En oppdatering på livet, og kunsten å unngå en stjernesmell

Kjære lesere, dere har bedt om et blogginnlegg om livet. Det skal dere få! I skrivende stund sitter jeg og spiser frokost med junior, mens vi snakker om livet og der livet deles mellom to som er glad i hverandre der kommer de øyeblikkene i livet som gjør livet verdt å leve. Ofte opplever jeg at vi mennesker er så redd for å såre eller skuffe hverandre at vi ikke sier det vi tenker eller føler. Vi er så oppflasket med å gå forsiktig i dørene i dette landet her at vi aldri sier det vi egentlig tenker, og i all vår politisk korrekthet så blir det derfor en distanse mellom hva vi egentlig tenker og hva vi sier. Hvordan mottakeren av budskapet da skal forstå hva vi egentlig tenker er en gåte for seg selv, og da er det kanskje ikke så rart at mye som kunne vært en liten fartsdump i livet ender opp som en real stjernesmell. Spesielt om man i tillegg sier det som man tror at mottakeren vil høre. Nok et typisk norsk problem. Når junior og jeg sitter som vi nå gjør så forsøker jeg fortelle han at han skal sette ord på det han tenker og føler. Om han liker, ikke liker, hater eller elsker noe så vil jeg vite det, og om jeg kan gjøre noe bedre som pappa så vil jeg vite det også. Her om dagen tok lillegull eksempelvis opp med meg at han ville ha matpakken sin i barnehagen på et annet sett. Mer som de andre barna. Da fikk han det! I kjærlighetslivet opplever jeg ofte at vi i Norge er så oppflasket med det perfekte bildet at vi ikke setter ord på små problemer som kunne vært løst med en tankestrek. Resultatet er da at den lille   fartsdumpen som vi kunne senket farten og passert sakte over blir til en kinesisk mur, og da er det kanskje ikke så rart at både kropp og sjel får juling. Snakk med hverandre godtfolk! Sett ord på hvor dere er og hva dere tenker.

I jobb sammenheng opplever jeg ofte det samme, og derfor har jeg som leder gjort det helt klart at mine ansatte er betalt for å tenke, og kommunisere. Jeg trenger ikke folk ansatt som ikke sier det de mener, eller som stikker hodet i sanden når det blåser opp til det ene eller det andre. Jeg trenger de som jeg alltid kan regne med. De som vil gå i krigen med meg, og som ønsker å komme seirende hjem med pokalen i hånda når slaget er over. Den samme pokalen i livet kunne vi delt ut til kjæresten, datteren eller sønnen. Pokalen går til den som har ryggrad, og sier hva den tenker, og tenker det den sier. Pokalen går også til den som våger å sette ord på bekymringer for som jeg sier til mine kunder innen risikonalayse «Om det er en prosent sjans for at noe kan gå til helvete så vil jeg vite det lenge før smellen kommer», Det verdsetter kunden! Det samme verdsetter de fleste mennesker, og selv om ord som forutsigbarhet, trygghet, og lojalitet har gått av moten så er det faktisk de eneste ordene som er verdt noe når stille sjø blir til storm. Det og god kommunikasjon om hva som skjer av betydning i omgivelsene rundt oss. Kjære leser, jeg skriver dette innlegget nå fordi karusellen rundt oss snurrer stadig raskere, og for både dere og meg kan det å forstå omgivelsene være forskjell på suksess og fiasko.
Tro meg. Det er sant.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *