg intervaller, alt fra korte intervaller på 1 min til lenger intervaller på 3-4 min. På styrketreningen så har jeg alltid ein base-øvelse (enten knebøy eller markløft) og supplerer med øvelser som benkpress, gående utfall, sittende roing, pull-ups, skulderpress, dips, pull-ups og ulike core øvelser.
Jeg forsøker trene variert og spør ofte PT, og helse-guru Frode Raunehaug om råd om jeg er i tvil, eller ønsker en utfordring.Frode som jobber på Studio Jobbsprek rett under leiligheten min er en fin sparringspartner, og selv når jeg havner mer i mobiltelefonen enn i fysiske øvelser på gymmet kan du være sikker på at han serverer de nødvendige fysiske, eller psykiske «ballesparkene» som får meg «back on track». Med Frode på laget er målet å være i bedre form når jeg runder 42, enn jeg var når jeg ble 41. Det handler om innsats og kunnskap om egen kropp.
Nyt dagen godtfolk og ta vare på hverandre.
Frode til venstre i bildet.
 

Toget må videre

Toget må videre

Kjære leser, har du det bra? Vel, om svaret er ja så har jeg i alle fall spurt og er svaret nei så er det på sin plass med et oppfølger spørsmål. Jeg opplever ganske så ofte at vi har til lands tyr til å slenge ut en «Alt bra?» For å spørre om ståa, men lytter vi noengang til svaret? Eller er vi for travle? Jeg opplever ganske så ofte at vi nordmenn er så travle med ulike travelheter at vi glemmer hverandre sånn i hverdagen og det er egentlig ganske så trist. Ja, jeg gjør det selv også og store deler av mitt liv så har jeg satt jobb og prosjekter før alt. Jeg har vært så opptatt med det vi kan kalle for selvrealisering at jeg har glemt mange av de kompisene som tidligere sto meg nær.  Jeg har i kreativitetens ånd vært så opptatt med å skape alt mulig rart at jeg har glemt å puste mellom slagene annet enn når jeg stikker hodet opp og henter luft sånn til jul og sommerferien. Om jeg skal lytte til mine spanske venner som jeg ser hver sommer og gjerne i julen, så er jeg først deres normale  bestevenn når jeg etter en ukes tid har glemt Oslojaget som jeg gjerne drar med meg. Det tar noen dager før jeg blir han «tranquilo fyren i singlet» som bare vil ut i naturen og leke. Enten det er til fjells eller på sjøen! For meg er egentlig naturen mitt element men så er det Oslojaget, og alle de tingene som vi blir fortalt at er viktig da.

Et eller annet sted er det noen som forteller oss at vi skal gjøre karriere. At vi skal ha six-pack og være topptrent. At vi skal lykkes økonomisk og være super foreldre mens vi forventes å være rene sex-atleter eller pornostjerner i senga (Beste Mr Grey stil), og samtidig skal vi gjerne kle oss og te oss til enhver tid. Det er ganske så krevende å være menneske av 2019, og når vi da samtidig ser hvor enkelt livet skal være, eller er for andre på Instagram så kan man begynne og lure. «Hva er det egentlig jeg gjør feil», sa en kompis her om dagen etter å ha fått en overhøvling av kona for å ha blitt tjukk og skalla, men kompisen har jo ikke gjort noe galt. Det har ikke kona hans heller. Annet enn å muligens ta ut frustrasjonen over egne ting på mannen som tilfeldigvis var i nærheten da hun var som mest frustrert. Det som utløste hennes raseri over hans begynnende fedme kan like godt ha vært et bilde på Instagram fra naboens siste ferie, og snakker om ferie. 

Da kompisen min i fjor ikke hadde penger til utenlandsferie fordi det var så dyrt i skoleferien, og han har tre barn og en kone tross alt, så tilbød jeg dem å låne huset mitt på Gran Canaria. «Takk, men nei takk. Vi kan ikke reise til Gran Canaria. Det er ikke kult nok for barna å dele eller fortelle om Gran Canaria etter ferien på skolen» var svaret, og der et sted mellom hans svar og mitt tilbud lå svaret på hvorfor jeg elsker den øya så mye. For alle oss som er mer opptatt av å nyte fred og ro i naturen enn hva alle andre mener er Gran Canaria en perle. For de som hele tiden skal ha det kuleste, og feteste å dele på Instagram vil Gran Canaria alltid bli en skuffelse, og da snakker jeg egentlig ikke om øya. Jeg snakker om fordommer, og den samme holdningen som gjør at vi hele tiden pusher videre. Pusher hvileløst mot den neste triumfen som skal toppe alt vi tidligere har gjort. Toppe hele pyramiden med seier og inntil det er på plass vil vi fortsatt ikke ha tid til å hilse på hverandre med et spørsmål om hvordan det går med en reell intensjon om å høre svaret. Vi vil ikke fordi det kan være de minuttene som skiller kjempe suksess fra medium suksess, eller kanskje til og med fiasko. I mellomtiden pusher toget videre, og her passer det å komme med en erkjennelse. Ja, jeg promoterer i perioder både det ene og det andre som levebrød, og ja jeg deler bilder fra både hjem, bil og ferier men stadig oftere føler jeg på at det hele kommer med en pris. Den prisen er at karusellen går stadig raskere, og den følelsen er ikke noe gøy når man kanskje egentlig har lyst til å gjøre som mine spanske venner. Hoppe av karusellen, og ta seg tid til å spørre. «Hvordan har du det i dag?» Med god intensjon og ekte vilje til å lytte til svaret.

Ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.