Mitt store forbilde, og de som får betalt for å være andres

Kjære leser, la oss snakke om forbilder. Opp gjennom livet har jeg hatt ganske mange av dem. Det startet med fotballspillere, en stund var de musikere, det ble forretningsfolk og senere også forfattere eller politikere men felles for dem alle var at de «kunne», eller «gjorde» noe som jeg synes at var beundringsverdig. De var talentfulle, de hadde et sett med evner som gjorde dem bemerket. Ofte så tok de gode standpunkter til omverden som jeg likte også. De hadde gjerne en omtanke for omgivelsene, eller et syn på medmennesker som gjorde at jeg fikk sansen, og med den på plass så brukte jeg tid og energi på å gi deres påvirkning spillerom til å gjøre Kjell-Ola litt bedre.  Forbildene mine var med på å forme meg i de mest sårbare periodene i livet, og de gjorde det slik vi alle gjerne opplever at forbilder gjør i løpet av livet. Påvirker! Påvirker uten å være ansvarlige som foreldre eller familie er.

I de viktigste periodene i livet for en oppvoksende Kjell-Ola var forbildene med på gi meg lysten på suksess, og lysten på å jobbe hardt. De bidro til at jeg så muligheter og våget følge drømmer. Forbildene mine hadde aldri valgt å være mine forbilder. De visste ikke engang at jeg eksisterte,  eller at jeg så på dem som forbilder men de var det likevel, og de er det også enkelte av dem den dag i dag.

For noen dager siden fikk ordet forbilde på ny en plass i hodet mitt.

En god kompis stilte meg et spørsmål, og vips så kvernet hjernen min på høygir. «Hva slags forbilder tror du at din sønn Maximilian vil få i fremtiden?», spurte han. Jeg ble ganske så taus av spørsmålet. Lenge har jeg tenkt at verden virket litt enklere da jeg var ung, og forbildene var liksom litt mer ufarlige. Da jeg vokste opp var ikke kroppspress et tema som i dag. Ikke kjøpepress og behovet for å skape fasadeliv i sosiale-medier heller. Vi hadde i liten grad forbilder som var betalt for å være forbilder med «#spons» som motivasjon, og de forbildene vi hadde var mer skjermet enn i dag. I dag da skal alt i livet deles, og det innebærer at mer av det negative eksponeres. Ingen mennesker, og ei heller forbilder er perfekte men mennesket dras mot det mer ekstreme, og da må et forbilde som er bevisst på sin rolle som påvirkende-forbilde strekke strikken for å holde på interessen fra følgeren over tid. Det kan være skummelt. Spesielt om motivasjonen er annet enn det å være en rollemodell. Plutselig er det å være forbilde, påvirker, eller influencer et yrke, og da er det ikke like enkelt å lese hva som er virkelighet og hva som er påtatt. Det elementet var ikke til stede på samme sett da jeg dyrket mine helter. 

Om jeg skal uttale meg, eller gjette på hva slags forbilder min sønn vil få i sin oppvekst så kan jeg med analytiker hodet på –  gå en av to veier. Den ene veien er å gå på interesser, og da kan den lille håpefulle ende opp med en tennis eller fotballspiller som sin første store helt. Min første store helt, og forbilde var fotballspilleren Gary Lineker på tidlig åttitall. I dag er det andre som står sterkere i den oppvoksende generasjon, og på samme måte som min generasjon hadde Melrose Place og Beverly Hills 90210, som vårt skjermfyll på kveldstid så har de oppvoksende sin reality-tv. Reality av det stadig mer ekstreme slaget. Reality der sex i beste sendetid er helt innafor, og da snakker vi ikke om normal varianten men om det mer ekstreme. I vår tid må nemlig også Tv kanalene strekke strikken for å fange oppmerksomhet.

Sjokkeffekten i kampen om din og min tid er det enkleste, og viktigste virkemiddel i kamp om interesse fra distre seere uten konsentrasjonstolerans på over ti sekunder. Dette reflekteres også da i mediene, og deres behov for kort mellom sjokk og høydepunkter. Jeg har lenge etterlyst en egen #væervarsomplakat for reality. Det er ikke alle reality deltakere som forstår konsekvensen av det de gjør på Tv, og når kamera er skrudd av og blitzen har sluttet å blitze, så er oppmerksomhets hangover en brutal men naturlig reaksjon.

La oss gå tilbake til sønnen min og hans generasjons forbilder. Jeg håper at sjokkeffekten, og show-off faktoren som preger mye av influencer og forbilderollen i dag etterhvert byttes ut med flere påvirkere som vil verden godt og ikke bare seg selv. «Influencere», og påvirkere i form av forbilder om bryr seg om annet enn eget selvbilde, eller speilbilde. Folk som oppmuntrer, begeistrer oss, deler av kunnskap og livsglede men som samtidig forstår at livene de lever kopieres av andre. Rollemodeller som bruker mer tid på lære oss hvordan de lykkes og mindre tid på å vise champagnen de drakk da de lykkes. Det er veien til champis flaska (om det er målestokken på suksess), som er spennende og ikke alt de kjøpte etterpå.

Jeg vil ønske meg at alle de flinke rollemodellene som finnes der ute kan inspirere min sønn, og hans generasjon til å finne sin vei i livet, og ta sin ønskede plass. Til å våge å være flink uten at verden tvinger dem inn i roller de ikke ønsker. At de får forbilder som viser vei, og da med verdier som gjør verden litt bedre og finere. 

Det å inspirere, eller være et forbilde er så mye mer sympatisk enn motstykket i ordet #influencer. Verden trenger ikke influencere. Den trenger forbilder! Verden trenger ikke påvirkning som ikke er med hjertet. Den trenger en god kombo av hjerte og hjerne samt mål og mening.

Min egen morfar sa en gang noe jeg aldri vil glemme. «Jeg har ikke tid til å bli påvirket av alle som vil selge meg sine meninger. Jeg er opptatt med å finne min vei, og da må jeg få gå den til lyden av mitt eget hjerte», sa morfar. Jeg har alltid tenkt at han snakket om magefølelsen, og jeg håper at sønnen min får den samme evnen. 

Amen!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

1 kommentar

  1. Tommel opp 🙂