Med kjærlighet for en firbeint bestevenn 

Kjære leser, er du en dyrevenn?

Jeg husker så godt den første hunden som fikk en plass i livet mitt. Hunden «Kim» var en Coliie, som verdens mest kjente hund Lassie. Kim og jeg var bestevenner. Jeg pleide å spille ball med Kim i hagen, og når jeg satt ved frokostbordet hjemme, så husker jeg at Kim alltid la seg ved føttene mine. Det var en slags pakt mellom Kim og meg. Det handlet om at jeg snek litt mat under bordet i bytte mot varme føtter. I tillegg utvekslet vi mye gode røverhistorier Kim og jeg. Jeg fortalte skrøner og Kim bjeffet til svar.

Da jeg ble litt eldre fikk mamma for seg at vi skulle ha en vakthund etter at vi hadde innbrudd i huset, og ble rundstjålet mens vi sov. Svaret på problemet ble schæferhunden Pia, som på mange venner ble min beste venn i oppveksten. Pia og jeg spilte mye fotball sammen, og vi gikk mye tur. I tillegg var Pia den hunden som jeg opp gjennom årene nok har tilbrakt mest tid med, og grunnen var ganske enkelt at jeg i de årene da vi hadde Pia var ganske mye alene. Det var liksom Pia og jeg som styrte rundt med ballen i beina, og glede i blikket da vi løp gjennom Liadalen på Ljan. Vi var som Batman og Robin Pia og jeg. Høyt og lavt!
Etter at Pia ble borte fikk mamma ideen om at vi skulle få oss en ny hund, og selv om hun egentlig hadde sagt at hun ikke orket å miste en bestevenn igjen så fikk vi fuglehunden Punky. Med Punky var det en ting som gjaldt, og det var å jage fugler i alle former og farger. Det var å jage fugl og ta stand på trær, og et sted midt mellom fugl og trær så fant vi en felles glede i at jeg kastet steiner i vannet som Punky jaktet på. Hun var en jakthund i sjelen Punky.
Etter Punky fikk min mamma og hennes mann både en Tessie, og en Bonnie også, og da jeg var i midten av tjueårene så kjøpte jeg en hund ved navn Hermine til min daværende kjæreste.

At jeg nå om dagen er mest med schæferhunden Zandy som min mamma og hennes mann har gjør sitt til at kjærligheten til de firbeinte har vært livslang, og slik vil jeg at det skal være for min sønn også. Jeg vil at han skal få et naturlig forhold til disse fantastiske skapningene som er så mye mer lojale og grasiøse enn oss på to bein. Nei godtfolk, Jeg har lyst til å slå et slag for noe som jeg synes er viktig i dag, og det handler om å støtte opp om dyrevelferden gjennom et medlemskap i Dyrebeskyttelsen. Det er nemlig ikke alle dyr som er like heldig som de du eller jeg har vokst opp med. Det er ikke alle dyr som opplever gjensidig kjærlighet eller lojalitet fra sin eier, og derfor kan og bør vi som er venner av de firbeinte gi til de som gjør en forskjell.

Dyrebeskyttelsen Norge Oslo og Akershus (DOOA) er Norges største lokalforening tilknyttet medlemsorganisasjonen Dyrebeskyttelsen Norge (DN).   DOOA arbeider etter DNs vedtekterog etiske plattform. De har pr. mars 2013 ca. 3.100 medlemmer og de arbeider hardt for å øke dette antallet. Jo flere medlemmer de har i ryggen, jo sterkere blir foreningens arbeid for dyrene ovenfor politikere, myndigheter og publikum. Dyrebeskyttelsen Norge med lokalforeninger har eksistert siden 1859 og gikk tidligere under navnet Dyrenes Beskyttelse.

DOOA arbeider ut fra ideen om at dyr skal vises respekt, medfølelse og toleranse, samt at dyr har en egenverdi på lik linje med mennesket. DOOA passer for alle som ganske enkelt er glad i dyr og for de som ser menneskets forpliktelser overfor dyr i lys av tanker om solidaritet, humanisme, rettighetstenkning og kjærlighet.

DOOA er registrert i Brønnøysund med organisasjonsnummer 983 549 438 MVA, samt i Frivillighetsregisteret. Våre viktigste inntektskilder er medlemskap, fjernadopsjon, Grasrotandelen fra Norsk Tipping, gaver, omplasseringsgebyr og tilskudd fra arv/legater.

Jeg er medlem av Dyrebeskyttelsen, og anbefaler det samme for deg om du er glad i dyr. Det er i tillegg til å gi meg god følelse i kroppen med på å gi dyrene en bedre og tryggere hverdag.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

1 kommentar

  1. Bra skrevet og med en oppriktighet man kan føle. Jeg vokste opp med Schæfer, en omplasseringshund, og uten ham hadde barndommen vært ensom. Zandy er et vakkert eksemplar av rasen❤️