Valgene som definerer den du er

«De valgene du tar i dag definerer hvem du er i morgen»

Kjære leser, hvordan går det med deg? På min side har det de siste ukene vært iherdig jobbing med etablering av Risk Information Group (RIG)  i nye land, og på den veien har jeg møtt mye av de samme barrierene som vi møtte da vi startet analyseselskapet her i Norge for nesten ti år siden. Om jeg skal være helt ærlig så finner jeg alle disse utfordringene til den voksende babyen vår RIG-utland ganske så spennende, og selv om det kan være både tøft og krevende så er det noe med å få den genuine grunder-opplevelsen på nytt med litt andre farger, enn det som til slutt ble suksesshistorien RIG Norge. Her hjemme kan vi etterhvert skryte av å ha samtlige norske banker som kunder på våre risiko-analysetjenester, og i tillegg har vi en stor del av det offentlige Norge men det betyr det betyr lite når nye land og territorier skal erobres. Det betyr bare at vi har med oss en god dose selvtillit, og noen kunderelasjoner som krysser landegrenser, men der stopper det. I et nytt land må vi bruke tid på å bearbeide politikere og ramme-givere. Vi må forstå hvem som styrer spillet i markedet, og hvem som vil være kritiske venner i kampen mot «økonomisk kriminalitet» samt terror finansiering i det aktuelle markedet. For oss i RIG vil det å tenke utenfor boksen alltid være en fordel, og der de etablerte går sine veier så går vi våre.

Et godt eksempel på dette er at vi som regel alltid setter egen intuisjon og forståelse av markedet i førersetet når nye satsninger skal gjøres og vi lar aldri etablerte sannheter om ulemper og fordeler eller muligheter og begrensninger stå gjeldende uten at vi har testet dem ut. Det samme kan både du og jeg egentlig ta med oss over på privaten med stor fordel, og det vil uten tvil gi oss en stor oppside. Ganske så ofte opplever jeg at fordommer, og bysnakk, eller folk som uttaler seg om ting basert på røverhistorier blir fasitt for de som ikke selv setter seg inn i ting, og dette gir en falsk trygghet eller versjon av verden enten man befinner seg på jobb eller på privaten. Derfor forsøker vi på RIG alltid å la tallene snakke for seg så kan de som lar annet gjelde få seile sin egen sjø. På privaten er det ikke alltid like lett å underbygge enhver argumentasjon med tall, og ikke gjør det ting like hyggelig heller men som tall-mann så vil jeg alltid ha glede i å kunne bryte ned en god historie i tall. Hva koster det eksempelvis at NAV ikke har kontroll på hvem de utbetaler penger til? Eller hvor mye taper banknæringen som følge av mindre effektive rutiner på risiko, og det de elsker å kalle compliance? Vel, svaret kunne sikkert gi grobunn for gode prosjekter, og slik er det i privatlivet også. Noen raske tall, og gode tanker basert på disse kan ta livet av en rekke halvsannheter eller fordommer som har hindret deg å gå den veien du egentlig føler er riktig, og tar du først livet av disse med logikk så ligger veien helt åpen.
Da er du plutselig fri fra å defineres av egne eller andres begrensninger som holder deg nede av feil grunn, og du står fritt til å erobre verden på ditt eget sett. Det skal jeg ut og gjøre nå. En kaffe, og litt hygge med Maxi på den lokale bistroen er alt som skal til før vi tar et siste bad på brygga, og setter kurs mot sydligere breddegrader. Statistisk sett er jeg alltid til stede og lever mest i nuet når jeg har sønnen. Det forteller tilbrakt tid i sosialemedier.
Grip dagen godtfolk. God påske!
 

En bombe under bilen min gjør nytten om du mener det

Kjære leser, har du noengang tenkt over alt du poster eller ikke poster på nett? Har du reflektert over hvor mye av livet ditt som egentlig blir allemannseie? Vel, jeg skal ærlig innrømme at jeg den siste tiden har hatt veldig godt av en pause fra posting på Instagram, og en mer jobbrelatert linje på blogg og Facebook. At den samme pausen har gitt meg mulighet til å reflektere hvor mye vi egentlig deler er det liten tvil om og der enkelte gjør det for å øke lønningsposen så gjør vel ni av ti nordboere det for en blanding av oppmerksomhet fra omverden, og komplimenter fordelt i likes og delinger. Når sant skal sies så har jeg den siste uken brukt mer tid på å se hva folk rundt meg deler i sine sosiale-kanaler. Måltider, trening, og reise er vi gode på hverdag også, og ikke minst venner og familie. Vi deler egentlig alt, og i en verden der det ikke finnes noe rett eller galt så er det opp til den enkelte hva hver og en av oss deler. Det handler om ¨finne sine egne grenser. Sine egne formler for hvem man vil være utad og hvilket liv eller side av livet man vil vise frem. For enkelte er dette en skål med champagne, eller øl mens for andre er det en tur i skogen eller gymmet. Først komplisert blir det hele når man helt eller delvis lever av delingen, og har det som heltids eller deltidsjobb. Da blir et bilde av en god tur i skogen forkastet fordi et bikinibilde, eller bilde før en svømmetur gir bedre tall. Rent kommersielt handler jo mye om tall, og da snakker vi ikke om antall likes eller følgere men reach, og spredning. Rart det der!

Ofte leser jeg at følgere «disser», eller rakker ned på favorittbloggerne sine for bildene de poster eller tekstene de skriver, men igjen lesere og bilde tittere får egentlig bare det de etterspør. Det er nemlig i stor grad tall som avgjør om en blogger poster det ene eller det andre bildet. I tillegg til tall som sier noe om spredning, og hvor mange som har sett et bilde, så er det drivere som avgjør hva folk klikker liker på. Om man eksempelvis poster et bilde i bar overkropp så kan du banne på at «antall sett» tallene er helt hinsides. Kjønnsdriften er jo som kjent like sterk som janteloven her til lands. Et bikinibilde gjør nok den samme nytten som et bar overkropp for oss gutta, men bildet gir ikke nødvendigvis samme effekt i likes som noe mer politisk korrekt. Der går det nemlig et skille, og igjen så er det den som ser budskapet som avgjør om det blir suksess eller fiasko.
Når det gjelder å se verden fra et risiko perspektiv så handler alt om å se oppside mot nedside, og for meg blir da avgjørende med all eksponering om den er verdt det. Satt i et litt større bilde så vil jeg da spørre meg selv om det å dele noe fra min hverdag gir meg mer tilbake enn den støyen og turbulensen det gir. Eksempelvis vil meldinger der man blir truet på livet som i «se deg over skulderen», eller «du og sønnen din skal dø» ikke kunne rettferdiggjøres med millioner en gang. Selv om avsenderen ikke mener det som sies i ren handling så skaper slike meldinger slitasje, og unødvendig turbulens. Det er også en kjensgjerning at de som virkelig vil skade – de truer ikke de gjør. Om noen virkelig ville drepe meg så hadde de ikke sagt det på Instagram. De hadde plassert en bombe under bilen min, og BOM! Kjell-Ola var død. De som truer med å drepe på Instagram de er som regel kun ute etter å få oppmerksomhet, og på samme måte som personen som truet meg sist uke skle rett inn i offerrollen da den ble konfrontert med truslene så vil de fleste andre «stalkere», og «oppmerksomhetssøkere av syk karakter»  gjøre det samme. Det handler om at de ikke forstår egne handlinger før de får dem slengt i trynet som fakta. «Du sa jo faktisk at du skulle drepe meg»
Vel, slikt kan man ikke prate seg ut av, og da hjelper det å grine. Som en voksen mann som også er vant til å håndtere både banditter og kjeltringer så preller trusler stort sett av, men i enkelte tilfeller så må jeg ta det på alvor. Det handler om når noen truer andre enn meg. Eksempelvis sønnen min. Jeg kan ikke la det passere at noen truer han. Selv om de er både psykisk syke, og ute av stand til å ha både egen impulskontroll og dømmekraft. Enig?
Når jeg nå sitter og revurderer hvordan jeg skal leve fremover så vet jeg at mye vil måtte forandre seg, og grunnen er ganske enkelt at jeg innser at bitterhet, jantelov, og annet med negativt fortegn er et så stort minus at større grad av skjerming er både en befrielse og et fengsel for meg personling og jobbemessig men det er like fullt nødvendig. På den ene side så føler jeg at det er min rett å dele det jeg vil, men så lenge folk skal gi seg selv «retten», eller «lov» til å true, og sjikanere så blir prisen for høy. Det gjelder med andre ord å finne en gylden middelvei for det er liten tvil om at det å dele er en stor del av mitt profesjonelle virke. Om jeg da ikke skal legge helt om, og det er jeg uansett i ferd med å gjøre. Mer eller mindre.
Sist uke så valgte jeg å bryte med United Influencers som jeg har samarbeidet med det siste året, og jeg vil ta mine aktiviteter mer tilbake til røttene. For 2019 betyr det at jeg vil gjøre mer foredrag innen risiko, og allerede nå lanserer jeg to nye. Samtidig kommer flere nye TV, og video konsepter, og så forsøker jeg finne igjen skrivelysten på bok. Denne ble borte mellom alt maset som omgir blogg og tv jobb. Lysten til å jobbe med bankene og risiko har heller aldri vært sterkere enn nå men det er jo kanskje ikke så rart når man ser medaljens bakside med all synlighetsjobbingen, og den har en pris. Prisen er ikke timene det tar en fotoshoot eller en TV-jobb eller blogg men all slitasjen det gir i form av å skulle håndtere all galskap rundt. Den slitasjen er det du egentlig får betalt for. Den betalingen er det du må vurdere når en henvendelse skal vurderes som en ja, eller en nei. Med det sagt; Den siste tiden har jeg virkelig fått øynene opp for de mobilfrie sonene her i byen, og skal du virkelig nyte en slik fullt ut da skal du ta turen til «The Well» (Ikke spons) Jeg har den siste tiden innsett at det eneste stedet i Oslo by der jeg slipper å se sosiale-medier, og mobiltelefoner til enhver tid er på spaet. Spaet som blant enkelte kanskje er mest kjent fordi det er lov å bade der naken, er nemlig en genial plass og du er på sosial-media rehab. Om jeg skal tenke meg om så er det faktisk hovedstadens eneste alternativ. Det i seg selv er jo verdt å klappe i hendene for, og da har jeg ikke en gang sagt noe om effekten en god massasje, eller et steam-room alene kan ha på en sliten Kjell-Ola som legger planer for veien videre.
Kommende uke går veien for min del til å etablere analysehuset mitt Risk Information Group i Finland, samt spille inn litt mer «Naive Norge» stoff. Det sies at den komboen er helt fri for både jantelov og hat. I alle fall inntil videre.
God søndag. Nå er det tid for kompistid på Albert med kompis Salvador Baille før en god treningsøkt, og kanskje litt spa. <3 Søndag!
Ta vare på hverandre. Det kan være kaldt der ute
 

Skremmer deg ut av fredagsroen

«Vi kan ikke slurve med sånt»

Kjære leser, om du som meg er opptatt av utviklingen til samfunnet som vi bor i, og dets rammer da vil jeg dele noe med dere som har ligget i bakhodet mitt en lengre tid. Det har ligget og kvernet slik det så gjerne gjør, og det handler ikke om noe kompliserte veivalg, eller matematiske modeller for hvordan vi skal få et bedre sted eller land å bo i. Det handler om å forstå at vi tar unødvendig risiko i Norge, og før eller siden så går det galt.

Norge er  ikke lenger beskyttet av en geografisk plassering i utkanten av kloden. Ikke kan vi holde trusler som tidligere traff større samfunn enn vårt på en armlengdes avstand ved å skylle på fattigdommen som vi med potet, og fiske-økonomi leve under middels på frem til slutten på sekstitallet. Reklameplakaten som i flere tiår har fortalt verden at vi er verdens rikeste land har nådd alle klodens hjørner, og selv om vi fortsatt liker å tro at alt er så transparent her hjemme så er det ikke det. Tro meg! Det er sant!. Om vi skal ta den siste tidens bank skandaler der Swedbank og Danske Bank har blitt tatt med buksene nede med uetiske penger mellom hendene så er det mer i vente i Norden. Flere banker med nordiske bånd vil trolig gå på tilsvarende smeller, og skreller. De vil gjøre det fordi vi her hjemme har så overdreven tiltro til våre etiske kompass, og da snakker jeg enten det er norske, svenske, eller danske hoder involvert. Etter å ha jobbet med anti-hvitvasking, anti-korrupsjon og ikke minst anti-terrorfinansierjng i en år-rekkke så vet jeg at flere store konsern ikke har tatt slikt på alvor. Mange er flinke, men enkelte slurver, og det stopper ikke nå.
I Norge har vi ID-kontroll på «Brun og Bli» men ikke ved boarding på flyplassen om vi flyr innen Schengen. I andre Schengen land der ler de av oss.
Om vi skal ta den fysiske sikkerheten i Norge så er det også grunn til å riste litt på hodet. Når var sist dere eksempelvis opplevde at man på norske fly sjekket pass, eller ID-dokument mot billetten ved boarding? Når var siste dere opplevde at passasjerer ble stoppet fordi den, eller de lå på såkalte «flight ban lister» som blant annet dekker internasjonale terrorister, og andre som man ikke vil ha på fly over norsk luftrom? Når var siste dere opplevde at vi brukte de samme systemene for å sikre de reisende som vi i teorien skal bruke for å sjekke om norske penger, eller penger fra Norge ender opp, eller kommer fra folk som er involvert i terror? Etter «twin towers» hendelsen i New York ble systemer utviklet for å sikre oss både den ene og den andre veien, men selv ikke etter Breivik tok vi dette på alvor i Norge, og spør du meg så er dette å leke med vår alles sikkerhet. Om jeg eksempelvis reiser med fly, så vil jeg vite at noen har sjekket om sidemannen min på flyet er en kjent terrorist, eller en fyr med falsk identitet som utgjør en risiko for alle reisende. Jeg vil også vite at at personalet på flyet er sjekket mot det samme og at flyselskapet ikke setter kroner og øre spart på kortere tid på gate rremfor vår alles sikkerhet.
Ekstra «flinke» norske banker sjekker mot «flightban» lister når de får nye bank-kunder men flyselskaper gjør det ikke. Lister ment for å holde farlige folk av flyet brukes i bankverden. Snakk om bakvendtland.
En kvinne gav ti millioner til en «nett-kjæreste» hun ikke hadde truffet. Hvor finner man slike kvinner egentlig? Kvinnen ble selvfølgelig dating svindlet – noe hun aldri hadde blitt om hun hadde møtt svindleren face 2 face.
Om vi skal ta ballen litt ned til noe vi alle kan gjøre noe med så vil jeg snakke svindel. Hvorfor i alle dager er det slik at så mange nordmenn har overdreven tillit til folk de møter på nett? Hvorfor i alle dager gir vi penger til mulige nett-kjærester som vi ikke har truffet? Til suspekte meglerhus med fantasiaksjer som lover oss den store gevinsten, eller venner som trenger hjelp over den lille økonomiske kneika de sliter med? Hvorfor lar vi penger skli så lett ut av lommene våre selv om faresignalene når vi sitter bak en skjerm, og hvorfor gjør vi ikke det samme på gata? Om jeg stopper deg på vei hjem fra jobb og spør om noen tusenlapper til en flybillett så jeg kan reise å besøke deg, til en investering som vil gjøre deg rik, eller til mine egne regninger som har hopet seg opp så drar du neppe frem cash eller kortet.
Gjør du vel? Du vet nemlig som meg at luringer spiller på en av tre virkemidler; Grådighet, frykt eller kjærlighet.
Stay safe godtfolk, og ta vare på hverandre
 

Når jeg snakker ut med kriminelle – slik skjer det og derfor

«Slik gjør vi det når kriminelle snakker ut på kamera og dette motiverer meg til det hele»

Kjære leser, bloggen min får en litt ny retning fremover men den behøver ikke å bli kjedeligere av den grunn. Vi går bare litt mer til stedet der den startet for mange år siden. Riktignok i 2019 form, farge og historier. La meg ta dere med på innsiden.

Den siste tiden har jeg opplevd stadig oftere at venner og kjente, men også blogglesere og folk på gata har spurt meg hvordan i alle dager jeg får kriminelle til å snakke ut foran kamera. Dere har spurt hvorfor dialogen kan synes å være forholdsvis god i slike situasjoner. Aller helst når motparten har alt å tape. Dere har spurt meg hvorfor folk ikke bare gir meg en grunnleggende omgang juling når jeg møter opp full av spørsmål og interesse for kriminelle handlinger som det neppe skal snakkes om. Vel, først av alt så er jeg jo ikke Politi eller rettsvesen, og det verken på Svindeljegerne eller Naive Norge. Deretter så er jeg jo ikke ute etter å arrestere noen. Vel, jeg kan kanskje arrestere verbalt i blant og også dele ut noen verbale ørefiker men i bunn og grunn så er jeg jo ikke der for annet enn å få dem til å fortelle sin side av saken, eller sin historie. Jeg er der for å sørge for at de får muligheten til å besvare anklager og samtidig stå til ansvar for det de har gjort, men jeg er også der for å forstå og nettopp det tror jeg er viktig. Det er nemlig slik at ingen av oss er feilfri, og for meg er det en grunnleggende ting i samfunnet at om man står ved sine feil, og rydder opp så er man en bedre fyr eller kvinne enn en som fortsetter med dritt, og skylder på alle rundt seg. Det har faktisk ført til at jeg på den nye serien min Naive Norge for treffe en rekke kriminelle som faktisk vil snakke ut og dele sine kriminelle fortid, eller nåtid med meg på kamera, og det helt uten en jakt eller at jeg behøver å overtale verken ene eller andre veien. Hele konseptet Naive Norge ble faktisk til fordi kriminelle tok kontakt med meg og ville ta med meg inn i sin verden. Enten som en dag på deres «jobb», eller som i gjennom sine tilståelser og historier. Når jeg forteller om dette nå, så merker jeg at det hele høres helt kokko ut, men jeg tror det handler om at de ser at jeg er et menneske som dem, og at jeg som dem også forstår at essensen i den jeg sitter overfor. Vi er ikke noe bedre vi som jobber ni til fire eller tjuefire sju i utgangspunktet, og der vi skiller oss ut så har kanskje de folka jeg treffer for tiden et forbedringspotensiale. I alle fall om de skal følge rammene, eller loven som vi andre lever etter. I tillegg så liker jeg å tro at jeg kan få fortalt dem en ting eller to om livet, og da gjerne etter at de har fortalt om seg og sitt. Litt moral må jo historien få, og i alle fall om lovens lange arm ikke følger etter.
Når vi først snakker om loven så er jeg alltid mye mer redd for de som dyrker janteloven, eller hater de som gjør noe med livene sine enn de kriminelle som jeg har truffet så langt. Det har kanskje med at en kriminell som motiveres av penger, rikdom eller finansiering av misbruk er litt lettere, og enklere å lese enn totalt emosjonelle folk som drives av sjalusi eller misunnelse. Nettopp det tror jeg også er en medvirkende faktor for de vi treffer, som gjerne er vant til at folk er redd for dem, eller frykter deres livsstil får ikke den responsen av Naive Norge crewet. Til det har vi vært ute for mange vinternetter, og selv om vi i blant kan bli både overrasket og i tilfeller sjokkert så er vi alle bare mennesker når det kommer til stykket.
Med det sagt så har jeg null til overs for folk som skader, lurer, svindler eller forsøker å ta livet av andre. Om jeg fikk bestemme skulle vi alle levd i Kardemommeby, eller en Disneyland-like verden men siden verden først ikke er slik så føler jeg et ansvar gjennom de prosjektene som jeg engasjerer meg i å vise dere den siden av det norske samfunnet, eller verdenssamfunnet som sjelden, eller aldri kommer på norsk tv. Her hjemme lager vi programmer som så ofte viser den «vellykkede» og flotte siden av samfunnet, og vi elsker å sole oss i glansen av alt som Olje-Norge har kunnet gi oss, men jeg vil vise dere den andre siden. Jeg vil ta dere med til de folka som ikke lyktes på skolen. Som ikke forsto at natten var ti for å sove. Som aldri ville ta en betalt jobb fordi det var mye mer spennende å svindle eller bedra. Disse folka vil jeg introdusere dere for, og kun på den måten kan vi alle forså at Naive Norge, eller Olje-Norge er et samfunn som på lik linje med resten av verden er hardt som betong.
Vi som andre land har groteske hendelser og tragiske skjebner. Vi pakker det bare så falsk inn i materialisme og flukt som egentlig ikke hører hjemme noe sted. Virkeligheten er nemlig der selv om vi i Norge liker å skyve den under Luis Vuitton vesker, og dyre plagg. Virkeligheten er der og i 2019 så gir jeg den et nytt mikrofonstativ. Jeg kaller det Naive Norge – hardt som betong, og det vil sannsynligvis slå pusten ut av både deg og meg.
Om en drøy måned får dere se traileren.
Stay safe
 

Om alt hatet der ute, og valget som måtte komme

«Sirkelen er sluttet»

Kjære leser, da jeg først begynte å skrive for et publikum i 2003 så var det fagartikler for aviser som gjerne kom på papir i form av papiravsier. Det var artikler om finansiering av terror, om korrupsjon, om nordmenns økonomi og verden sett fra en risikomanns-perspektiv. Den gang var det som markeds og kommunikasjonsdirektør i Dun & Bradstreet, og senere Bisnode at jeg skrev og jeg kombinerte det å skrive med å gjøre intervjuer om de samme temaene. Motivasjonen den gang var å belyse den faglige kompetansen som mine kollegaer og jeg besatt. Det var på den tiden at jeg takket nei til intervjuer med medier som ikke var på papir. Tro det eller ei. På den tiden var det liksom ikke status nok å snakke med nett-presse. Det må jo si noe om hvor gammel jeg har blitt. Den gang fantes ikke nett-troll, hatere og trusler. Amen!

«Det siste året mitt med økonomi som budskap i D&B så gjorde jeg mer enn 300 intevjuer med norske medier ifølge Retriever, og bladet Kapital rangerte meg som sjette mest sitert i landet innen økonomi. De som hetser på nett i dag de hadde vel Hubbabuba i reguleringen den gang»

 Da jeg i 2009 startet analysehuset Risk Information Group (RIG) med partneren min Preben så fortsatte vi å gjøre analyser for ulike medier, og spore-jobber på si der vi gjerne bisto i grave-saker for pressen. Mine kollegaer og jeg hadde jo fra starten av en ganske unik erfaring med slikt, og kombinasjonen med databasene våre som besto av kjente kriminelle, databaser over selskaper i skatteparadiser og systemer for å avsløre forfalskninger var en god kombinasjon med kunnskapen til folk i pressen. Vi var rett og slett et utfyllende ledd og det førte den gang til at jeg både fikk faste oppdrag med å forelese for journaliser. Gjerne der de utdannes eller tar videreutdanning. Det var på denne reisen at jeg ble kjent med Ole Eikeland som senere skulle bli min makker i Svindeljegerne og det var også Ole som først spurte om jeg ville blogge. Ole skulle på den tiden bygge opp et nettverk av næringslivsbloggere og siden vi så ofte snakket sammen i krim, og terrorsaker så havnet mitt navn på blokka. Kleivenblogg ble født. Vi laget en rendyrket risikoblogg med en touch av «mafia», og gangsterstoff.
Bloggen var den første tiden en ren refleksjon av jobbene jeg gjorde på RIG for kunder, men etter at jeg skrev et innlegg om hvorfor jeg ikke drakk alkohol i 2014 så forandret alt seg. Av en eller annen grunn tok det innlegget fullstendig av, og blogginnlegget «Min best bevarte hemmelighet» gav seg ikke før det hadde blitt lest noen hundretusen ganger. Jeg tror faktisk at det den gang var min første nummer 1 plassering på Blogglisten. Flere skulle følge.
Som enkeltinnlegg var kanskje «Min best bevarte hemmelighet» en suksess, men det gjorde også noe med profilen på bloggen min for plutselig ville dere lesere ha mer av min hverdag. Dere begynte å spørre nærmest daglig om trening, klær, livet mitt, og alt annet som ikke var fag. Dette var en endring for en fyr som over et tiår av sitt liv hadde snakket i mediene om trender innen økonomi. Om skatteparadiser, og om økonomisk utvikling og trusler utad. Gjerne da i finans-pressen. Jeg forsto det neppe da, men endringen dette gav ble på mange måter en omveltning fordi den endret min hverdag fra å skulle snakke om det som skjer i verden til å skulle snakke om meg, og det var ikke selvdrevet. Det var leser-drevet.
Da jeg noen år senere brøt med Nettavisen og deres plattform, så var det fordi en veldig stor del av min hverdag hadde blitt det å drive en blogg som ikke lenger var en ren fagblogg innen risiko. Den hadde blitt mer en kombinasjon av risiko, samt mitt liv, og livsstil som igjen var drevet av produkter og tjenester som ville assosieres med mitt verdisyn. Plutselig var det briller jeg skrev om for Interoptik. Jeg lanserte kinofilm med oppslag for film distributøren UIP og laget filmer for en Urmaker Tideman og Tag Heuer samt Thief og en rekke andre. På den tiden var jeg fortsatt hele dager på Risk Information Group og jobbet med analyseselskapet som var i ferd med å ta form. Jeg var risikomann på dagen, og skrev bloggen på kveldene. Underveis i denne perioden fikk jeg også en ide om å gjøre svindel-TV, og jeg bestemte meg for at det var neste mål. Å lage en virkelighets-drevet Tv-serie som omhandlet samfunnsproblemet som ingen egentlig belyser på et godt sett. Parallelt med å jobbe med konseptet utviklet bloggen seg mer, og mer mot det private i innhold, og på den reisen begynte det første hatet å komme fra lesere, eller følgere som mente at jeg burde holde kjeft.
Livet er ikke verdt å leve om du daglig skal måtte ta imot hat, og trusler til alle døgnets tider. Slikt unner jeg ingen, og aller minst yngre bloggere eller andre som stikker hodet ut. Jeg er heldigvis så gammel, og økonomisk frigjort at jeg kan velge annet.
Jeg husker fortsatt da jeg fikk den første mailen der noen truet meg på livet. Det handlet ikke om en rasjonell trussel slik jeg så gjerne ser fra kriminelle men om en slags jantelovsk, og hatsk melding som bare bunner ut i misunnelse og hat mot samfunnet. Det handlet egentlig ikke om meg spesifikk, men mer om at jeg så ut på et visst sett, og dermed ble skyteskive. Det handlet om et hat mot de som går egne veier, og kanskje «gud forby» lykkes. Der og da forsto jeg det ikke, men ettertiden skulle vise at vi i Norge er bedre på å leve etter janteloven enn grunnloven.
Det er ikke kriminelle med mål om økonomisk vinning jeg frykter mest i Norge. Det er de som i ren sjalusi og misunnelse heller angriper, truer, og sjikanerer andre i mangel egen gjennomføringsevne, og egen driftkraft. De som bakstreversk tar kvelertak på andre menneskers skaper-ånd og driv. Det er ingenting farligere enn når de som ikke klarer eller gidder skal rive ned andre rundt seg. Om samfunnet tillater slikt da gidder ingen.
Nei, kjære leser! Dette er ikke ment å skulle være et skryteinnlegg over alt jeg har gjort. Det er mer en fullføring av sirkelen for min del fordi jeg sist uke så meg nødt til å stenge Instagramkontoen min som følge av at flere år med hets, og trusler som stadig blir verre. Det virker som misunnelsen og kjønnsdriften her til lands styrer det meste, og da finner jeg det naturlig å melde meg ut. I skrivende stund vurderer jeg å legge ned både blogg, og annet av mitt offentlige virke også. Legge ned eller gjøre mindre personlig er vel alternativene. Så vil jeg heller bruke tid på TV, muligens film og Podcast som går mer tilbake til «basic».
Jeg har forsøkt å bruke mitt liv til å vise dere at det meste er mulig selv uten utdanning, og den tradisjonelle løypa. Jeg har vært en mobbeoffer, og en «annerledesfyr» som har gått mine egne veier, og det er essensen i det jeg har forsøkt å vise dere også på Instgram. At du kan følge drømmene dine selv om du ikke er en av de kule som fester, drikker, herjer på byen eller har gått på de mest fancy skolene. Mitt mål har vært å vise at vi alle er gode nok som vi er. At vi kan lykkes om vi lever ut drømmene våre hver dag. Det var mitt mål, men nå er støyen fra de som hater mer enn gleden ved å gjøre det og da er poenget med det hele nærmest borte.
Jeg er nemlig ikke en person som lever av sosiale-medier og har en drøm om dette. For meg er dette noe som har kommet opp ved siden av mitt naturlige virke og der pengene har vært en hyggelig greie som bonus.
Jeg har vært heldig som har fått oppleve så mye på reisen, og jeg innser hvor mye jeg kan se tilbake på med glede fra disse årene. Gjerne som ambassadør for briller og annet i perioder. De har vært en morsom reise og jeg liker kommunikasjon tross alt så har jeg funnet glede i å gjøre slikt. Jeg har imidlertid hele tiden vært klar på at min lønn kommer fra Risk Information Group som arbeidende styreleder, og fra ulike investeringer jeg har gjort i andre «start-ups». Ikke i hovedsak fra spons, og derfor er jeg også klar på at jeg bare har gjort samarbeid som har føltes fett.
Når jeg nå ser inn i krystallkula og skal legge kortene for fremtiden så vet jeg at det nye TV produksjonsselskapet jeg har starte sikkert vil få en sentral plass. Så vet jeg også at jeg har mye ugjort på Risk Information Group, og da spesielt i Finland som jeg er i ferd med å bygge opp. I tillegg koser jeg meg med bokprosjektet som aldri blir ferdig, og det ligger også en konkret henvendelse der på å gjøre film for kino. Sagt med andre ord, så har jeg ikke tid, lyst eller ork til å bruke tid på ting som stjeler energi, og det har blogg, og instagram blitt den siste tiden. I min verden da er det på tide med en revurdering. I tillegg er trusselbildet etterhvert så uoversiktlig fordi det er så mye misunnelse og hat der ute. I en slik verden vil jeg ikke at min største glede. Sønnen min skal måtte vokse opp. Da må jeg som far ta ansvar. Sønnen min fortjener ikke å bli truet på livet. Han fortjener ikke at pappaen hans skal leve med trusler heller.
Alle pengene i verden gjør det ikke verdt det.
God lørdag godtfolk. Ta vare på hverandre.
Og stay safe!
 

Tjuvenes adferd kan knekke koden

«Røde flagg du bør kjenne om du har interesse for svindel»

Kjære leser, har du noen gang lurt på hvordan vi som jobber med anti-svindel, og analyse innen risiko tenker når det kommer til å finne trusler eller de ting som er eller kan bli så galt at det går ikke? Vel, det er ikke en dag uten at vi alle utsetter oss for ulike former for risiko, og da kan det jo være på sin plass med en liten tekst om det hele. La oss starte med luringer og deres adferd. Som den siste utpost i verden som har kunnet bruke geografi som beskyttelse mot luringer har norsk naivitet fått leve lenge i beste velgående, men det er på tide at den får et skudd for baugen. La oss gå praktisk til verks.

Det handler om å forstå motivasjon, disktraksjon samt avvikende adferd og det gjør det ofte enklere å forstå luringens neste trekk. For ikke å snakke om deres mål med å svindle, lure eller bedra. Kanskje er det deg eller din bedrift de er ute etter neste gang!
For en tid tilbake var jeg i dialog med et bilfinansieringsselskap som ikke kunne forstå hvorfor de plutselig opplevde at rekordmange biler ble kjøpt med falske, eller stjålne identiteter. De kunne ikke forstå hvorfor bilene som ble kjøpt forsvant ut av landet. Ikke kunne de forstå hvorfor eller hvordan det hele kunne skje heller, men en analyse av det hele gjorde det ganske så greit å stoppe hele problemet. Først av alt så er det ikke en svindler i verden som liker å bruke egne penger, og dermed så var det første vi så på hvordan bandittene ville finansiere kjøpene. Det var nærmest alltid gjort på samme sett. Antagelsen min om at bilkjøpene til svindlerne var fullfinansiert stemte, og i praksis var betydningen av dette at vi kunne klassifisere kunder med egenkapital til bilkjøp som lavere risiko når det kom til denne formen for svindel. En banditt gidder jo ikke legge inn egne penger i kjøp av en bil når han kan stjele den hele uten. Deretter så vi at veldig mange av tilfellene kunne knyttes til visse ukedager, og mønstre for kjøps gjennomføring. Sagt med andre ord så var det samme dager, tider, og kontaktpunkter som ble benyttet, og disse var i flere av tilfellene så avikende fra normalen for folk flest at det igjen dannet et faresignal. Om vi deretter satte gjennomføringen i sammenheng med finansieringsformen så satt vi med en nærmest 100% sikker modell for å forhindre slike tilfeller for fremtiden. Det handler om bedre kontroll av ID samt å se adferdsmønstre for skurken i sammenheng med kunnskap om normalen som endel av det vi kaller «kjenn din kunde prosessen – KYC». Bedre kontroll på hvem kunden er, eller hvem den utgir seg for å være og avvik er en nøkkel. Her slurver mange.
Om vi skal bruke et annet eksempel som ligner så handler det om varehandel, og da på nett. I et lignende tilfelle så vi at svindlerne i veldig mange tilfeller bruke faktura-kjøp ved gjennomføring av svindelen. Grunnen var at de dermed kom unna med en forenklet registreringsprosess på nettet, og kunne fokusere på å sende varene til ulike mottaker adresser med redusert risiko. I dette tilfellet begynte vi innhenting av bedre kundeinformasjon, og matchet dette mot den adressen på kjøperen som ifølge det offentlige var den riktige adressen. Ganske ofte så vi at skurkene sendte varer til avvikende dresser fra det som var folkeregister registrert, og det er jo naturlig. Om de har stjålet eller misbrukt en identitet så vil de jo ikke sende varen til den rettmessige eieren, eller rettelse den som har betalt;). De vil sende den til å adresse som de har kontroll på. De vil endre adressen ofte, og og de vil variere navn og identitet men metodikken vil trolig være den samme. En annen ting vi fanget opp i det samme tilfellet var at svindlere ofte hadde avvikenede navn på kjøpsnavn og kredittkort navn.  Kortene var jo stjålet.
Når det gjelder overføring av penger så kan man i de fleste tilfeller av svindel ofte se de samme mønstrene over tid, og disse er gjerne godt innarbeidet. Har man et mulldyr eller tre som bidrar til så blir ting langt enklere for banditten, og med mulldyr så kan det like godt være et offer som deg eller meg. Vi snakker altså om risiko for å både bli svindlet og så brukt som verktøy i etterkant. Det skjer stadig flere her til lands.
Svindel skolen er over for i dag. Stay safe godtfolk.
 

Dette NAV-hullet må tettes!

Dette NAV-hullet må tettes!

«Det koster trolig så mye penger at det alle andre steder ville ført til at noen mistet jobben»

Kjære leser, ganske så ofte spør dere som leser bloggen meg om hvor jeg er mest bekymret når det gjelder risiko og da gjerne sett i sammenheng med svindel i det norske samfunnet, og nå skal dere få et ganske så direkte svar. Svaret er kun tre bokstaver langt. NAV!!! Da selskapet jeg startet for snart ti år siden Risk Information Group (RIG) først identifiserte kritiske trusler mot finansnæringen og samfunnet for noen år tilbake så var det den offentlige delen av samfunnet vi var mest bekymret for. Vi var bekymret for bruk av falske identiteter og misbruk opp mot Skatt og NAV. I tillegg var vi bekymret for om Politiet hadde god nok teknologi og verktøy for å avdekke ID-svindel, og da gjerne med utgangspunkt i at alle sofistikerte kriminelle benytter et element av falsk ID. 

Siden den gang har vi jobbet aktivt med de flere deler av det offentlige Norge, og med finansnæringen. Vi har bidratt aktivt for å tette igjen de hullene som finnes, men et sted er de verken interessert i å lytte, eller tette hull. Jeg snakker om pengesluket NAV. Jeg snakker om at jeg vet fra sikre kilder att tapene til NAV på dette området er så massive at kilder internt i systemet gremmes men oppover i rekkene blir de ikke hørt. Ikke får de gjennomslag for dialog med kommersielle aktører heller, og der jeg heller ser at systemet som lekker som en sil tar kontakt med konkurrentene mine, enn å lå galskapen fortsette så snakker jeg som bekymret skattebetaler og ikke bare som Risk styreleder. Jeg er oppriktig bekymret for om NAV systemet egentlig vet hvem de utbetaler penger til, og deretter hvilke kontroller de gjør for å sikre at en mottaker faktisk er den som den utgir seg for. Deretter er jeg bekymret for om de i det hele tatt forstår konsekvensen av at NAV er det smutthullet i det offentlige Norge som burde ha den beste hengelåsen på skattekista. Ikke en lås som henger og slenger med nøkkelen i hullet.

For det norske samfunnet totalt sett så sjekket Risk Information Group i fjor rundt en million ID-dokumenter for ekthet, og mulig manipulering eller tukling av det sleipe slaget. Vi avslørte en utrolig mengde falske men et sted sjekkes det null og niks. Hos NAV! Der kan det synes som om man lever i den troen at det ikke er nødvendig å gjøre så mye kontroller, og heller ikke sjekke hvem mottakeren, eller kunden i NAV sammenheng egentlig er. Ikke bruker de tid på førstelinje kontroll i noen særlig grad, men de velger heller å ta toppen av isfjellet i det som heter NAV kontroll. Nei, som skattebetaler og borger i nasjonen Norge så er jeg bekymret, og jeg blir ikke mindre bekymret etter å ha tilbrakt tid med en NAV-svindler som jeg har tilbrakt tid med i forbindelse med den nye serien min «Naive Norge».  Jeg blir mer bekymret fordi jeg i prosessen forstår at NAV ikke forstår og da kan jeg ikke forstå at NAV ikke løper alle veier for å finne noe å tette NAV-hullet med. Er det bare de selv som ikke ser at keiseren står naken og myntene han trodde han puttet i lomma renner alle veier. Keiseren av NAV er snart så avkledd at selv de NAV ansatte må lure på hvordan vi som nasjon kan være vitne til «keiserens nye klær» i en av de viktigste offentlige organene her til lands. Det tragiske er at regningen havner til slutt hos deg, og meg for det er vi som er Norge tross alt. Selv om oljekrana så langt har tatt unna mye av det sølet som det altfor store NAV systemet har fått styre bort.

Nei, kjære politikere, del NAV i mange små deler, og gi oss et oversiktlig, transparent og fremtidsrettet NAV. Et ryddig og enkelt system som er lett å lese og ikke minst lett å gå i sømmene når pengebruk, og kaos så enkelt kan skjules i det nåværende systemet. Om dere lurer på hvordan så ring meg. Jeg som en bekymret borger kan ikke forstå at dere lar denne dinosauren tappe skattekista vår. Vi eier jo endel av den alle sammen.

Stay safe!

 

Kjære leser, hva gjør du i dette sekund? Vel, for Min del så er svaret spiser frokost på Albert Bistro, og da vet dere sikkert også at det står en espresso på bordet. Når jeg skriver til dere i dette sekund så har jeg lyst til å ta for meg noe som har plaget meg den siste uken. La meg gå tilbake til starten. Det var nemlig noe så enkelt som  en uskyldig melding som jeg ikke svarte på, som endte med trusselmeldinger der både min sønn og jeg ble truet. Jeg fikk et spørsmål som var langt over streken ra en leser, og valgte å ikke svare. Deretter ble jeg regelrett truet. Truet på et sett som kun kan komme fra et hode ut av vater, og da innså jeg med et at det kunne være to muligheter. Alternativ en var av det skumle slaget for om en kriminell, eller en «shady» fyr som jeg i mitt arbeid har kommet borti var avsenderen så kunne en slik trussel være reell. Da kunne en trussel om å ta meg i en mørk bakgate være noe å være urolig for. Da kunne det at jeg skulle se meg over skulderen når jeg gikk med sønnen min virkelig være noe å tenke gjennom. For de av dere som kjenner meg så vet dere at sønnen min alltid kommer før alt.

Alternativ to var at det var en ustabil person som skrek etter oppmerksomhet som hadde sendt meldingen. En person som i frustrasjon over eget liv, eller noe jeg ikke har noe med tok ut all frustrasjon på min sønn og meg. En slik variant er ikke umiddelbart farlig men mer en faresignal for personen selv som ved å sende noe slikt utsetter seg selv for både en ulovlig handling med påfølgende sannsynlighet for politianmeldelse. Om det er noe jeg har sett meg lei på så er det nemlig folk som jeg ikke kjenner, og som uten videre finner det naturlig å sende meg ting som man ikke sender til fremmede. Slike personer, og meldinger er helt utidig, og ikke minst i en tid der det blir feil uansett. Forsøker jeg å svare på et hyggelig og høflig sett så ser personen det som en invitasjon til å skrive mer, og unnlater jeg å svare så kommer sjikane, trusler eller annet som gjør sitt til at jeg tenker at det er «folkehelsen» og ikke jeg som burde vært mottaker.  I ukens tilfelle så førte noen våkenetter til at jeg valgte å ta en pause fra Instagram inntil jeg fikk kontroll på om det var et menneske av type «nutcase 1» eller «nutcase 2» som var avsenderen. Etter litt bruk av IP logger med oppfølgende telefonsamtale så kan jeg med trygghet si at en personlig tragedie kanskje er det som kjennetegner avsenderen, og min reaksjon på unnskyldningen er også som seg hør og bør.  Det å overse. Jeg har nemlig for lengst lært meg at det å gi oppmerksomhet til folk så skriker om slikt gjennom desperate handlinger fører til at de ber om mer, og slikt kan man ikke deale med.

Et høflig svar på et høflig spørsmål er innafor men galskap er jeg for gammel til å deale med. Det er slik som gjør at jeg får lyst til å legge ned bloggen, og ta en permanent pause fra sosiale-medier.

For meg er et slikt veivalg enkelt fordi jeg uansett gjør årslønnen min som styreleder av Risk Information Group (RIG), og ikke som blogger, Tv-fjes eller sosiale-medier fyr. Dette er bare tilleggsjobber som er grei å ta med seg så lange bi-inntekten og gleden overstiger alt negativt med det å skulle dele som man tross alt gjør om alt fra livet til jobben. Sist uke var det på ingen måte verdt det. Bare det å miste nattesøvnen sier alt, men i morgen starter en ny uke, og med litt flaks så kan det jo hende at jeg slipper å deale med trusler inn i den nye uken.

Det å ta vare på familien min samt drive selskapet Risk Information Group vil for meg alltid være det viktigste i mitt liv, og alt det støyet som kommer med sofaslitere, navére og andre som ikke har annet å gjøre enn å true, eller slenge dritt bidrar bare til å styrke en jantelov som gir de mislykka unnasluntrerne noe å klamre seg til. Du finner dem stort sett i anonyme forum på nett. Stå frem med eget navn og nummer det tørr de jo ikke. Feige som de er!

Ta vare på hverandre godtfolk. Det kan være kaldt der ute. Ikke la nett-trollene ødelegge uken din.

 

Gjest eller kunde?

Gjest eller kunde?

«Hvordan ble det slik at det å bry seg gikk av moten?»

Kjære leser, har du en fin dag så langt? Vel, om du nikker bekreftende nå så er jo det strålende, og rister du oppgitt på hodet så er det ikke fullt så bra, men likevel la meg fullføre. . Uansett om dagen er bra eller dårlig så langt så har du sikkert en iboende lidenskap i deg. En lidenskap som driver deg frem i hverdagen. En lidenskap som gjør at du er villig til å gå den ekstra milen for noe som betyr noe for deg. En lidenskap som den som skal forstå deg må forstå at du har. 

I mange situasjoner i livet er lidenskapen din selve bensinen som driver deg og gir deg fart, og den er i tillegg det som gjør deg til deg.  Den er superkreftene som kan gjøre hele forskjellen på suksess eller fiasko mens andre ganger er den ren terapi. Når jeg nå sitter her og skriver så sitter jeg på restaurant. Hele mitt liv har jeg hatt en lidenskap for hotell og restaurant. Jeg har tilbrakt mesteparten av mitt voksne liv på hotell og restauranter, og det handler om så mye. Det handler om god mat, og drikke, det handler om mennesker og det handler om at jeg nyter den atmosfæren som du får hos de som klarer å kombinere god service med sunne og gode råvarer og en imøtekommende holdning til kunder, eller gjester som det kalles i den verden. Når det kommer til det å ta vare på folk så er det få som behersker det bedre enn gode hotell og restaurantfolk. De er så gode på det å få deg til å føle deg hjemme at du praktisk talt ikke trenger et hjem, og slik har det seg at at jeg nesten konsekvent jobber på restauranter verden rundt. Om jeg da ikke er på analysehuset Risk Information Group (RIG) som jeg startet for snart ti år siden. 

La oss snakke om lidenskap. En av mine fremste lidenskaper i livet er knyttet tett opp til det som skjer i restaurantbransjen. En bransje som så ofte får negativ omtale, men tenk hvor langt de egentlig strekker seg i den verden for deg og meg. De er en av få bransjer som fortsett forstår det å ta vare på «gjester», eller kunder som vi andre kaller det. De er en av få bransjer der kunden fortsatt får mer enn den betaler for, og da mener jeg mer enn matretten. De byr på både smil, musikk og stemning uten tilleggskostnader.

Når jeg sitter og skriver til dere så er jeg nesten uten unntak på en restaurant, kaffe eller bistro, og det handler om så mye. Det handler om at jeg jobber best med folk rundt meg men uten at jeg behøver å være mer en høflig-sosial. Det handler om at jeg lar meg fascinere og imponere av folka som jobber i det som kalles «service» og bare det at det kalles service sier så mye om hva fokus tross alt er.  Det sier så mye om hvor langt denne bransjen går i å skape en atmosfære som gir deg og meg noen tilbake, og da mener jeg mer enn mat mot sulten eller drikke mot tørsten. Når jeg sitter og jobber på restauranter , eller hoteller så føler jeg at jeg er blant venner, og samtidig at jeg kan jobbe slik folk gjør rundt meg. Jeg slipper å få dårlig samvittighet fordi jeg  jeg oppslukt i den neste teksten til dere. Jeg slipper å forklare at jeg er på, og det slipper jeg fordi den som jobber «service» forstår. Når jeg sitter slik og jobber som jeg nå gjør så kan jeg ta meg i å bli forundret over hvor langt betjeningen egentlig strekker seg i å gjøre min, din og andres dag bedre, og de gjør det som oftest met et smil. Det i seg selv  er ganske så unikt i en tid der alt er så kostnadsfokusert at service gjerne kommer kombinert med ordet «gebyr». Når servitøren som i dette sekund setter mat på bordet (Pål Harboe), så ber han ikke om et servicegebyr, som de hadde gjort i de fleste andre bransjer. Ikke forventer han noen premie for ytelsen heller, og han gjør det alltid med et smil. Den holdningen kan mange lære av.

Faktisk vil jeg strekke det så langt at jeg vil si det slik; Om flere av de som jobber innen andre bransjer som bank, finans, IT, telekom etc hadde forstått det Pål og hans kollegaer har forstått så hadde de også hatt en annen kundetilfredshet og kunde-binding. La meg dele et eksempel; Da jeg her om dagen skulle bestille en ny forsikring så ble jeg sendt mellom tre ulike kundetelefoner og service-seneter før jeg til slutt gav opp. Da jeg samme dag skulle bytte telefon abonnement så opplevde jeg det samme. Opplevelsen var at jeg som kunde ikke ble tatt på alvor. Ikke fikk jeg ytret min misnøye heller fordi jeg i løpet av timene i venting på telefonen ikke fikk snakket med et eneste menneske som forstå kundetilfredshet.

Det er verdt å tenke på neste gang lar deg frustrere over de som yter service i den såkalte «servicebransjen».

Ta vare på hverandre – det kan være kaldt der ute.

 

Slik ser du om Facebook er hacket!

Hjelp – Noen har tatt kontroll over min Facebook-konto!

Kjære leser, du er kanskje en av de som har spurt meg hvordan man se at en Facebook-konto er hacket, og da kan det jo være på sin plass å svare på tiltale. I de fleste tilfeller er det enkleste settet å gå inn på historikk og aktivitetsloggen og se hvilke handlinger og aktiviteter som er utført. Dette kan jo være alt fra inlogginger til det å legge til venner, like bilder eller sende meldinger. Om du oppdager en adferd som du ikke selv er ansvarlig for eller har gjennomført så kan mye tyde på at du er hacket. En annen ting som ofte er et faresignal er om du oppdager at informasjon i profilen din blir endret. Ganske ofte vil de som har lurt seg inn ha behov for å endre din kontaktinformasjon eller andre detaljer som gjør at de kan ta gradvis kontroll over hele din profil. Som regel vil de til slutt sørge for at du selv ikke kommer deg inn, og da vil du måtte gå en ganske tung vei for å få profilen tilbake. Det kan ta både tid og energi. Om du som mange gjør da oppretter en ny Facebook profil fremfor å sloss for den gamle vil Facebook kunne ende med å stenge den ned fordi den nye da fremstår som en falsk. Den har jo sannsynligvis mye av de samme bildene men fremstår sannsynligvis som «ny» i forhold til den gamle. Manglende historikk slår imot deg.

Om du som bruker Facebook aktivt oppdager at profilen din har en aktivitet som tyder på at andre er inne da skal du huske at Facebook kommer med mulighet til å legg opp både totrinns verifisering med kobling mot mobil, og varsling ve pålogging. Det kan i seg selv gi bedre trygghet.

Med det sagt!.

Lykke til