Et slags oppgjør

Kjære leser,  hvordan har du det i dag? Smiler livet, eller lærer du? Omtrent slik bruker en av mine beste venner å ta imot verden, og med hans tilnæring til livet kan vi fortsette i samme sporet. Om det forventes fra en selv at man alltid skal være på topp, eller i flyt sonen som det også kalles så vil ikke livet bli annet enn skuffelse, og nettopp dette tenker jeg at det kan være greit å stoppe opp litt ved. Det er nemlig ofte slik at de som utad fremstår som de mest vellykkede gjerne sliter mest med seg selv, eller jobber livet av seg for å opprettholde en eller annen slags utad-fasade som blir en gedigen fallhøyde når hverdagen er alt annet enn rosenrød. Ja, medgang er utrolig fint og medgang gir det beste i verden. Mestringsfølelse, men så må det være lov å ikke alltid være på topp, og det må være lov til å synes at ting er vanskelig. Livet er jo det i blant.

Om jeg skal ta et slags oppgjør med noe jeg finner direkte skadelig så er det hvordan sosiale-medier legger press på oss alle når det gjelder det perfekte livet. Livet er nemlig like mye en kamp som et glansbilde, og selv om glansbildene selger så tror jeg egentlig veldig på at det å vise kampen for å komme dit er det mest spennende ved et menneskeliv. Kampen for å nå det som fra utsiden kan virke som en lang rekke suksesshistorier er så alt annet enn glamorøs, eller jålete. Kampen for å levere resultater å stadig holde seg på topp eller aktuell om du vil er det som egentlig er spennende. Ofte tenker jeg at sosiale-medier blir så teit fordi man bare ser ferierende, eller lykkelige mennesker men sjelden får vi innblikk i alt slitet underveis. Sjelden får man innblikk i tabbene som ulike suksessfulle mennesker lærte av.

Sjelden får vi se alt som gikk galt, og om dette skulle være tilfellet så er det gjerne pakket inn i jantelov, av noen som ikke ønsker glansbildet vel. Nei, når jeg satte meg ned med en kaffe på hjemmekontoret her på Albert i dag så var det i en slags påminnelse om alt slitet som har vært dette året. Om ting som stadig utfordrer hjernen min i hverdagen, og selv om jeg innser hvor utrolig heldig man er som opplever alt det man får oppleve så var dagen i dag en liten påminnelse om hvor vanskelig det tidvis er å fordøye alt som man går gjennom av inntrykk. Det å fordøye, er jo igjen den eneste måten man kan lære eller bli klokere, og selv dette har liksom gått av moten i vår tid. Vi skal liksom strebe mot stadig nye opplevelser og da gjerne før vi har fordøyd eller lært av tidligere suksesser, og feil. Samtidig skal vi hele tiden dele av våre suksesser, og pushe videre mot den neste store triumfen under påvirkning fra stadig flere påvirkere eller «influensere» som vet hvordan nettopp vi skal bli penere, sterkere, eller lykkeligere versjon av oss selv. I dette virvaret lever vi altså, og med alle disse kravene og forventningene fra omverden rundt oss, så har jeg i 2019 forsøkt å stoppe opp litt oftere enn vanlig, og ta bevisste veivalg. Jeg har forsøkt å lære fra feilskjærene fra i fjor, og på veien har jeg også ryddet bort de folkene i livet mitt som ikke ønsket meg genuin lykke eller suksess. Det er jo ofte slik at vi omgir oss med ulike typer mennesker, og i en alder av 42 så valgte jeg å fjerne en lang rekke mennesker som ikke står for ord som jeg finner viktig. Det handler om lojalitet, kontinuitet og godhet, men også om evnen til å ikke ta del i det hylekoret som jatter med deg for neste sekund ønsker deg alt vondt gjennom baksnakking, og dommedagsprofetier. 

Med disse ryddet bort sitter jeg igjen med de virkelig gode vennene, og de som vil at jeg skal lære gjennom refleksjon, og konstruktiv kritikk. Når vi først snakker om kritikk så har jeg lyst til å dele et triks med dere. Jeg bruker ofte folks motivasjon som en rettesnor for det meste her i verden. Om du forstår motivasjonen bak en handling så vil du også kunne ta bedre valg, og unngå feilskjær. Ikke minst når farten er høy, og du blir fartsblind. 

Om du tillater deg å være sårbar, eller by på deg selv og dine drømmer eller mål rundt folk som har en feil motivasjon for å lytte eller være til stede i ditt liv, så vil du også oppnå friksjon, frustrasjon og kanskje til slutt læring men det vil gjøre vondt.

Nettopp derfor har jeg i 2019 skjermet meg selv mer, og brukt mindre tid på offentligheten. Jeg har forsøkt å kombinere de to men så ser jeg stadig at jeg oftere nyter det å ligge litt lavere enn jeg har gjort de siste årene. Dette høres kanskje rart ut?

Vel, for meg har det vært fint og der jeg i fjor poppet opp med både briller på nesen, som brille front-figur, og som frontfigur for litt andre ting så har jeg i år holdt igjen på det meste av slik. Jeg har valgt en litt annen linje fordi slikt gir slitasje, og selv om det fra utsiden ser enkelt ut så merket jeg i fjor at jeg ble sliten av alle som skulle mene noe om hva jeg gjorde og drev med. 

Det er noe av det modigste jeg har gjort, og det har gitt meg et år som vil gjøre det enklere å sette kursen for neste år. Allerede til helgen reiser Sindre (partneren min), og jeg til Cannes med vår nye TV-serie og også her har vi mer kontroll. Vi har laget det vi selv vil se, og uten mye kokker og søl. Om ingen vil se serien så har vi likevel vært tro mot oss selv, og bare det er fremgang.

Ha en nydelig dag godtfolk.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *