Om «Exit», og en god dose skurkestreker

Exit, og en god dose skurkestreker

Kjære leser, er du en av de som har Exit på hjernen om dagen? Vel, om du ikke er det så er det kanskje like greit, men om du har sett serien til NRK og lurer på om den er realistisk, så skal jeg gi deg en god dose innsikt. Ja, den er realistisk, og etter mer enn ti år i området på Tjuvholmen og Aker Brygge, så har jeg sett en god del «Cola-huer», og finans-akrobater som både har profilen og galskapen til herrene i serien. Om disse gutta er representativ for norsk finansverden? Nei på ingen som helst måte men de er mange og de trekkes mot området der jeg bor både på dagtid og kveldstid. De kommer og går i ulike former og farger men de færreste av dem holder seg i spill særlig lenge. Til det er livsstilen for hard.

Når vi først snakker om NRK serien Exit, så er det en viktig del av slike typer som serien ikke berører, og det er hvordan disse gutta klarer å komme seg inn i i andre miljøer som kan gi dem drahjelp og da tenker jeg på alt fra politiker-miljøer, til mer kjendiseri og annet som gjør at problemet som finans-bandittene representerer får ringvirkninger som ingen snakker om. Det hadde vært langt mer spennende om NRK hadde våget berøre denne siden av problemet. Det er nemlig ikke slik at disse gutta lever i en lukket gruppe, eller boble. De drar med seg folk som de har bruk for inn i bobla si, og får på denne måten både ytelser, og fordeler som de aldri skulle hatt. Det kalles korrupsjon, og utpressing og det skjer også i Norge. 

Når det gjelder gutta i seriens «kjøp av damer» så skal du ikke reise så veldig langt før du finner realismen i den siden av serien. I en av de byggene som jeg bodde i tidligere i nabolaget nede ved vannet måtte vi faktisk kaste ut noen som var i ferd med å etablere «horehus» i en av leilighetene, og det i seg selv sier mye om galskapen som råder nede langs vannkanten.

Med det sagt, la oss spinne videre;

De siste dagene har jeg blitt kontaktet av flere der ut som ha røket på svindel-smeller av ulike slag, og da passer det jo å si som jeg alltid sier. Det viktigste dere kan gjøre er å Politi-anmelde, og selv om dere kanskje opplever at det ikke skjer så mye på den fronten så er det den eneste fornuftige veien å gå. Det har seg nemlig slik at selv om de fleste svindelsaker ganske raskt blir henlagt i Norge,  så er det noe med at de uansett havner i politiets statistikker, og dermed så sier de jo noe om løsnings-prosent, og det har i seg selv en verdi.

Det å anmelde gir jo også mange bekker små effekten, og blir det mange nok som ryker på samme svindel så kan det jo hende at insentivene til å gjøre noe for myndighetene blir litt større.

Når det gjelder hjelp fra andre enn politiet så vil jeg fraråde dette. Først av alt så blir dette bare å kaste mer penger etter tapte penger, og sannsynligheten for å få penger tilbake er minimal. Det er heller ikke slik at svar på hvem som står bak gir ro i sjelen. Som regel gir det bare mer hodebry å vite.

Til slutt i dagens innlegg vil jeg følge opp med noen ord om den nye TV-serien som jeg har gjort sammen med Sindre Sandemo. Serien vår som er 100% fra virkeligheten tar for seg skyggesidene i samfunnet, og den byr på en god dose samfunnskritikk. Om noen få dager tar vi med oss serien til Cannes, og med den spenning det innebærer så vil de neste ukene for min del kunne si mye om hvor serien etterhvert popper opp. For Sindre og meg var denne serien viktig å lage fordi vi begge var så klare på hva vi ville se, og da uten å finne det noe sted. Vi ville se «True crime» som ikke var fra vikingetiden. «True crime» som ikke allerede er brukt opp i norske aviser.

Så til slutt vil jeg bare si følgende; Jeg er utrolig takknemlig for at så mange av dere skriver til meg nærmest på daglig basis, og selv om jeg ikke rekker å svare alle, så leser jeg alle meldinger. Det skal dere vite.

Ha en nydelig mandag.

 

Vår nye TV-serie (første traileren)

Hva skjer når du er helt tro mot ideen om hva slags TV du ønsker å lage?

Da Sindre Sandemo og jeg begynte å lage vår nye TV-serie var vi klar på en ting. Vi ville unngå dårlige kompromisser, som svekker virkelighetens brutale sider. Vi ville vise den kriminelle verden som den er, og vi ville gjøre det i nåtid. Det vil si at karakterene du møter i vår nye serie forteller om sine liv som kriminelle i dette sekund. Ikke for et år eller ti siden. Det betyr også at vi ikke snakker med tidligere skurker men faktisk med de som fortsatt svindler, lurer, eller bedrar folk. De som lever på skyggesiden. Vi kaller det «True crime in present time», og vår reise har så langt tatt oss ut på mange eventyr. Flere av dere vil sikkert lure på når serien kommer på norsk TV, og der har vi ikke noe godt svar enda. Da vi begynte å jobbe med serien, så dro vi først til USA og traff amerikanske kanaler, så vil tiden vise hvor serien havner her hjemme. Inntil videre kan dere kose dere med traileren. Den følger her.

**

In only a week we travel to Cannes and Mipcom with our new TV-show about Norwegian real-life criminals in real-time. The show shows it all and it does not claim to be 70% real. It is 100% the real deal. Tune in when we follow Norwegian criminals in their lives. E-mail, Post@kjellolakleiven.no https://www.nordicworld.tv True crime in real time as it should be. (C) Under-Dog Media Group 2019 Follow us on Facebook, Naive Norge (kan det virkelig være så ille)

 

En hyllest til hverdagsheltene

Kjære leser, hvem er dine helter? Vel, om du spør meg i retur så kunne jeg sikkert svart en håndfull politikere, forretningsfolk, skuespillere, eller fotballspillere, og så ville jeg for ordens skyld slengt på at de ikke nødvendigvis er helter i ordets noe utenomjordiske betydning, men mer mennesker som jeg liker å si at jeg har en respekt, eller genuin sans for. At jeg deler deres verdier, og samfunnsengasjement er ofte en driver for meg ved forbilder og selvfølgelig at de driver med noe som er av interesse for meg. 

Når vi først snakker om forbilder så opplever jeg ganske ofte at vi nordmenn har mye lettere for å tilbe skiløpere, aller vintersportutøvere enn folk som driver med annet, og det er kanskje ikke så rart med vår geografiske plassering rett under nordpolen. Like fullt så finner jeg det tidvis merkelig at det er så vanskelig for oss nordmenn å hyle bragder som ikke skjer i skisporet, og da tenker jeg på alt fra næringslivsfolk til politikere, eller samfunns debattanter som bidrar til folkets beste.

For meg vil eksempelvis en person som evner å skape arbeidsplasser som lønner andre være helter. Slike helter er kanskje ikke like glamorøse som en ned-snørra langrennsløper i trikot men betydningen for landet er så mye mer. Bortsett fra om prestasjonen vektes i edelt metall, men i disse elektronisk valuta tider så er jo edelt metall lite verdt uansett. Det er vanskelig nok å skulle gjøre et forsøk på å betale med cash.

Nei godtfolk, i en tid der selv det å «nave» har blitt et verb, og generasjonen som vokste opp med Louis Vuitton vesker er i ferd med å bli voksne så tror jeg at nasjonen trenger at de som faktisk evner å skape verdier som lønner andre, og setter folket i arbeid får en form for verbal-medalje fra oss alle, og da aller helst fremfor jantelov. Det er nemlig på tide at vi nordmenn tar til oss at det å våge satse på en «grunderdrøm», eller følge hjertet om å satse på egne bein er en prestasjon i seg selv, og da spesielt om man i tillegg evner å fremme bærekraft, eller miljø i god og tidsriktig ånd. Nettopp derfor blir jeg så glad når enkelte av dere sender meg forretningsplaner, eller prosjektplaner for ideer som dere vurderer å sette ut i live. Nettopp fordi jeg vet at dere som jobber med disse tankene, og ideene burde være framtidens helter, og fortjener all konstruktiv kritikk, og alt skryt som dere kan få på veien. 

Tenk så mye samfunnet og NAV sparer på at enkelte våger å skape egen og andres arbeidsplass.

Livet er nemlig så lite forutsigbart at man aldri vet når første og beste snubletråd spenner bein på alt som heter pågangsmot, og i virvaret som da oppstår er det nærmest umulig å si «jeg skulle ha satset mer eller tidligere». Kjære godtfolk; Jeg tenker at vi som folk må være så store at vi unner hverandre suksess, og da mener jeg selv om det enkelte ganger går utover vår egen selvfølelse fordi vi ikke makter, eller klarer det samme selv. Det er en tid, og et sted for oss alle og det starter med en drøm og litt pågangsmot.

De ekte hverdagsheltene er de som våger å følge drømmen om å skape noe eget.

Det er i dag du skal gripe dagen. Det starter nå! Vær din egen helt.

 
 

Om du forventer at jeg leser mellom linjene.

Om du forventer at jeg leser mellom linjene.

Kjære leser, hvordan forvalter du egentlig dine verdier? Vel, nå lurer du kanskje på om jeg vil inn i lommeboken din, og da kommer kanskje alle sperrene som til enhver tid beskytter oss mot lurendreiere og selgere av ulike sorter. Om jeg stiller deg et nytt spørsmål, og denne gang spør om du er god på å se din egen verdi så lurer du kanskje enda mer, og strammer på nytt grepet rundt lommeboken. Det handler selvfølgelig om en tanke-reise dette her , og jeg vil gjøre den sammen med deg.

Ganske ofte opplever jeg at gode venner og flinke individer i kretsen rundt meg opplever frustrasjon, og gjerne også skuffelse fordi omverden ikke ser verdien av det de skaper i hverdagen. Det kan være på jobb eller privat. Det kan være arbeidsgiver som ikke anerkjenner hva som skapes, eller vil betale slik det forventes. Det kan være kjæresten som  ikke ser verdien av den andre partens innsats, og i begge tilfellene er dert egentlig to ting som skaper det hele. Mangel på kommunikasjon, og forventninger som ikke imøtekommes. Gjerne forventninger som ikke kommuniseres, og dette har jeg så utrolig lyst til å skrive litt om. Noe av de  vanskeligste i verden er å dele forventninger eller mål man har satt seg fordi det umiddelbart medfører en slags sårbarhet, men resultatet om man ikke deler før noe igangsettes er at motparten ofte tenker noe helt annet. Vi sitter derfor ofte og håper eller tror at motparten «leser mellom linjene». Linjer er ikke ment å leses mellom. Det er vanskelig nok å lese teksten på dem. I alle fall for oss over 40 om vi ikke har briller på nesen. Det å forvente at noen skal lese mellom linjene er det samme som å bli skuffa. Det å ikke uttale seg om forventninger om man har dem er også det samme som å bli skuffa, og derfor går jeg personlig inn i de fleste situasjoner uten forventning. En forventningsløs hverdag er så mye enklere å deale med, men la oss snu 

Først av alt så er det i de fleste tilfellene slik at det å våge uttale et mål, ønske eller en belønning før man igangsetter en aktivitet en fin måte å fortelle omgivelsene at man vet hvor man er og hva man vil. Deretter så gjør det også at man kan ta all fremtidig frustrasjon ut av et regnestykke om man er klar og tydelig fra starten. Ja, jeg kan tenke meg å være styreleder i dette selskapet, men jeg forventer et honorar på x-antall tusen. Ja, som kjæresten din så forventer jeg at vil deler på husarbeidet, eller tilbringer helgene sammen. Om forventningen er klar og uttalt så slipper man havne i trøbbel senere, og nettopp dette er nok en «quick-fix» på nesten alt jeg kan tenke meg av frustrasjon mellom to eller flere individer.

Om man henger på den samme bruken av direkte dialog i former som kan passe i næringslivet så vil jeg uten tvil si at de menneskene som har med seg evnen til å stille gode beskrivelser av egne forventninger til andre eller til seg selv er de jeg helst vil ha som ansatte hos meg. På samme sett vil jeg som leder alltid etterstrebe å være den som forteller omverden hva jeg forventer, og møter du meg til prat rundt konferansebordet så skal du ikke se bort fra at jeg starter møtet med å fortelle deg hva min forventning til møtet faktisk er. Da slipper vi nemlig å sløse bort hverandres tid om vi ikke har samme mål.

Om du klarer å være direkte og rett frem om dine planer, forventninger og mål for deg selv og de rundt deg da er du verdt din vekt i gull.

Topp 3 for å unngå frustrasjon i relasjon med omverden

  1. Del dine forventninger til deg og selv og til andre før du med andre begir dere ut på en reise med forventninger om A eller B
  2. Vær klar og tydelig før du setter seil, og avstem at dere er på samme side underveis.
  3. Hopp av toget eller avstem og diskuter før videre reise om man ikke er enige om mål, eller forventninger om hvor man skal.

Det blir ikke bedre av å vente.

 

«42 år gammel og litt klokere»

Først av alt. Takk for alle gratulasjoner, gaver, meldinger og mailer til bursdagen min lørdag som var. Tallet er nå 42. Et tall jeg kan leve med, og da passer det jo med en tekst om livet. 

Er du lykkelig Kjell-Ola lød spørsmålet, og der og da satte hjernen i gang en større prosess med å svare. En prosess som løper i bakhodet fortsatt, og det har den gjort i noen uker. Om jeg skal være ærlig med meg selv og med dere så har jeg alltid ment at lykke som begrep ikke er en konstant men en midlertidig tilstand, og denne tilstanden kan komme og gå mer eller mindre uten at du får sukk for deg. At den i perioder er mer eller mindre konstant eller fraværende kan være tilfellet, og om jeg tillater meg å se på hvor man er i livet så kan man ikke si annet enn at man er lykkelig. For min del har lykkefølelsen blitt betydelig forsterket siden starten på sommeren, og grunnen er ganske enkelt kjærligheten. På et eller annet sett har relasjonen som jeg nå befinner meg i med  kjæresten Benedicte en side som jeg aldri har opplevd tidligere, og det handler ganske enkelt om at jeg ikke føler meg ensom i forholdet. Ganske så ofte i livet har jeg følt på en indre ensomhet, og jo mer folk jeg tidvis har rundt meg jo sterkere blir følelsen av denne rare, men indre ensomheten som har fulgt meg hele livet. 

Når jeg helgen som var ble 42 år gammel så kan jeg vel egentlig si med sikkerhet at den indre ensomheten har hatt en lengre tilstand av å være fraværende enn jeg kan huske på flere år. At jeg også har funnet mer roen, og ikke har behov for å reise i tide og utide for å ha det fint er en ny side av det å være voksen som jeg verdsetter i en alder av 42. Reisene skal jeg fortsatt gjøre men nå kun de som virkelig er nødvendig, eller som jeg virkelig ønsker meg. Så kan jeg heller nyte det å være her i Oslo med Benedicte, Jr og hunden Bella. Et godt eksempel å dette er bursdagen som var. Trolig min første bursdag i Norge på et tiår.

Når jeg nå nyter Oslo mer enn jeg noengang har gjort så handler det også om at jeg tidligere i år tok  valget om å leve mer her hjemme som jeg gjør i Spania. Det handler om å dra mer ut på eventyr, og gjøre mer slike ting som en turist ville gjort i Oslo. Kajakk, Zip-line eller fly småfly er eksempler på slike ting. Gå tur i skogen, eller fjellet er eksempler på andre, og med dette kommer også en erkjennelse at jeg har brukt altfor mye av voksenlivet på jobb.

Selv om jeg virkelig elsker å jobbe, eller gjøre prosjekter så innser jeg at de siste årene har vært som en eneste lang marathon. Jeg har løpt med «Risk Information Group» fanen, løpt med «Svindeljegerne» flagget til tops, løpt med foredrags-vimpelen land og strand rundt og med andre prosjekter som bok,reklame,  og nye TV-konsepter flagrende ut av lommene mine. Er det rart man tidvis har vært mer eller mindre svimmel, og ute av stand til å fordøye alle hendelsene?

Vel, jeg innser i alle fall nå at ting må fordøyes også mentalt, og om jeg noengang skal lære meg dette så er det nok nå når jeg har hatt et litt roligere år. Roligere som i mindre foredrag, og reklame men også roligere som i mindre blogg og mediemas. I 2019 har jeg fått litt mer rom for å finne frem privatpersonen Ola eller Kjell-Ola også når jeg ikke er med junior, og det føles godt. Det føles godt å kunne sitte som jeg gjør nå med en kaffe i hånden på Albert og vite at dagen i dag har ulike deler, og det er lov å ta seg en pause eller stopp i det hele. Lov å tillate seg å reflektere over hvor man er og hvor man vil utover de halvårlige pausene som heter jul, og sommer. Tidligere var det bare jul og sommer jeg tillot meg å stoppe opp.

Med det sagt godtfolk. Det å være 42 fles egentlig ganske så amazing. Det å være 42 kommer for meg med en trygghet som gjør at jeg vet at alt kan snu på et sekund. Jeg vet hvor sårbar et liv er, og hvor mye faenskap, og jantelov som finnes der ute. Samtidig så vet jeg at det i perioder av mitt liv har vært folk som nærmest har forsøkt å ta livet av meg. Jeg vet at det var et tidspunkt i mitt liv da jeg selv også vurderte å avslutte livet, og selv om dette er lenge siden så vet jeg at når du først har kjent på den følelsen så er du en kriger om du fortsatt er her.

Jeg vet at vi mennesker er så ulike, men så like på et og samme sett, og nettopp dette er det som gjør verden så forbanna fin. Det er alle de nyansene som gjør at vi aldri skal ha forventninger, alltid skal være forberedt på alt, og aldri skal ta noe for gitt.

Livet har det nemlig med å overraske, eller ta en sidevei som du ikke trodde skulle komme, og siden både du og jeg er vinnere så vet vi at det bare er å spenne på sikkerhetsbeltet og nyte reisen. Vi gjør det best slik du og jeg!

Ha en nydelig uke. 

 

Et show verdt mer enn du aner

Kjære leser, i dagen skinner solen ute og vi skinner inne som min sønn bruker si. Dagen i dag starter for min del med kaffe, og litt mat på Albert Bistro mens jeg forsøker å samle trådene for dagen. Jeg forsøker se det store bildet av hva som skal skje de neste dagene, og da gjelder det bruke den tiden man har tilgjengelig. Tiden som brukes på multi-tasking gir jo dobbelt så mye for pengene. I går var det Wallmans premiere med Benedicte, og litt multi-tasking med Champions League på telefonen for ja. Jeg er fullstendig oppslukt av fotball, og da aller helst Champions League. Det er lite som gir meg mer glede, men snakker om glede.

Årets premiere på Wallmans i Oslo var så storslått, gjennomført og flott at gleden i lokalet var til å ta og føle på, og for kjæresten og meg var det en fin anledning til å nyte en kveld med gode venner, og masse spennende av både musikk og dans. Når sant skal sies har jeg etterhvert blitt en stor fan av Wallmans, og jeg kjenner veldig på at Oslo behøver et slikt sted. Oslo trenger litt mer puls, og det gjelder spesielt når det kommer til show som gir både glede og smil. Showet i går var helt fantastisk og da spesielt de mer akrobatiske numrene. Loved it!

Det å gå med Benedicte gjorde meg både glad og stolt, og da spesielt fordi vi så sjelden gjør slikt. Vanligvis er jeg så over-sosialisert fra jobb at jeg bare vil være hjemme, men i går var det en slik anledning da det å ta turen faktisk fristet. Skylda for det får Wallmans. De leverer jo alltid på både show, mat og stemning.

Når vi først er inne på stemning så sitter jeg i dette sekund og multi-tasker igjen. Jeg ser den første traileren for den nye serien vår, og skriver til dere samtidig. Serien der vi følger kriminelle i deres naturlige miljø i nåtid er i følge flere jeg har snakket med det første eksemplet på «True crime in present time», og med det kommer en litt annen interesse enn jeg er vant til.

Det er ikke så mange uker til distributøren vår reiser til Cannes for å selge prosjektet ut i verden, og selv om det er lenge siden jeg sluttet å ha forventninger til ting her i livet. (Da blir man nemlig bare skuffa). Så skal jeg ikke skyve under en stol at jeg er veldig stolt av serien som makker Sindre og jeg har brukt de siste 10 månedene av livet vårt på å lage.

Om alt går veien kan jeg nok dele traileren med dere om ikke så altfor lenge. Deres reaksjoner betyr jo mye for meg og da spesielt fordi all den feedback, og dialog med dere opp gjennom årene har blitt en så stor del av mitt virke. Når jeg da debuterer som ikke bare programleder, men også serieskaper og produsent sammen med Sindre så vil jeg gjerne dele det med dere først.

Opplevelsen av å ha skapt noe ganske unikt har jeg, og det skyldes i stor grad Sindres egenskap når det gjelder å skape fantastiske bilder.

Vi snakkes snart. Ha en nydelig dag, og ta vare på hverandre.

 

Kjære leser, la meg gi deg en liten oppdatering på livet, men først noen ord om noe som engasjerer meg i dag. Det handler om noe så enkelt som dyrevelferden. Før sommeren ventet Dyrebeskyttelsen Norge nye rekordtall av forlatte dyr. I fjor måtte de ta seg av 8048 kjæledyr. Etter høysesongen for dumping av kjæledyr ser anslaget på ingen måte ut til å være en overdrivelse, og da tenker jeg at det er på tide at vi alle gjør det vi kan for å gi dyrene i Norge tryggere, og bedre hverdag. Jeg ønsker meg et sterkt og godt dyrepoliti som kan gi de som ikke kan snakke for seg selv en bedre hverdag i Norge. Så, da var det sagt så tar jeg gjerne deres ønsker for året og ikke minst omverden i kommentarfeltet. La oss så snakke litt risiko;

Når det gjelder risiko så vil jeg gi dere en tankestrek når jeg først er i gang og denne gang handler det om mennesker som vi egentlig ikke kan vite sikkert hvem er. De siste årene har det nemlig vist seg at flere hundre tusen kunder i norske banker ikke har vært gjennom en god Id-kontroll og flere av disse har banken heller ikke bilde av, eller vet hvordan ser ut. Tidligere antok flere av bankene at dette var greit, men så viser det seg likevel at kjenn din kun «KYC» gjelder alle kunder, og ikke bare de nye. Når vi samtidig vet at deler av det offentlige Norge ikke vet hvem som egentlig mottar trygd og at disse heller ikke er verifisert så begynner det hele å bli ganske så skummelt. Det er kanskje en grunn til at man har en jobb tross alt.

Så var det livet da. Denne helgen har jeg lovet jr også kalt Maximilian å fly småfly, og når noe er lovet til pappahelg så er det klart at det skal gjennomføres. Turen går til Kjeller for deretter å fly mot skyene i en eller annen retning, og da blir eventyret til mens vi kretser der oppe i det blå. For Maximilian er det første tur opp i et så lite fly, men han er allerede klar på at kule gutter kan fly. Det gjelder visst både Superman, og Spiderman også. Bortsett fra selve flyturen med kjæresten og Maxi så skal et nytt foredrag forberedes og så blir det sikkert noen turer med klanens bestevenn hunden Bella denne helgen.

For de av dere som lurte på hvordan det går med TV-prosjektet som Sindre Sandemo og jeg tusler med så kan jeg fortelle at det for tiden er i klippen og i mellomtiden så forbereder vi å presentere det til kanaler i Cannes i midten av oktober. Det er ganske mye å tenke på av både praktisk og juridisk karakter når man følger kriminelle i deres hverdag, men slik må det være, og nettopp derfor tar det hele litt tid. Trøsten er imidlertid at samtlige som har sett episodene som er klare vil se mer, og det betyr mye når man lager noe som kommer fra hjertet. 

Det er nemlig et hjertesukk for meg at så få her til lands egentlig ser den mørke siden av samfunnet, og spesielt ofrene som liksom blir skjøvet under teppet av samfunnet. I vår nye serie er det eksempelvis påfallende at ofrene er de TV-kanalene er mest opptatt av å sladde. Ofrene ønsker jo selv å stå frem, og fortelle sine historier også er det de som liksom må beskyttes mot seg selv mens bandittfjes som truer, og herjer får si og tenke alt de vil. Jeg skal ærlig innrømme at jeg finner dette veldig urettferdig og kanskje spesielt når flere av disse som har blitt svindlet verken blir ivaretatt av samfunnet, eller av det systemet som egentlig skal ta vare på oss alle.

Det var en tankestrek fra meg godtfolk. Ha en nydelig helg og ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute.

 

En sint skattebetaler

«Tenk om samfunnet så oss skattebetalere som sine investorer – da ville de trolig hatt mer respekt for folk flest, og fellesskapets penger»

Kjære leser, i dette sekund sitter jeg og spiser litt frokost på Albert Bistro mens jeg leser mailer fra dere og oppdaterer meg på gårsdagens valg i Norge. Det politiske landskapet er endret for alltid sies det og da er det ikke til de store partienes fordel. Det kan synes som om deler av folket lar enkeltsaker styre valgene de tar, og da er taperen de partiene som har en mer helhetlig politikk. Taperen er de som faktisk er i stand til å utvikle et samfunn over tid og ikke bare hive seg på enhver trend som lukter en rask stemme uten behov for å ta en titt i bakspeilet om et år eller to. Det er egentlig ganske så skummelt. Spesielt i en tid der AS Norge egentlig går ganske greit og tidene kanskje ikke skulle tilsi de helt store behovene for endring, men la oss kalle udyret ved dets rette navn; Politiker-forakt. Politker-forakt, og sinne over enkeltsaker gjør sitt til at enkeltsakspartier som ikke har løsninger på annet enn enkeltsaker plutselig sitter med en makt som få skulle kunne forutse. Jeg lurer på hvordan det blir å se i bakspeilet om noen år.

Når vi først snakker om bakspeilet. Jeg runder i disse dager tjue år i næringslivet, og da kan det være på sin plass med noen refleksjoner. Jeg husker så godt da jeg fikk det som egentlig var min første jobb, og hvordan jeg den gang hadde en grunnleggende tro på at om jeg bare var dedikert, og jobbet hardt og målrettet så ville drømmene, og målene mine falle i fanget på meg. Jeg husker at jeg tenkte at en god kombinasjon av et klokt hode, og heroisk innsats ville komme langt. Det er godt man ikke visste den gang det man vet i dag.

Det er godt man den gang ikke visste hvor mye blod, svette og tårer som skal med for å komme noen vei her i verden. Da hadde man trolig gjort noe helt annet, eller kanskje ikke. Det er for meg noen helt fantastisk i det å få kombinere kreativiteten som en god grunder har med en liten dose analytisk tilnærming, litt kremmerånd og masse pågangsmot. Det er noe ganske så befriende med å få bygge sin egen drøm, og selv om man enkelte ganger lider både en, to og tre nederlag i jakten på drømmene så kommer det som regel alltid en seier om man jobber jevnt og trutt videre. Det er vel det grunderlivet egentlig handle om. Å legge ned innsats som få egentlig kan eller vil for å få noe så enkelt som en drøm eller et mål til. Gjerne med hjelp fra omgivelser som har troen på din skaperånd eller dedikerte kremmerevne.

Opp gjennom årene har jeg vært så heldig å jobbe med flere ulike type investorer, og like ofte som jeg legger frem strategier og resultater for disse så føler jeg på ansvaret ved å få forvalte deres investerte midler. Jeg føler meg heldig som får håndtere deres investerte penger, og på samme måte som politikere og det offentlige Norge forvalter våre skattepenger så vil jeg alltid strekke meg langt i å sørge for at de får pengene tilbake. At investorene er så fornøyde at de vil «leke» med meg igjen senere, og her er hele forskjellen fra det offentlige Norge. Veldig få i det offentlige forstår at skattebetalerne er Norges investorer. Skattebetalerne er for systemet «mange bekker små», og dermed så lite synlige en for en at de har noen formell makt, men like fullt så er de systemets investorer, og når de ikke blir sett av de som styrer så har de bare et virkemiddel, og stemme på et annet sett.

Hvordan kan NAV få miste flere milliarder til svindlere med falsk ID uten at de ansvarlige bryr seg? Hvordan kan systemet lekke så mye penger alle veier uten at noen handler?

Når forvaltningen av det offentliges midler er så riv ruskende gal at NAV systemet kan miste milliarder av våre penger uten at noen bryr seg til svindlere. Når budsjettoverskridelser ikke får konsekvenser fordi få ser at det egentlig er skattebetalernes penger som sløses bort. Våre felles verdier som foredles dårlig fordi oljen har gjort tallene så store at mange er fartsblinde så vil skattebetalerne se andre veier etter løsninger og ikke minst verdier. Verdier som kanskje kan synes fine på papiret, men hvordan skal partier som ikke har noe grunnlag for å tenke samfunn, eller god utvikling av landets eller norske byers økonomi kunne forvalte våre interesser når de er tuftet på interesse for enkeltsaker? Det er dagens spørsmål fra en litt tenkende Kjell-Ola. En Kjell-Ola som håper at nasjonen våkner, og det før vi ender opp med folk i styre og stell som er for eller mot barnebursdag. For eller mot slips på søndager eller for eller mot sko med eller ute lisser. Vi trenger styre og stell som tenker samfunn som helhet og ikke bare er valgt som følge av forakt og sinne fra opprørske investorer. 

Slikt blir det ikke resultater av. Verken i næringslivet eller i nasjonen Norge.

 

Turist i egen by fra fugleperspektiv

Oslo sett fra oven!

Sist helg dro jeg med gode venner på flytur over Oslo, og Oslofjorden. Hvilken fantastisk opplevelse! Mindre gøy ble det ikke av at piloten vår var en 17 år gammel gutt med fantastiske pilotevner. Den gutten imponerte virkelig, og stemningen var så god blant oss som var ute på eventyr at vi nærmest lo, og smilte oss i hjel.

Dette skal vi gjøre igjen snart. Snakker om opplevelse!

Litt av helgen vår i lufta over Oslo kan dere se på Youtube. Enjoy!

Om dere som oss skulle få lyst til å fly kan vi anbefale piloten vår Magnus Torgersen. Vi har ingen kommersiell binding med han, men finner glede i å dele lidenskapen hans for det å fly.