Drømmen lever

Kjære leser, dere spør ofte hvordan jeg klarer å holde tempoet opp gjennom alle dagens gjøremål, og nå skal jeg dele men først noen ord om de siste dagers hendelser. Ordet jeg starter med er «WOW», og da handler det om både New York, og menneskene som gir den byen en puls som gjør at alt og alle har en genuin tro på at de kan lykkes.

Ofte har jeg her hjemme følt at vi nordmenn ikke er så flinke til å bygge hverandre opp. At vi nordmenn er flinkere til å finne et «men» etter noen gode ord om en venn, eller kollega enn et «og». I stedet for å si «Hun er flink, men ikke så flink», så burde vi heller henge på en positiv slutt på skrytet hvis ikke blir den jo bare destruktiv, og det gjelder jo så mye.

Da jeg kom til New York for både business og pleasure sist uke, så var det egentlig en litt små-spent Kjell-Ola som landet i storbyen. I veska hadde jeg nemlig med meg den nye Tv-serien Naive Norge – hard som betong, og der Sindre og jeg har vært serieskapere, og skapt vårt nye univers så er det å skulle presentere norsk naivitet, og norsk serie laget for nordmenn flest med engelske «undertekster» omtrent som å presentere amerikansk langrenn for skivante nordmenn. Anyways, Naive Norge – hard som betong er nå vist, og så vil fremtiden vise hvor veien går videre. Gøy var det i alle fall, og jeg vet at læringen var viktig og riktig.

Læringen i byen over alle byer gikk også langt utover tilbakemeldinger på TV-serien. Læringen i byen var også at det finnes en verden der ute som er så full av kreativitet og skaper-ånd at energien smitter over på en små-sliten Kjell_Ola som egentlig ser mest frem til sommerferie, og ro. Energien til byen som aldri sover er så viktig fordi den er en påminnelse om hvor små vi egentlig er, og også hvor lite Norge er i den store sammenhengen. Den gav mer energi til full gass de neste ukene. Den gav meg troen på at skaper-lysten, og driven som gjør at jeg kan takle 18 timers dager på jobb fortsatt er der. Nå skal det skapes til kalenderen skriker sommer!

For meg handler skaperånd og lyst om noe så enkelt som å få bruke evnene mine på ulike områder, og da mener jeg at allsidigheten er driven som gir arbeidsgleden og lysten bensin. For meg føles ikke blogg som jobb om jeg kombinerer det med annet. Ikke foredrag eller Tv heller, og kombinasjonen gjør at en form for arbeid fir meg energi til de andre oppgavene. Et eksempel på det overnevnte er at jeg i dag tidlig da jeg landet gikk rett i møte med en bank for å diskutere risiko og anti-hvitvasking. Denne samtalen gav meg driv gjennom hele dagen, og når jeg nå sitter på Albert Bistro og blogger til dere så burde jeg sikkert egentlig vært både døgnvill og «jetlagged» men jeg er først og fremst bare glad, og stolt. Stolt fordi jeg har dere som leser innleggene mine. Fordi jeg får oppfylle så mange av drømmene mine i ulike prosjekter. Fordi jeg vet at jeg har så mange støttende mennesker rundt meg i mitt daglige virke, og det er faktisk det som gjør at jeg gleder meg til å ta fatt på kveldens neste gjøremål. Det består i å finpusse det nye foredraget mitt «Hard som betong», så vil tiden vise om jeg rekker en treningsøkt før jeg kollapser i sengen til kvelds. I morgen er det nemlig en helt ny dag, og den starter med risikoanalyse på RIG før vi ruller videre med filming av Naive Norge, og tid med Junior på kvelden. Jobb er ikke jobb om du elsker det du gjør.

Det er mye kjærlighet i det å skape. Takk for følget i uken som gikk.

Stay blessed!

 

New York er byen over alle byer!

Kjære leser,  så sitter mann altså i New York og venter å dagens første kaffe med forventning. Det er noe med denne byen som gjør at jeg alltid har følt at den trekker meg til seg. Noe med den som gjør at jeg elsker den, og lar den stresse meg litt på en og samme gang. 

Det er størrelsen, menneskemylderet og kaoset som tiltrekker meg, og det er det samme som gjør at den kan virke både stressende og pulserende. Når jeg nå sitter her med kaffen, og en frokost slik den skal spises så vet jeg at dagen blir full av både inntrykk og impulser. Jeg vet at dagen vil gi meg mer inspirasjon, og refleksjon enn jeg kunne fått noe annet sted, og jeg vet at jeg om noen dager vil reise fra byen både litt klokere og mer bevisst på mine egne ting enn jeg var da jeg kom.

At jeg også vil ha truffet mennesker som kan gi meg innsikt i en industri som jeg bruker litt tid på å lære meg for tiden er også noe og ta med seg, og det i seg selv er verdt både flybilletten, og alle eventyrene på veien. Når jeg i tillegg får litt distanse til den lille gryta som heter Oslo, og får tid til å verdsette et menneske jeg skatter så er mye på sin plass, og da kan man ikke annet enn å nyte det å leve i nuet.

For min egen selvutvikling vet jeg at det å se det litt større bilde enn Norge eller Oslo er viktig og jeg vet også at det vil bidra til å gjøre både personen Kjell-Ola og prosjektene mine bedre og sterkere. Det er impulser utenfra som gjør at man løfter blikket når detaljene blir litt for forstyrrende i hverdagen, og da er ingenting bedre enn byen som har skapt så mange flinke folk. Man blir rett og slett mer ydmyk, og reflektert av å besøke alle byers mor.

Nå skal jeg ut og la meg inspirere av dagen. Det er lørdag, og da er det ikke tid for jobb men inspirasjon. Kanskje i form av MoMa, eller et galleri av den lille kompakte typen. En tur i central Park må også til, og et bedre måltid eller tre. 

Nyt dagen godtfolk. Stay safe!

 

Grattis Liverpool – Champions of Europe

Grattis Liverpool! Champions of Europe. Da jeg var en liten gutt som så tippekampen hver uke så valgte jeg et lag å holde med i England – Tottenham.
Laget som den gang hadde Chris Waddle, Gazza, Gary Lineker og vår egen Erik Thorstvedt vil alltid ha en plass i mitt hjerte og selv om jeg aldri hadde trodd de noengang skulle spille seg til en Champions League finale, så føles det kjipt å se dem tape som i går.
På den annen side så var gårsdagen stor fordi den viste verden at en klubb som ikke har kjøpt en eneste spiller på to overgangsvinduer kan hevde seg i en tid der fotballen nesten utelukkende handler om milliard-summer for unge gutter med ferdigheter med ball.
Når sant skal sies har jeg aldri vært mer stolt av å være Spurs mann enn etter tapet i går.
<3 Spurs!

 

«Livets små hemmeligheter»

«Livets små hemmeligheter»

Kjære leser, i dette sekund skinner solen ute som jeg ikke kan huske at den har gjort på aldri så lenge og da kommer umiddelbart behovet for å skrive noen ord til dere. Den siste uken har jeg virkelig fått oppleve leser-engasjement fra dere på alle måter, og  da handler det om både leser-ønsker til nye innlegg og kommentarer til tekster som jeg har skrevet før. Det er som om dere vet når jeg trenger et blogg-spark i baken, og dere gjør det med både eleganse, og teft. Resultatet er nemlig at jeg skriver til dere nå, og da skriver jeg med en penn som er spisset for formuleringer ment for nordmenn flest. Eller var det folk flest? 

 La meg først av alt trekke pusten! Deretter spinner vi videre. Jeg har noen spørsmål å stille og noen historier å dele. 

Har du noengang lurt på hvor mange mennesker her til lands som lever av å skape musikk? Hvor mange som faktisk gjør det å kaste ut vakre toner til gode penger som holder både til mat, drikke og husleia, og det over tid? Om dere ikke har svaret i eksakte tall så har dere kanskje en ide om hvor mye musikk med norske artister som kommer ut i året, eller hvor mange kroner konsert-industrien genererer fra norske artister. Vel, om dere har eller ikke har svaret på dette, så la oss ta for oss fotballspillerne. Hvor mange er det egentlig her i Norge som lever godt på å sparke ball? Jeg kan utifra eget hode, og da uten om å kjenne svaret tippe at regnestykket blir omtrent tjue ganger fjorten med litt margin oppover. Tallet fjorten skyldes nemlig antall toppserieklubber, og så har vi jo utenlandsproffer og betalte spillere i lavere divisjoner.  Tallet tjue er antall spillere jeg tipper at klubbene har i snitt. Muligens altfor høyt eller lavt! Hva er så essensen i dette tenker du kanskje, og da skal jeg følge opp med et nytt spørsmål. Hvor mange mennesker tenker du at lever godt av blogg, og sosiale-medier her til lands? Jeg snakker da ikke om de som får litt gratis varer men de som faktisk gjør en halv million eller mer kun på sosiale-medier og blogg som ambassadører eller såkalte «influencere». Tallet er skremmende, og da ikke fordi det er så høyt men fordi det er så få som faktisk lykkes med slikt. Om vi ser på hvor mange som har sikker inntekt fra slike kanaler over flere år så er det enda færre, og da er det jo egentlig et tankekors at «kids» og de som vokser opp i dag så ofte drømmer om en «influenser» hverdag med Insta-kroner på bok, og fleksibel kalender.  Det er nemlig en jobb uten både sikkerhetsnett, og forutsigbarhet. En jobb der du ikke behøver å får sparken for å stå uten lønn. Det holder at en kunde ikke fornyer kampanjen, men like fullt. Har du baller av stål, og mot i brystet da skal du ikke se bort fra at «influencer» hverdagen er veien å gå for deg. Du er kanskje bare en reality-serie unna å nå drømmen.

Når disse vågale folka som faktisk tar all den risikoen som det faktisk er og satse på yrkene over som for mange unge er selve gutte, eller jente-drømmen, så får de en frynsegode som jeg ikke unner noen, og det er hets fra det hylekoret som i mange tilfeller hadde samme drøm, men som ikke hadde mot eller talent til å gjøre noe med den. Det er rart hvor mye enklere det er å knuse andre sin drøm enn å skape sin egen. Det er rart at vi i Norge kan tillate så mye hat og onde tunger rundt folk som egentlig bare forsøker å følge en drøm eller tre.

For min del tok jeg ganske tidlig i livet et standpunkt om at jeg ikke ønsker at andre skal legge sine begrensninger som et kvelende teppe over meg, og jeg valgte samtidig å gå mot strømmen på de fleste områder, og det gjør jeg fortsatt. Jeg gjør det i dag som en voksen mann, og jeg har et stabilt fundament i mitt liv som ni til firefyr som arbeidende styreleder for analysehuset Risk Information Group (RIG) som jeg startet for snart tir år siden. For mine kollegaer og meg på analysehuset er hverdagen like ulik som mennesker i seg selv er ulike og mest ulik er den nok når vi går hjem til våre respektive hjem etter endt arbeidsdag. Da går nemlig de andre hjem til familier og fritid mens jeg starter jobb nummer to, tre og fire. Ikke fordi jeg må men fordi jeg vil og det skyldes ganske enkelt lidenskap. Jeg har en iboende lidenskap for alle disse prosjektene mine som kan kalles TV, blogg, bok og annet. Disse prosjektene som fra utsiden sikkert virker som mitt virke, men virkeligheten er annerledes. 

Hele grunnmuren i mitt egentlige virke er det å skape som vi gjør i Risk Information Group. Det å skape forretninger som binder tankekraft sammen til løsninger for alle landets banker. Nei, godtfolk! Jeg tror essensen i dagens tekst er å våge å tenke stort. Våge å være modig og i noen tilfeller også dristig, men alltid sørge for å ha et sikkerhetsnett som ligger godt spent for å ta deg imot om du faller. Enhver prestasjon er nemlig så mye enklere å gjennomføre om du har en iboende trygghet i kroppen som vet at det kan gå galt både en, to og tre ganger med prosjektene dine uten at det gjør noe.

Tenker du slik da er det ikke så galt å velge «The roads less travelled by». Nyt søndagen godtfolk, og ta for dere på livets alle områder. 

Stay safe!

 

Sjekk Posterboy låta til Jaypea

Så har man fått gleden av være med i musikkvideoen til Posterboy. Nok en gøy dag på jobb:)

Låten kan du høre og se her på Kleivenblogg.

Spilt mer enn 35.000 ganger på Spotify den siste uken – du får den her 

 

Du blir ikke en større suksess selv av å baksnakke, tråkke på, eller true andre

Galskap, en truende adferd og livets små rariteter

Det er med skremmeskudd som så my annet. De er ment for å skremme, og nettopp derfor frykter jeg sjelden handlinger etter en real utblåsning av den skremmende typen. Det spiller egentlig ingen rolle hvem utblåsningen kommer fra. Folk som truer er egentlig trøtte saker. Det som er mye verre er stille vann, for stille vann kan aldri vare og vi alle at det alltid kommer en ny bølge. Om jeg skal legge mine opplevelser i livet ut på en rett linje og navigere utifra linjen med fokus på hendelser der jeg har vært offer for en en sint eller forbanna avsender med harme i stemmen, og sinne som et lemmen så har disse sinte folka egentlig aldri klart å gjøre så mye ut av truslene sine. Folk som truer de har det stort sett i kjeften, og med de ordene så har jeg egentlig svart på et spørsmål dere har sendt meg fra flere kanter av landet den siste uken. «Hva gjør man med, og hvordan håndterer man trusler?»

Det å håndtere trusler er egentlig ganske enkelt om man ser motivasjonen bak «trusselen» eller den lovede handlingen, og deretter ser på trusselens sannsynlighet for gjennomføring. Kan det virkelig gjennomføres og harmonerer det med ønsket mål for trueren? 

Nei, godtfolk, trusler skal man egentlig bare ta på alvor om de kommer fra folk som enten er infisert av et av to onder. Sjalusi eller janteloven. Det er trusler med utgangspunkt i sjalusi eller jantelov man skal frykte mest, og grunnen er rett og slett at sjalusi og misunnelse kan gjøre det rareste med mennesker. Jeg vet både fra venner, kollegaer og egen familie at disse to ondene kan skape så mye splid, og trøbbel. Sjalusi og misunnelse krever ingen intelligens eller handlekraft. Det krever bare dumskap og slikt er det mye av i alle deler av samfunnet.

Det samme gjelder folk som ikke har kontroll på egen dumskap, og følger en i sosiale-medier, og selv da jeg fikk trusler på Instagram tidligere i år om både det ene og det andre så handlet det om en kombinasjon av de to. Sjalusi, misunnelse og kanskje til og med en god dose «skrik om oppmerksomhet». At det å bli sett som en «truer» er måten personen ønsket at jeg skulle se den det tviler jeg på men så er det igjen slik at vi ikke kan ta med i regnestykket når personen er infisert av de to følelsene over. At jeg kun er Kjell-Ola fra Instagram. En person som personen ikke kjenner annet enn gjennom bilder burde kanskje ha roet hodet på avsenderen, men ingen rasjonelle tanker kan forklare handlingene til en emosjonell og irrasjonell person. Spesielt ikke om den tror at trusler er veien til å bli sett.

Dere spurte meg sist uke om sinne, og hevnlyst har noen utløpsdato, og da vil jeg gjerne bruke deres eget eksempel. 

Et annet godt eksempel på det hele er en situasjon der et menneske ikke har sett en annen person på mer enn et tiår men samtidig klarer mesterstykket å lire av seg så mye og mange røverhistorier fra fri fantasi til vedkommendes arbeidsgiver at det ikke kan ende i annet enn suppe. En suppe som er kokt på jantelov, misunnelse og forargelse over å ikke ha lyktes i eget liv. Et skrik om hjelp, og kanskje til og med et skrik om behandling. Slike handlinger kan ikke forklares med annet enn sinnssyk i gjerningsøyeblikket for innringeren, og igjen så kan man kanskje si det med følgende setning. En kokko handling sier så mye mer enn ord. Den oser av galskap, og gale folk kommer sjelden med forvarsel.

«Om det er noe vi burde investere mer i her til lands så er et psykiatrisk helse», og det ikke minst for de som kreerer galskap i handling eller heller tyr til å true i levende live, eller på nett enn å få orden på egne handlinger.

Når vi snakker om psykisk helse så har jeg over tid nå tilbrakt mye tid med kriminelle som klager over at psykisk støtte og helse er så mye bedre ivaretatt i fengsel enn på utsiden, og den totale bekreftelsen på at dette er tilfellet er behovet deres for å komme seg på innsiden av murene igjen. For meg er dette selv tegnet på at psykiatrien må mer i fokus for fengselsfugler som slipper ut, og da mener jeg virkelig oppfølging av gjør en forskjell. Det er som kjent mye bedre å skru på en bil som ikke virker enn å kjøre den til den utgjør en fare for seg selv eller andre.

Jeg vet nemlig at flere av de kriminelle vi følger for tiden raskt kan utgjøre en fare både for seg selv og andre, og da kan man jo spørre seg om vi skal fordele skylden etter at det smeller, eller kanskje heller ta tak ved å få behandling på bordet her og nå. Om vi venter vil prisen kun bi en helt annen. Det fikk vi nemlig oppleve da terror for noen år siden ble gjennomført på norsk jord. ABB, aldri igjen!

Stay safe godtfolk og god søndag

 
 

Mørkt og lyst på en og samme tid

Kjære leser,

Det er noe med livet som gjør at hver gang jeg tror at jeg har knukket koden så rykker jeg tilbake til start, og med  bildet av startstreken som metafor og bilde i hodet så vil jeg dra dere inn i et univers av mørke. Det er en verden som virkelig fascinerer meg, men på et makabert sett og grunnen må være at det er så tynne linjer mellom suksess og fiasko i livet. Små skiller mellom stang ut eller stang inn, men samtidig så tror jeg at suksess kan læres, og at det å mestre er et selvvalgt alternativ til det å ikke mestre om man bare legger de rette verdiene i sin egen ryggsekk. 

Et godt eksempel på nettopp dette i mitt eget liv er da jeg i tenårene var i USA og spilte tennis. Jeg hadde nok spillet inne, fysikken var også på plass men jeg manglet psyken og grunnen var ganske enkelt at jeg i den perioden i livet hadde dårlig selvbilde. Resultatet var at jeg gikk på banen under trening og spilte skjorta av flere av de beste gutta på laget, men så fort det luktet kamp så var alle egenskapene borte. Så fort kampen var i gang og det kom litt motgang så var det som om piffen gikk ut. Jeg hadde ikke mental styrke til å løfte meg, og støtte fra familie og venner hadde jeg heller ikke. Det var som om kapitlet med tennis i mitt liv måtte til for at jeg skulle finne ut av ting, og finne egen styrke. I hodet mitt hadde kanskje tennis tiden vært annerledes om jeg hadde den mentale styrken som jeg har i dag, men da ville jeg jo ikke lært det jeg skulle lære den gang. Det meste skjer for en grunn.

Jeg var god nok men jeg forsto det ikke selv.

Om vi skal følge opp den så kunne sikkert den perioden i livet sikkert gått veldig galt om jeg ikke hadde fokus på de rette tingene. Jeg var allerede den gang fast bestemt på å lykkes med noe i livet, og da jeg forsto at jeg ikke ble noen ny Bjørn Borg, så rettet jeg energien mot andre ting. Ja, det er riktig at jeg virkelig hatet tennis en god stund, og ja det er rett at jeg lenge lette etter kursen videre, men samtidig var jeg allerede den gangen han nerden som heller satt hjemme og lekte med prosjekter enn å gå på fest eller fylla. Jeg nerdet hjemme, og lette etter drømmen og målet. Før jeg fant veien måtte jeg bli kjent med egne styrker og begrensninger.

De jeg spilte tennis i USA så sa de at jeg lignet på Steffan Edberg i utseende og jeg var nesten svensk. Jeg måtte jo være god – jeg var det bare ikke.

Det er rart det der men på mange måter så tror jeg at vi mennesker lærer oss å leve med våre begrensninger og muligheter på et bra sett, og om vi våger holde stø kurs når det blåser og stormen herjer så er suksess innen rekkevidde. Endrer du kurs og begynner å tvile da kommer du aldri i mål. Med tennis så endret jeg kurs til jeg gav opp. Det hadde ikke skjedd i dag.

Enten du lever i en bølge av motgang eller medgang så er det aldri så mørkt eller lyst som det føles. Følelsene over-farger, og det er lett å la seg lure. Virkeligheten er ofte mer balansert.

Som person så er jeg nok en fyr som av natur liker best å være med mine nærmeste. Jeg er en person som liker å pusle med ting, og sjelden har det en ansatt eller innsatt vil kalle fri, men samtidig så nyter jeg disse små lommene av frihet i det å skape. Som å skrive til dere nå. Jeg skriver fremfor å se på Tv, eller henge på Pub. Får jeg da betalt for å skrive til dere? Nei, jeg gjør ikke det. Ikke en krone. Jeg skriver slik at jeg får gleden ved å skape en tekst, og dele noe som har gjort meg til den jeg er. Jeg skriver slik at også andre kan se at det er mulig å utrette noe selv om man befinner seg et sted i livet der alt ser mørkt ut. Slike mørke bølgedaler har vi nemlig alle, men det er i slike man skiller vinnere fra de som taper, og for meg handler dette i stor grad om indre styrke.

Hvordan mobiliserer du din indre kriger og hva motiverer den til å fortsette?

Når jeg nå skiver til dere så tjener jeg ikke en krone på skrivingen, og der enkelte tror at de gjør meg rik ved å lese bloggen min så skal jeg avkrefte det med en setning her og nå. Den eneste måten jeg tjener penger på bloggen er ved årsavtaler med merkevarer som er blogg-uavhengig og dekker flere av mine virkeområder eller at dere kjøper foredrag. Den første kategorien har jeg fristilt helt siden jeg sa opp med UI, og den andre kategorien har mye mindre med bloggen å gjøre enn man skulle tro. Ikke alle bedriftsledere som bruker 45.000 eller mer på et enkelt foredrag til sine ansatte eller kunder leser blogg. Enkelte gjør men ikke alle. Av de som gjør det så er det ingen selvfølge at de kjøper nettopp mitt foredrag. Det er mange flinke folk der ute.

Om jeg skal dra dere litt inn i mørket et sekund så vil jeg dele at jeg siden jul sammen med min nye forretningspartner Sindre Sandemo har gjort noe som oser av mørke. Da vi startet TV-selskapet «Under Dogs Media Group AS» sammen nylig så var det første definerte prosjektet å bruke tid med kriminelle som deler sin hverdag med oss. Samtidig ser vi det store bildet i det vi opplever ved å så enkeltindividet opp mot det samfunnsproblemet som individet faktisk illustrerer. I møtet med flere av disse så ser og hører jeg ofte historier som kunne vært meg. Det handler om oppvekst, og vilkår. Det handler om å ha blitt oversett og forsømt, men samtidig om å ikke klare å ta ut potensialet som bor i seg fordi selvbildet, eller selvfølelsen er ødelagt som følge av alt mulig rart. Jeg kjenner meg ofte igjen i endel av tankene de har, men jeg kjenner meg ikke igjen i de kriminelle handligene deres. 

Det er mer gøy å vinne spillet, og å slå omverden ved resultater, som de ikke kan argumentere mot enn i jukse ved å leke kriminell. Kriminelle kan aldri vinne i lengden. De skaper bare en midlertidig lykke for seg selv men den vil aldri kunne vare.

Der jeg vil vise systemet, eller omverden at jeg kan vinne selv uten støtte fra familie, og de som skulle være der for meg i mitt liv, så tyr de til handlinger som ikke hører hjemme noe sted. De søker mot det mørke og de vil trolig alltid gjøre det fordi deres trygghet og tilhørighet er blant andre out-sidere på den mørke siden av samfunnet. Jeg har valgt annerledes.

For meg er møtet med den mørke siden en påminnelse om at ingen har rett til å dømme andre. Tilfeldigheter, og evnen til å mobilisere indre driv avgjør hvor vi havner. Andre har sine kamper. De vet vi ofte ingenting om,

Jeg har valgt et liv som i perioder kan være veldig ensomt fordi jeg periodevis er så innlåst i prosjekter, ideer og tanker om ting jeg vil skape at jeg ikke ser annet. Jeg kan være nerdete på så mange områder at mange sikkert kan se meg som en raring, men jeg har etterhvert fått en god base i gode venner rundt meg som lar meg være den litt rare men fokuserte Kjell-Ola. De vet nemlig at når jeg er i min egen boble og trekker meg unna omverden så skyldes det at jeg er i skapermodus. Da kan jeg bli borte i bobla mi i dagesvis, og selv om jeg ofte kommer ut med en ide eller tre så kommer jeg andre ganger ut med ting som må skrotes lenge før de er testet. Det handler likevel om læring fordi ideen ikke hadde livets rett, men den måtte testes ut for at jeg skulle forstå nettopp det.

Når man først kommer ut av bobla så står janteloven der og venter, og den dømmer alltid. Som når risiko kollegaer sier at Kjell-Ola ikke kan risiko mer. At jeg er for for opptatt med å blogge, gjøre reklame eller foredrag. At jeg har blitt rosa. At jeg er mer «Kjendis søker kjæreste» enn analytiker. Nei, er det virkelig slik? Absolutt ikke. Jeg har fortsatt både teften, og driven for analyse. Jeg jobber fortsatt for noen av landets største banker og det offentlige. Jeg kan fortsatt, men like fult skal man puttes i bås. Det samme gjelder andre ting man gjør. Folk slakter bloggen og sier at den var bedre før. De sier at jeg ikke kan blogge. At jeg skriver dårlig. At jeg ikke har lesere mer! Stemmer det? Nei, absolutt ikke. Du leser den jo nå.

Når det gjelder foredrag, og tv så er det absolutt det samme. Jeg lurer på hvor mange ganger folk har hatt behov for å fortelle meg at jeg ikke er programleder eller kan TV. De samme menneskene som sier det er som regel de samme som aldri fikk det til selv.

Nei kjære godtfolk, så hva er essensen i alt dette her? Vel, den er at hvis du våger, og satser. Hvis du henter kraften i deg selv så kan du få til alt du vil og da står alle disse nissene som bare deler dommedagsprofetier, med hakeslepp og nye kommentarer om flaks og annet grums.

Gi dem juling med skaperevnen din. Du kan starte i dag, på den lyse siden!

Kick ass and take names! Det er din drøm som skal bygges – om du kunne drømme den så kan du skape den. Det første spadetaket du tar det gir jeg applaus. Vi har støtte i hverandre du og jeg! Det er på tide å være modig. Mobilisere ditt beste deg.

God lørdag!

 

Full fart mot nye seire!

«En hyllest til favorittlaget Tottenham som er i Champions League finale, og til den lille store superhelten min Maxi»

Kjære leser, hvordan er livet? I skrivende stund sitter Jr og jeg på Albert Bistro og spiser en søndagsfrokost mens vi snakker om livet og de kommende dagene. I morgen mandag skal jeg til Bergen på jobb, og lille skal i barnehagen igjen og med det er nok en pappahelg fullført. Siden vi nå er på innspurten, og helgen snart går mot slutten så har vi planlagt en dag med fotball i parken og bading hjemme. En skikkelig guttedag med alt det innebærer, og selv om vi sov lengre enn vi pleier denne søndagen så har vi allerede rukket å bestille nye Tottenhamdrakter til oss begge. Det er med fotball og lag som med andre fine ting. De går i arv og dermed vet den lille men store junioren min at det hos oss er Vålerenga, Real Madrid, Tottenham og Las Palmas som gjelder. Ferien den er gjerne på Sydenøya vår for vi liker sol, sommer og lek. Kjærligheten til Gran Canaria den går også i arv, og lille spør ofte hvorfor vi ikke bor der. Han mener som meg at du ikke trenger andre årstider enn den årstiden som han kaller sommerferie.

Junior vet også at biler i vår familie gjerne skal hete Ford Mustang, Porsche, eller Jeep og at tennis, eller vannsport gjerne er sporten som gjelder hvis vi skal legge fotballen litt bort. Når den lille store superhelten og jeg tilbringer tid sammen så har vi lært oss å skape vært eget univers og i dette så har vi funnet rom for mye lek og moro. Vi har funnet rom for å behandle hverandre som bestevenner, men samtidig som far og sønn og nettopp dette tror jeg er en nøkkel når det gjelder å skape både mestringsfølelse og rom for å gi den yngste av oss et godt og fint selvbilde. Det er viktigst i verden når vi skal gi kloden en fin og sunn generasjon som skal dra landet videre når både du og jeg for lengst har blitt pensjonister. Skal vi komme dit så handler det om å gi den oppvoksende trygghet, kjærlighet, forutsigbarhet og masse lek.
Da jeg selv ar barn så manglet mye av disse tingene, og selv om jeg aldri fikk den oppveksten som jeg kanskje hadde drømt eller ønsket meg så vet jeg at det eneste settet å gjøre det bedre, eller snu trenden er å gi min lille men store håpefulle en oppvekst som gjør han både trygg og sikker på seg selv. En oppvekst der han forstår at selv om mammaen og pappaen hans har valgt å gå ulike veier så vil alltid han komme først, og han vil gjøre det fordi han kun fortjener det beste.
Jeg vet at det å være pappa er den vanskeligste oppgaven jeg noengang har fått tildelt men jeg vet også at det er den viktigste og jeg vet at jeg aldri har opplevd en slik kjærlighet som jeg har for den lille Superhelten. Det er noe med at jeg vet at relasjonen mellom han og meg alltid vil være god fordi jeg som forelder ville gjort hva som helst for lille røver. Samtidig så vet jeg at jeg har mye å lære han, og jeg vet at alle mine opplevelser i livet vil bidra til å gjøre han mindre disponert for å bomme eller feilvurdere slik jeg enkelte ganger har gjort. Jeg vet at jeg har bedre muligheter for å være en solid grunnmur i hans liv fordi de som skulle være min grunnmur ikke var der, og dermed vet jeg bedre enn de fleste hvor viktig det er med støtte som alltid er til stede. En støtte som ikke er av og på, men som er konstant.
Jeg vet også at papparollen som jeg synes vi er så lite flinke til å anerkjenne viktigheten av her til lands er den rollen jeg er mest stolt av i mitt liv, og med tid og stunder så håper jeg at lille røver og jeg kan utvide vårt lille team på to med noen flere røvere som vet å dyrke de gode opplevelsene i livet. Det handler om å gi livet et innhold med positivt fortegn. Et harmonisk liv i full fart mot nye seire.
Nå skal junior og jeg ut og gripe dagen, og deretter er det et foredrag som skal gjøres. Min nye foredragsserie «Hard som betong» skal testes for første gang, og da med junior som både inspirasjon og motivasjon for den eldste av oss. Hvem sier at læring ikke kan gå to veier?
 

Naken ned gata eller dele ut penger til folk du ikke kjenner?

Når du går naken ned gata, eller deler ut penger til fremmede på gatehjørnet da er det grunn til å tenke seg om.

Kjære leser, har du noengang blitt svindlet? Om svaret er ja så er du ikke alene for nordmenn er faktisk på verdenstoppen i å bli svindlet, og skal vi første dra frem det regnestykket så er vi nordboere med norsk pass nå det folkeslaget i verden som blir svindlet for flest penger i året per hode. Om vi skal se på nordmenns bruk av teknologi så er det ikke tvil om at vi elsker å bruke, eller stole på digitale duppedingser og selv om vi ikke alltid kanskje har kontroll på hva disse digitale eller elektroniske greiene gjør så elsker vi å ta dem i bruk. Vi elsker å bli kjent med nye mennesker på nett også, og for nordmenn som er vant til både store avstander, og  få bukt med norsk sjenerthet gjennom skjermen så er teknologien svaret, men hva skjer om vi tar med oss adferden vår fra nett ut på gata.

Et svindel-offer som jeg snakket med nylig kunne fortelle at hun hadde latt seg lure av en mann til å overføre rundt hundretusen kroner til han etter kun å ha chattet med han en periode på nett. En kompis av meg som elsker vakre jenter, og aldri har klart å få en date i «real-life» har en standard mail der han både introduserer seg selv som et lite kunstverk, og samtidig byr opp til pardans, og mailen som han gjerne sender til et håndfull utvalgte pikehjerter ukentlig fører som regel til så mye mer enn man kanskje skulle tro. Selv om han er verdens mest sjenerte og reserverte fyr i virkeligheten så har han knekt koden på å fremstå som nettets Don Juan på norsk sett. Han gjør det på kav Bergensk.
Om en bekjent som selger drømmer på nettet kan man kort og godt si at han har funnet en skikkelig kioskvelter fordi drømmer på nettet av en eller annen grunn er så mye enklere for Ola og Kari å jakte enn virkelige drømmer, og slik kunne vi egentlig bare fortsatt, men la oss heller stoppe opp og spørre. Hva ville skje om vi gjorde den samme i virkeligheten som vi gjør med en skjerm fremfor oss? Hva ville skje om vi tok med oss adferden fra Facebook, Instagram og andre sosiale-medier ut i virkeligheten?
Vel! Vi ville sett en hel haug med folk rusle ned gata i undertøy. Det gjør de jo på Instagram. Vi ville møtt naboens trute-munn blikk som utstrålte alt annet enn norsk bondevett og vi ville trolig sett mennesker dele ut penger til folk de ikke kjenner. Om de ble spurt hvorfor tilfeldige fikk penger så ville de sikkert forklart at de skulle bli kjærester, bare de ble kjent. Om vi i tillegg henger på folk som står på gatehjørnene og skriker ut sine politiske syn og meninger (spesielt i forhold til invandring). Folk som står med plakater over hodet med bilder av maten de spiste til frokost, eller bruker tilfeldig forbipasserende som psykolog så forstår man at Instagram og Facebook-adefrd egentlig er helt kokko.
Like kokko er det å dele ut penger til folk man ikke kjenner som det er å kaste seg naken ut i gata med blikk for komplimenter, likes og oppmerksomhet av det slaget som egentlig er helt feil, men likevel så skriker vi alle ut i blant og søker den likevel.
Neste gang du vurderer å kaste penger etter noen på nett, så spør deg selv. Ville du gjort det på gata?
Stay safe & ta vare på hverandre!
Noen bilder fra min siste uke følger nedenfor.