Jeg har flyktet fra julen hele mitt voksne liv

Jeg har flyktet fra julen hele mitt voksne liv

Kjære leser, i år er det første året på så lenge som jeg kan huske at jeg ikke gruer meg til jul. Hvorfor tenkte jeg skrive litt om i dag. Jeg er nemlig hellig overbevist om at jeg ikke er alene om å ha et vanskelig forhold til julen. Det må være lov å sette ord på det å grue seg til jul, og det må være lov å ikke ha den «ideal-familien» som så mange der ute har.

For meg rent personlig har jul i voksen alder vært synonymt med det å reise, eller «flykte» på ferie, og da gjerne alene til en eller annen plass der det er lite som minner om hvit norsk jul. Jeg har gjerne reist til plasser som huset mitt i Spania, eller til Cuba for den saks skyld for å spise godt, sove, trene og rette blikket mot nye mål. Jul har vært noe jeg har flyktet fra, og ikke noe jeg har feiret.

For meg er jul en påminnelse om at jeg ikke har den «perfekte» familien som så mange kan skryte av å ha. For meg er julen et minne om traumer fra oppvekst, og en påminnelse om at jeg selv i voksen alder ikke kan stole på andre enn meg selv. At jeg som så mange andre har gjort min tolkning av livet, og det å være menneske, og at det er greit.

Når mennesker jeg treffer på min vei spør meg om julen så bruker jeg si at jeg skal feire den med min spanske familie. Det vil si vennene mine der nede på Kanariholmen. Familien jeg valgte selv, og som valgte meg. Ikke den som jeg ble født inn i.

Jeg bruker si at alt er fint, men egentlig vil jeg på tross av å ha det fint i eget selskap – med bølger og brett under føttene –  under solen savnet den familien som vil feire jul med meg, eller være som en ekte familie. Jeg vil alltid søke etter det jeg ikke føler at jeg har hatt, men samtidig har jeg som en voksen mann på 42 skapt mine egne tradisjoner, og de er altså bølger, sol, brett, og tid for refleksjon og litt kreativitet i eget selskap. 

Jul uten ribbe, alkohol, og pakker. Jul der jeg spiser fiske-taco, og tester egne grenser i møte med fjell og sjø under solen. Jul med folk man kan stole på, og folk som vil en godt. Folk som er forutsigbare, og deler av seg og sitt.

Når det gjelder julen så har jeg også lyst til å skrive litt om alkohol. Selv om jeg personlig har tatt et valg om å ikke drikke selv, så har jeg aldri blitt noen anti-alkohol fanatiker. Jeg synes at folk skal få gjøre som de vil med sine drikkevaner. En ting er imidlertid ikke greit, og det er å drikke seg full i jula med barn til stede. Barn merker alkohol så mye bedre enn voksne forstår og slikt setter spor. Barn merker endring i adferd og endring skremmer selv om holdningen ikke er skremmende i seg selv.

Når vi nå går inn i julebordssesongen og førjuls sesongen så håper jeg dere alle får det slik som dere ønsker denne tiden. Jeg håper dere får den på deres premisser, og at omverden lar det være greit. Omverden skal ikke bestemme, eller sette krav til deres jul. Omverden skal støtte og forsøke å forstå. Det er omverdens oppgave! Din oppgave er å leve ditt liv på dine premisser, og med de kortene du har fått utdelt i livet.

Når vi først snakker om livet så er julen i år det første året jeg kan huske der jeg ikke gruer meg til jul. Grunnen er ganske enkelt at kjæresten og jeg er enige om så mye når det gjelder livet, og blant disse tingene er hvordan vi sammen vil markere julen. Vi er familie, og den tilbringer vi sammen under sydensolen. 

Det i seg selv er ti steg i riktig retning. God førjulstid godtfolk. Ta vare på hverandre.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

1 kommentar

  1. Hanne Tiller

    Jeg leste bloggposten med stor interesse, også fordi jeg har det på akkurat samme måten. Jeg gruer meg til jul, og jeg vil gjerne reise til sol og spa til et land på andre siden av kloden. Julen har vært et vanskelig traume. Derfor kjenner jeg på dette når jeg leser denne bloggposten. Takk for at du deler. Jeg tenker på at juledagene er vanlige dager med trening og restitusjon mot nye målsettinger i 2020.