Mørkt og lyst på en og samme tid

Kjære leser,

Det er noe med livet som gjør at hver gang jeg tror at jeg har knukket koden så rykker jeg tilbake til start, og med  bildet av startstreken som metafor og bilde i hodet så vil jeg dra dere inn i et univers av mørke. Det er en verden som virkelig fascinerer meg, men på et makabert sett og grunnen må være at det er så tynne linjer mellom suksess og fiasko i livet. Små skiller mellom stang ut eller stang inn, men samtidig så tror jeg at suksess kan læres, og at det å mestre er et selvvalgt alternativ til det å ikke mestre om man bare legger de rette verdiene i sin egen ryggsekk. 

Et godt eksempel på nettopp dette i mitt eget liv er da jeg i tenårene var i USA og spilte tennis. Jeg hadde nok spillet inne, fysikken var også på plass men jeg manglet psyken og grunnen var ganske enkelt at jeg i den perioden i livet hadde dårlig selvbilde. Resultatet var at jeg gikk på banen under trening og spilte skjorta av flere av de beste gutta på laget, men så fort det luktet kamp så var alle egenskapene borte. Så fort kampen var i gang og det kom litt motgang så var det som om piffen gikk ut. Jeg hadde ikke mental styrke til å løfte meg, og støtte fra familie og venner hadde jeg heller ikke. Det var som om kapitlet med tennis i mitt liv måtte til for at jeg skulle finne ut av ting, og finne egen styrke. I hodet mitt hadde kanskje tennis tiden vært annerledes om jeg hadde den mentale styrken som jeg har i dag, men da ville jeg jo ikke lært det jeg skulle lære den gang. Det meste skjer for en grunn.

Jeg var god nok men jeg forsto det ikke selv.

Om vi skal følge opp den så kunne sikkert den perioden i livet sikkert gått veldig galt om jeg ikke hadde fokus på de rette tingene. Jeg var allerede den gang fast bestemt på å lykkes med noe i livet, og da jeg forsto at jeg ikke ble noen ny Bjørn Borg, så rettet jeg energien mot andre ting. Ja, det er riktig at jeg virkelig hatet tennis en god stund, og ja det er rett at jeg lenge lette etter kursen videre, men samtidig var jeg allerede den gangen han nerden som heller satt hjemme og lekte med prosjekter enn å gå på fest eller fylla. Jeg nerdet hjemme, og lette etter drømmen og målet. Før jeg fant veien måtte jeg bli kjent med egne styrker og begrensninger.

De jeg spilte tennis i USA så sa de at jeg lignet på Steffan Edberg i utseende og jeg var nesten svensk. Jeg måtte jo være god – jeg var det bare ikke.

Det er rart det der men på mange måter så tror jeg at vi mennesker lærer oss å leve med våre begrensninger og muligheter på et bra sett, og om vi våger holde stø kurs når det blåser og stormen herjer så er suksess innen rekkevidde. Endrer du kurs og begynner å tvile da kommer du aldri i mål. Med tennis så endret jeg kurs til jeg gav opp. Det hadde ikke skjedd i dag.

Enten du lever i en bølge av motgang eller medgang så er det aldri så mørkt eller lyst som det føles. Følelsene over-farger, og det er lett å la seg lure. Virkeligheten er ofte mer balansert.

Som person så er jeg nok en fyr som av natur liker best å være med mine nærmeste. Jeg er en person som liker å pusle med ting, og sjelden har det en ansatt eller innsatt vil kalle fri, men samtidig så nyter jeg disse små lommene av frihet i det å skape. Som å skrive til dere nå. Jeg skriver fremfor å se på Tv, eller henge på Pub. Får jeg da betalt for å skrive til dere? Nei, jeg gjør ikke det. Ikke en krone. Jeg skriver slik at jeg får gleden ved å skape en tekst, og dele noe som har gjort meg til den jeg er. Jeg skriver slik at også andre kan se at det er mulig å utrette noe selv om man befinner seg et sted i livet der alt ser mørkt ut. Slike mørke bølgedaler har vi nemlig alle, men det er i slike man skiller vinnere fra de som taper, og for meg handler dette i stor grad om indre styrke.

Hvordan mobiliserer du din indre kriger og hva motiverer den til å fortsette?

Når jeg nå skiver til dere så tjener jeg ikke en krone på skrivingen, og der enkelte tror at de gjør meg rik ved å lese bloggen min så skal jeg avkrefte det med en setning her og nå. Den eneste måten jeg tjener penger på bloggen er ved årsavtaler med merkevarer som er blogg-uavhengig og dekker flere av mine virkeområder eller at dere kjøper foredrag. Den første kategorien har jeg fristilt helt siden jeg sa opp med UI, og den andre kategorien har mye mindre med bloggen å gjøre enn man skulle tro. Ikke alle bedriftsledere som bruker 45.000 eller mer på et enkelt foredrag til sine ansatte eller kunder leser blogg. Enkelte gjør men ikke alle. Av de som gjør det så er det ingen selvfølge at de kjøper nettopp mitt foredrag. Det er mange flinke folk der ute.

Om jeg skal dra dere litt inn i mørket et sekund så vil jeg dele at jeg siden jul sammen med min nye forretningspartner Sindre Sandemo har gjort noe som oser av mørke. Da vi startet TV-selskapet «Under Dogs Media Group AS» sammen nylig så var det første definerte prosjektet å bruke tid med kriminelle som deler sin hverdag med oss. Samtidig ser vi det store bildet i det vi opplever ved å så enkeltindividet opp mot det samfunnsproblemet som individet faktisk illustrerer. I møtet med flere av disse så ser og hører jeg ofte historier som kunne vært meg. Det handler om oppvekst, og vilkår. Det handler om å ha blitt oversett og forsømt, men samtidig om å ikke klare å ta ut potensialet som bor i seg fordi selvbildet, eller selvfølelsen er ødelagt som følge av alt mulig rart. Jeg kjenner meg ofte igjen i endel av tankene de har, men jeg kjenner meg ikke igjen i de kriminelle handligene deres. 

Det er mer gøy å vinne spillet, og å slå omverden ved resultater, som de ikke kan argumentere mot enn i jukse ved å leke kriminell. Kriminelle kan aldri vinne i lengden. De skaper bare en midlertidig lykke for seg selv men den vil aldri kunne vare.

Der jeg vil vise systemet, eller omverden at jeg kan vinne selv uten støtte fra familie, og de som skulle være der for meg i mitt liv, så tyr de til handlinger som ikke hører hjemme noe sted. De søker mot det mørke og de vil trolig alltid gjøre det fordi deres trygghet og tilhørighet er blant andre out-sidere på den mørke siden av samfunnet. Jeg har valgt annerledes.

For meg er møtet med den mørke siden en påminnelse om at ingen har rett til å dømme andre. Tilfeldigheter, og evnen til å mobilisere indre driv avgjør hvor vi havner. Andre har sine kamper. De vet vi ofte ingenting om,

Jeg har valgt et liv som i perioder kan være veldig ensomt fordi jeg periodevis er så innlåst i prosjekter, ideer og tanker om ting jeg vil skape at jeg ikke ser annet. Jeg kan være nerdete på så mange områder at mange sikkert kan se meg som en raring, men jeg har etterhvert fått en god base i gode venner rundt meg som lar meg være den litt rare men fokuserte Kjell-Ola. De vet nemlig at når jeg er i min egen boble og trekker meg unna omverden så skyldes det at jeg er i skapermodus. Da kan jeg bli borte i bobla mi i dagesvis, og selv om jeg ofte kommer ut med en ide eller tre så kommer jeg andre ganger ut med ting som må skrotes lenge før de er testet. Det handler likevel om læring fordi ideen ikke hadde livets rett, men den måtte testes ut for at jeg skulle forstå nettopp det.

Når man først kommer ut av bobla så står janteloven der og venter, og den dømmer alltid. Som når risiko kollegaer sier at Kjell-Ola ikke kan risiko mer. At jeg er for for opptatt med å blogge, gjøre reklame eller foredrag. At jeg har blitt rosa. At jeg er mer «Kjendis søker kjæreste» enn analytiker. Nei, er det virkelig slik? Absolutt ikke. Jeg har fortsatt både teften, og driven for analyse. Jeg jobber fortsatt for noen av landets største banker og det offentlige. Jeg kan fortsatt, men like fult skal man puttes i bås. Det samme gjelder andre ting man gjør. Folk slakter bloggen og sier at den var bedre før. De sier at jeg ikke kan blogge. At jeg skriver dårlig. At jeg ikke har lesere mer! Stemmer det? Nei, absolutt ikke. Du leser den jo nå.

Når det gjelder foredrag, og tv så er det absolutt det samme. Jeg lurer på hvor mange ganger folk har hatt behov for å fortelle meg at jeg ikke er programleder eller kan TV. De samme menneskene som sier det er som regel de samme som aldri fikk det til selv.

Nei kjære godtfolk, så hva er essensen i alt dette her? Vel, den er at hvis du våger, og satser. Hvis du henter kraften i deg selv så kan du få til alt du vil og da står alle disse nissene som bare deler dommedagsprofetier, med hakeslepp og nye kommentarer om flaks og annet grums.

Gi dem juling med skaperevnen din. Du kan starte i dag, på den lyse siden!

Kick ass and take names! Det er din drøm som skal bygges – om du kunne drømme den så kan du skape den. Det første spadetaket du tar det gir jeg applaus. Vi har støtte i hverandre du og jeg! Det er på tide å være modig. Mobilisere ditt beste deg.

God lørdag!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

3 kommentarer

  1. Hilde Evaldsdatter Strøm

    Hei. Du setter ord på det mange tenker, men ikke forstår. Takk for at du gjør det:)

  2. Henriette B

    Jeg tok til tårene flere ganger når jeg leste den første halvdelen av dette innlegget. Jeg har selv en liten sønn som sliter voldsomt med selvbildet og selvfølelsen pga kronisk sykdom, og vi klarer ikke å hjelpe ham så godt som vi burde. Det er en enorm trøst å se at du er lykkelig i livet ditt, du har lykkes, selv uten støtte fra familien din (selv om vi støtter veldig opp rundt vår sønn). Du forklarer det så godt med opp- og nedturer, hvor fin linjen faktisk er mellom suksess og fiasko. Mellom gode dager og vonde dager, og at det forhåpentligvis aldri er så inderlig svart som man føler at det er… Tusen takk for et tankevekkende innlegg. Du kunne med fordel ha brutt opp med noen flotte landskapsbilder innimellom all tekst forresten, da det er tungt å lese så mye tekst når man er psykisk langt nede.. God klem til deg om du vil ha.

  3. Dette var herlig lesning. Takk for at du skaper gjennom tekst som inspirerer.