Toget må videre

Toget må videre

Kjære leser, har du det bra? Vel, om svaret er ja så har jeg i alle fall spurt og er svaret nei så er det på sin plass med et oppfølger spørsmål. Jeg opplever ganske så ofte at vi har til lands tyr til å slenge ut en «Alt bra?» For å spørre om ståa, men lytter vi noengang til svaret? Eller er vi for travle? Jeg opplever ganske så ofte at vi nordmenn er så travle med ulike travelheter at vi glemmer hverandre sånn i hverdagen og det er egentlig ganske så trist. Ja, jeg gjør det selv også og store deler av mitt liv så har jeg satt jobb og prosjekter før alt. Jeg har vært så opptatt med det vi kan kalle for selvrealisering at jeg har glemt mange av de kompisene som tidligere sto meg nær.  Jeg har i kreativitetens ånd vært så opptatt med å skape alt mulig rart at jeg har glemt å puste mellom slagene annet enn når jeg stikker hodet opp og henter luft sånn til jul og sommerferien. Om jeg skal lytte til mine spanske venner som jeg ser hver sommer og gjerne i julen, så er jeg først deres normale  bestevenn når jeg etter en ukes tid har glemt Oslojaget som jeg gjerne drar med meg. Det tar noen dager før jeg blir han «tranquilo fyren i singlet» som bare vil ut i naturen og leke. Enten det er til fjells eller på sjøen! For meg er egentlig naturen mitt element men så er det Oslojaget, og alle de tingene som vi blir fortalt at er viktig da.

Et eller annet sted er det noen som forteller oss at vi skal gjøre karriere. At vi skal ha six-pack og være topptrent. At vi skal lykkes økonomisk og være super foreldre mens vi forventes å være rene sex-atleter eller pornostjerner i senga (Beste Mr Grey stil), og samtidig skal vi gjerne kle oss og te oss til enhver tid. Det er ganske så krevende å være menneske av 2019, og når vi da samtidig ser hvor enkelt livet skal være, eller er for andre på Instagram så kan man begynne og lure. «Hva er det egentlig jeg gjør feil», sa en kompis her om dagen etter å ha fått en overhøvling av kona for å ha blitt tjukk og skalla, men kompisen har jo ikke gjort noe galt. Det har ikke kona hans heller. Annet enn å muligens ta ut frustrasjonen over egne ting på mannen som tilfeldigvis var i nærheten da hun var som mest frustrert. Det som utløste hennes raseri over hans begynnende fedme kan like godt ha vært et bilde på Instagram fra naboens siste ferie, og snakker om ferie. 

Da kompisen min i fjor ikke hadde penger til utenlandsferie fordi det var så dyrt i skoleferien, og han har tre barn og en kone tross alt, så tilbød jeg dem å låne huset mitt på Gran Canaria. «Takk, men nei takk. Vi kan ikke reise til Gran Canaria. Det er ikke kult nok for barna å dele eller fortelle om Gran Canaria etter ferien på skolen» var svaret, og der et sted mellom hans svar og mitt tilbud lå svaret på hvorfor jeg elsker den øya så mye. For alle oss som er mer opptatt av å nyte fred og ro i naturen enn hva alle andre mener er Gran Canaria en perle. For de som hele tiden skal ha det kuleste, og feteste å dele på Instagram vil Gran Canaria alltid bli en skuffelse, og da snakker jeg egentlig ikke om øya. Jeg snakker om fordommer, og den samme holdningen som gjør at vi hele tiden pusher videre. Pusher hvileløst mot den neste triumfen som skal toppe alt vi tidligere har gjort. Toppe hele pyramiden med seier og inntil det er på plass vil vi fortsatt ikke ha tid til å hilse på hverandre med et spørsmål om hvordan det går med en reell intensjon om å høre svaret. Vi vil ikke fordi det kan være de minuttene som skiller kjempe suksess fra medium suksess, eller kanskje til og med fiasko. I mellomtiden pusher toget videre, og her passer det å komme med en erkjennelse. Ja, jeg promoterer i perioder både det ene og det andre som levebrød, og ja jeg deler bilder fra både hjem, bil og ferier men stadig oftere føler jeg på at det hele kommer med en pris. Den prisen er at karusellen går stadig raskere, og den følelsen er ikke noe gøy når man kanskje egentlig har lyst til å gjøre som mine spanske venner. Hoppe av karusellen, og ta seg tid til å spørre. «Hvordan har du det i dag?» Med god intensjon og ekte vilje til å lytte til svaret.

Ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

4 kommentarer

  1. Ida Røstvold

    Jeg er så enig med deg……

    Jeg skrev et innlegg en gang om hva som var viktig for meg som sykepleier…. Jeg jobber med rehabilitering og vi har «hva er viktig for deg?» som arbeidsmål….. Og det som da er viktig for meg er muligheten til å lytte og det å faktisk kunne gjøre noe med det svaret jeg får…

    Vi må stille åpne spørsmål, og faktisk ta oss tid til å lytte etter svaret… Og råle at svaret kanskje er noe annet enn «takk bare bra»

  2. Charlotte

    Hei! Dette var et fint innlegg! Det er viktig å kaste lys over dette temaet. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
    Jeg har de siste 5 årene gått igjennom en stor «reise» med megselv. Jeg var så lei av å kjøre den samme karusellen hver dag, altså å være som alle andre, dette innebar å være supermamma, venninnen som alltid inviterte til vinkveld eller kaffe og kaker, datteren som alltid kom på besøk til foreldrene selv om jeg ikke hadde lyst.. så mye jeg gjorde og gav av meg selv til alt og alle.. glemte megselv oppi alt. Hva har jeg fått igjen? Ingenting. Men jeg har heldigvis lært av dette. Jeg setter megselv først nå. Men likevel så klarer jeg å se andre på en annen måte enn tidligere. Det er noe med at når man har det bra med segselv så er det lettere å se og anerkjenne andre. Ihvertfall synes jeg det:)

    Takk for at du deler så mye av dine tanker og følelser. Heier på deg:)
    Ha en fin mandag og nydelig uke.

  3. Så godt skrive, Kjell Ola! Virkelig sanne ord. 🙌🏻❤️

  4. Inger Hilde Klavenes

    Utrolig bra skrevet👍❤ Du er en flott mann med mange kloke ord og tanker😊