«42 år gammel og litt klokere»

Først av alt. Takk for alle gratulasjoner, gaver, meldinger og mailer til bursdagen min lørdag som var. Tallet er nå 42. Et tall jeg kan leve med, og da passer det jo med en tekst om livet. 

Er du lykkelig Kjell-Ola lød spørsmålet, og der og da satte hjernen i gang en større prosess med å svare. En prosess som løper i bakhodet fortsatt, og det har den gjort i noen uker. Om jeg skal være ærlig med meg selv og med dere så har jeg alltid ment at lykke som begrep ikke er en konstant men en midlertidig tilstand, og denne tilstanden kan komme og gå mer eller mindre uten at du får sukk for deg. At den i perioder er mer eller mindre konstant eller fraværende kan være tilfellet, og om jeg tillater meg å se på hvor man er i livet så kan man ikke si annet enn at man er lykkelig. For min del har lykkefølelsen blitt betydelig forsterket siden starten på sommeren, og grunnen er ganske enkelt kjærligheten. På et eller annet sett har relasjonen som jeg nå befinner meg i med  kjæresten Benedicte en side som jeg aldri har opplevd tidligere, og det handler ganske enkelt om at jeg ikke føler meg ensom i forholdet. Ganske så ofte i livet har jeg følt på en indre ensomhet, og jo mer folk jeg tidvis har rundt meg jo sterkere blir følelsen av denne rare, men indre ensomheten som har fulgt meg hele livet. 

Når jeg helgen som var ble 42 år gammel så kan jeg vel egentlig si med sikkerhet at den indre ensomheten har hatt en lengre tilstand av å være fraværende enn jeg kan huske på flere år. At jeg også har funnet mer roen, og ikke har behov for å reise i tide og utide for å ha det fint er en ny side av det å være voksen som jeg verdsetter i en alder av 42. Reisene skal jeg fortsatt gjøre men nå kun de som virkelig er nødvendig, eller som jeg virkelig ønsker meg. Så kan jeg heller nyte det å være her i Oslo med Benedicte, Jr og hunden Bella. Et godt eksempel å dette er bursdagen som var. Trolig min første bursdag i Norge på et tiår.

Når jeg nå nyter Oslo mer enn jeg noengang har gjort så handler det også om at jeg tidligere i år tok  valget om å leve mer her hjemme som jeg gjør i Spania. Det handler om å dra mer ut på eventyr, og gjøre mer slike ting som en turist ville gjort i Oslo. Kajakk, Zip-line eller fly småfly er eksempler på slike ting. Gå tur i skogen, eller fjellet er eksempler på andre, og med dette kommer også en erkjennelse at jeg har brukt altfor mye av voksenlivet på jobb.

Selv om jeg virkelig elsker å jobbe, eller gjøre prosjekter så innser jeg at de siste årene har vært som en eneste lang marathon. Jeg har løpt med «Risk Information Group» fanen, løpt med «Svindeljegerne» flagget til tops, løpt med foredrags-vimpelen land og strand rundt og med andre prosjekter som bok,reklame,  og nye TV-konsepter flagrende ut av lommene mine. Er det rart man tidvis har vært mer eller mindre svimmel, og ute av stand til å fordøye alle hendelsene?

Vel, jeg innser i alle fall nå at ting må fordøyes også mentalt, og om jeg noengang skal lære meg dette så er det nok nå når jeg har hatt et litt roligere år. Roligere som i mindre foredrag, og reklame men også roligere som i mindre blogg og mediemas. I 2019 har jeg fått litt mer rom for å finne frem privatpersonen Ola eller Kjell-Ola også når jeg ikke er med junior, og det føles godt. Det føles godt å kunne sitte som jeg gjør nå med en kaffe i hånden på Albert og vite at dagen i dag har ulike deler, og det er lov å ta seg en pause eller stopp i det hele. Lov å tillate seg å reflektere over hvor man er og hvor man vil utover de halvårlige pausene som heter jul, og sommer. Tidligere var det bare jul og sommer jeg tillot meg å stoppe opp.

Med det sagt godtfolk. Det å være 42 fles egentlig ganske så amazing. Det å være 42 kommer for meg med en trygghet som gjør at jeg vet at alt kan snu på et sekund. Jeg vet hvor sårbar et liv er, og hvor mye faenskap, og jantelov som finnes der ute. Samtidig så vet jeg at det i perioder av mitt liv har vært folk som nærmest har forsøkt å ta livet av meg. Jeg vet at det var et tidspunkt i mitt liv da jeg selv også vurderte å avslutte livet, og selv om dette er lenge siden så vet jeg at når du først har kjent på den følelsen så er du en kriger om du fortsatt er her.

Jeg vet at vi mennesker er så ulike, men så like på et og samme sett, og nettopp dette er det som gjør verden så forbanna fin. Det er alle de nyansene som gjør at vi aldri skal ha forventninger, alltid skal være forberedt på alt, og aldri skal ta noe for gitt.

Livet har det nemlig med å overraske, eller ta en sidevei som du ikke trodde skulle komme, og siden både du og jeg er vinnere så vet vi at det bare er å spenne på sikkerhetsbeltet og nyte reisen. Vi gjør det best slik du og jeg!

Ha en nydelig uke. 

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *