Kjære leser, i skrivende stund sitter jeg i Ålesund og venter på å gå på scenen for å holde foredraget Naive Norge for Atea og deres samarbeidspartnere. Jeg venter og skriver samtidig en tekst til dere. En tekst som kunne ha handlet om så mangt men nå har jeg et par ting på hjertet og da lar jeg hjertet skrive. Først av alt så har jeg den siste tiden insett at jeg har sett så altfor lite av mitt eget land Jeg har sett så lite av Norge, og da kanskje spesielt Nord-Norge. Dette må jeg få gjort noe med. Jeg går nesten hver dag nå å drømmer om å padle kajakk, gå i fjellet eller speide utover magiske Lofoten. Jeg går sånn og sparker i Oslo-grusen mens jeg drømmer om Norge slik vi ser det i reklamene, og da mener jeg fra vest til Nord. Den siste tiden har jeg også besluttet at jeg skal gjøre noe med drømmen om Lofoten, og vest, og nord-vestlandet så har du tips da er du velkommen til å foreslå. Jeg vil vite hva jeg bør se, samt hvor jeg bor bo. I tillegg har jeg en drøm om å rafte, gå fjelltopper, padle kajakk, fly helikopter, hoppe fallskjerm, og ellers oppleve norsk natur slik den seg hør og bør. Jeg innser jo nå mer enn noengang at østlandet som jeg kommer fra ikke er annet enn lite egnet for å se det virkelige Norge. Det Norge som reklamen, og turist brosjyren viser oss det ligger mot vest og nord.

Mens jeg sitter her så er det også for første gang i mitt liv at jeg tenker noe jeg aldri hadde trodd at jeg skulle tenke. Jeg vurderer faktisk seriøst å bytte ut leiligheten på Aker Brygge med et hus ved sjøen, og da mener jeg et slikt hus der venner kan kommer til alle døgnets tider for å ta del i alt av vannsport og hygge. Jeg innser at tiden kanskje er moden for noe slikt, og det hadde jeg aldri forventet at skulle skje. Jeg innser at jeg så langt i livet har vært veldig flink på jobb, og i det profesjonelle liv, men jeg savner tryggheten og hyggen som en felles base samt et trygt og godt familieliv gir. Jeg kjenner at jeg savner det å tilbringe helgene med de nærmeste mens man sammen gjør alt av vannsport og hygge med kids, partner og venner. Et slags fellesskap uten begrensninger og selvpålagte regler om å holde tilbake. En verden der det å sette ord på ting gir trygghet.
I Oslo og på brygga blir ukedager, og helger en slags forvirrende tåke som sklir over i hverandre, og der jeg ser tåken ta slutt der kommer en ny tåke som inkluderer jobb, og mer jobb. Litt frustrasjon over at man alltid er tilgjengelig og at den offentlige Kjell-Ola forhindrer meg fra å leve like jeg aller helst vil hører også med.
Ja, jeg er kanskje en hverdags-romantiker, og ja livet utenfor Oslo-sentrum er kanskje kjedelig eller krevende det også, men bare det å sitte her i Ålesund gir meg en følelse av at Norge er så mye mer enn «se og bli sett» maset i Oslo. At livet handler om så mye mer enn alt det overfladiske jaget som gjør at man egentlig aldri får helt roen i sjela. De sosiale-mediene, og alle relasjonene rundt oss er jo der tjuefire-sju, og i det kaoset er det nærmest umulig å finne, eller kjenne på den ekte kjærligheten. Det er alltid uro som gjør at man ikke bare kan lene seg tilbake, og vite at ting er greit. At man er i mål på privaten. At man har kommet hjem, eller funnet den trygge havnen som skal være der som en base livet ut.
Det er mulig at jeg er litt dyp og filosofisk i dag, men det er nå altså slik at mens jeg sitter slik og venter på å gå på scenen drømmer om en base, og komme hjem til. En base og en partner som hiver seg rundt halsen på meg når jeg lander på Gardermoen eller i Oslo. Jeg drømmer litt om et liv som er ukomplisert, og et liv som inkluderer både flere kids og mer lek.
Så innser man jo i det store og det hele også at man er utrolig priviligert i livet. At jeg stort sett lever ut drømmene mine hver dag,og at prisen å betale for å ha kunnet gjøre nettopp dette er at jeg ikke har lyktes helt med det som kanskje er viktigst i verden for meg. Det å finne, eller skape denne basen som varer livet ut med en som har samme drømmer, mål og tanker med nettopp meg. Jo, jeg er kanskje veldig nære, og ja jeg tror at jeg er nesten der men de siste metrene for å komme dit er de vanskeligste, og mens tankene nå spinner, så blir jeg ropt opp. Det sies at en sal full av folk venter å høre foredraget Naive Norge. Ryktene går om at salen er full. Jeg må levere, og det med tanker som egentlig er et helt annet sted. Salen klapper meg inn.
Snart er jeg på vei til Oslo, og der venter kanske en jente klar til å kaste seg rundt halsen på meg. Hvem vet.
Stay safe godtfolk.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

2 kommentarer

  1. Det du skriver er det jeg også har drømt om.Bare gjør det ikke tenk ikke drøm.Vi blir 70 år neste år,mine drømmer er ikke hans derfor har jeg ikke fått oppfylt mine drømmer.Mine forfedre på farsiden kom fra Helgeland alle øyer Tjøtta Dønna Vega og Brønnøysund.Flere dro til USA noen kom tilbake.Hele min kropp og sinn lengter nordover,for det må oppleves,tiden er Knap etter 50 åra det går rasende fort.

  2. Bare gjør det. Bedre å angre på noe man har gjort enn å angre på det man ikke gjorde.
    Og Nord Norge er det vakreste av det vakreste.