«Livets små hemmeligheter»

«Livets små hemmeligheter»

Kjære leser, i dette sekund skinner solen ute som jeg ikke kan huske at den har gjort på aldri så lenge og da kommer umiddelbart behovet for å skrive noen ord til dere. Den siste uken har jeg virkelig fått oppleve leser-engasjement fra dere på alle måter, og  da handler det om både leser-ønsker til nye innlegg og kommentarer til tekster som jeg har skrevet før. Det er som om dere vet når jeg trenger et blogg-spark i baken, og dere gjør det med både eleganse, og teft. Resultatet er nemlig at jeg skriver til dere nå, og da skriver jeg med en penn som er spisset for formuleringer ment for nordmenn flest. Eller var det folk flest? 

 La meg først av alt trekke pusten! Deretter spinner vi videre. Jeg har noen spørsmål å stille og noen historier å dele. 

Har du noengang lurt på hvor mange mennesker her til lands som lever av å skape musikk? Hvor mange som faktisk gjør det å kaste ut vakre toner til gode penger som holder både til mat, drikke og husleia, og det over tid? Om dere ikke har svaret i eksakte tall så har dere kanskje en ide om hvor mye musikk med norske artister som kommer ut i året, eller hvor mange kroner konsert-industrien genererer fra norske artister. Vel, om dere har eller ikke har svaret på dette, så la oss ta for oss fotballspillerne. Hvor mange er det egentlig her i Norge som lever godt på å sparke ball? Jeg kan utifra eget hode, og da uten om å kjenne svaret tippe at regnestykket blir omtrent tjue ganger fjorten med litt margin oppover. Tallet fjorten skyldes nemlig antall toppserieklubber, og så har vi jo utenlandsproffer og betalte spillere i lavere divisjoner.  Tallet tjue er antall spillere jeg tipper at klubbene har i snitt. Muligens altfor høyt eller lavt! Hva er så essensen i dette tenker du kanskje, og da skal jeg følge opp med et nytt spørsmål. Hvor mange mennesker tenker du at lever godt av blogg, og sosiale-medier her til lands? Jeg snakker da ikke om de som får litt gratis varer men de som faktisk gjør en halv million eller mer kun på sosiale-medier og blogg som ambassadører eller såkalte «influencere». Tallet er skremmende, og da ikke fordi det er så høyt men fordi det er så få som faktisk lykkes med slikt. Om vi ser på hvor mange som har sikker inntekt fra slike kanaler over flere år så er det enda færre, og da er det jo egentlig et tankekors at «kids» og de som vokser opp i dag så ofte drømmer om en «influenser» hverdag med Insta-kroner på bok, og fleksibel kalender.  Det er nemlig en jobb uten både sikkerhetsnett, og forutsigbarhet. En jobb der du ikke behøver å får sparken for å stå uten lønn. Det holder at en kunde ikke fornyer kampanjen, men like fullt. Har du baller av stål, og mot i brystet da skal du ikke se bort fra at «influencer» hverdagen er veien å gå for deg. Du er kanskje bare en reality-serie unna å nå drømmen.

Når disse vågale folka som faktisk tar all den risikoen som det faktisk er og satse på yrkene over som for mange unge er selve gutte, eller jente-drømmen, så får de en frynsegode som jeg ikke unner noen, og det er hets fra det hylekoret som i mange tilfeller hadde samme drøm, men som ikke hadde mot eller talent til å gjøre noe med den. Det er rart hvor mye enklere det er å knuse andre sin drøm enn å skape sin egen. Det er rart at vi i Norge kan tillate så mye hat og onde tunger rundt folk som egentlig bare forsøker å følge en drøm eller tre.

For min del tok jeg ganske tidlig i livet et standpunkt om at jeg ikke ønsker at andre skal legge sine begrensninger som et kvelende teppe over meg, og jeg valgte samtidig å gå mot strømmen på de fleste områder, og det gjør jeg fortsatt. Jeg gjør det i dag som en voksen mann, og jeg har et stabilt fundament i mitt liv som ni til firefyr som arbeidende styreleder for analysehuset Risk Information Group (RIG) som jeg startet for snart tir år siden. For mine kollegaer og meg på analysehuset er hverdagen like ulik som mennesker i seg selv er ulike og mest ulik er den nok når vi går hjem til våre respektive hjem etter endt arbeidsdag. Da går nemlig de andre hjem til familier og fritid mens jeg starter jobb nummer to, tre og fire. Ikke fordi jeg må men fordi jeg vil og det skyldes ganske enkelt lidenskap. Jeg har en iboende lidenskap for alle disse prosjektene mine som kan kalles TV, blogg, bok og annet. Disse prosjektene som fra utsiden sikkert virker som mitt virke, men virkeligheten er annerledes. 

Hele grunnmuren i mitt egentlige virke er det å skape som vi gjør i Risk Information Group. Det å skape forretninger som binder tankekraft sammen til løsninger for alle landets banker. Nei, godtfolk! Jeg tror essensen i dagens tekst er å våge å tenke stort. Våge å være modig og i noen tilfeller også dristig, men alltid sørge for å ha et sikkerhetsnett som ligger godt spent for å ta deg imot om du faller. Enhver prestasjon er nemlig så mye enklere å gjennomføre om du har en iboende trygghet i kroppen som vet at det kan gå galt både en, to og tre ganger med prosjektene dine uten at det gjør noe.

Tenker du slik da er det ikke så galt å velge «The roads less travelled by». Nyt søndagen godtfolk, og ta for dere på livets alle områder. 

Stay safe!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *