Hvem trenger fotball når vi har sirkus?

Kjære lesere,

Dette blogginnlegget skulle aldri vært skrevet. Til det er dette egentlig for banalt å skulle bruke tid på, men etter å ha sett maktkampen  fra sidelinjen, så var det på tide med en anmeldelse av hele spetaklet. Velkommen til Sirkus Hauge! 

Det er ikke så ofte vi nordmenn får lov til å følge et komplett sirkus gratis fra sidelinjen, men det klovneriet som pågår mellom NFF, dommer Edvartsen og dommersjefen Hauge må være det nærmeste vi kommer et komplett sirkus, eller ledelsesløst spetakkel her i Norge. Mens lederen for hele bøtte-baletten truer med å gå av i beste «Tuppen og Lillemor» stil så kan vi andre skjenke en ny kopp kaffe og fylle på med småkaker. Tredje akt er i ferd med å begynne.

La meg ta dere med på innsiden av dommersirkuset som fra nå av bare bør kalles Sirkus Hauge.

La meg gi dere litt bakgrunn;
Edvartsen er rangert som Norges nest beste fotballdommer. Han fikk før sesongen velge dommerteam som nr. 4. Dommersjef Terje Hauge bestemte dette.

Edvartsen har hatt Rune Pedersen som mentor i 13 år. Hauge vraket Pedersen og satte opp seg selv som Edvartsens mentor.

Edvartsen reagerte på dette og fikk ingen begrunnelse av Hauge for disse beslutningene.
Medio mars før det hadde stått ett eneste ord i media om konflikten, la Edvartsen saken bak seg. Det klarte ikke dommersjef, og sirkusdirektør Hauge og begynte å sende ut dommer-oppsett uten Edvartsen. Da kom de første medieoppslagene!

La oss snurre til nåtid;

«Edvartsen dømmer ikke i runde 7», står det i en fersk pressemelding som Norges Fotballforbund sendte fredag. Pressemeldingen bekrefter bare det vi alle har sett fra sidelinjen. Apene er sluppet ut av buret, tigerne har inntatt manesjen, og sirkusdirektøren kan synes å ta det hele personlig. I all sin frustrasjon truet han med å «gå av», og gjør dette dermed enda mer personlig. Er ikke han sjef, og bør handle deretter? Rasjonelt!

Fra utsiden kan det virke som om sirkusdirektøren som skal handle profesjonelt, og rasjonelt lar det gå følelser i det hele, og den ene som burde ta dette personlig – Nemlig Edvartsen han ligger lavt og venter på neste trekk fra sirkus-ledelsen.

La oss være enig om en sak. Om dette var i næringslivet så ville vi snakket om et ledelsesproblem. Om dette skjedde blant blå-skjortene med dress og slips, eller i det offentlige Norge så ville man diskutert hvordan ledelsen kunne bruke slike metoder, og slik retorikk overfor et individ i egne rekker. Vi ville snakket om en leders-avgang, og da mener jeg ikke trussel om egen avgang, eller frivillig fratredelse men takk og farvel med en sjekk i hånden.

For Edvartsen så er det hele litt annerledes. Han representerer i saken kun seg selv, og sloss dermed kun for sin egen karriere.

Hvem trenger fotball når vi har sirkus som dette?

Torsdag sendte dommerforeningen et brev til NFF der de ba om at Edvartsen ikke har noe å gjøre som eliteserie-dommer før situasjonen endrer seg.

Kort oppsummert:

– Edvartsen er den første som har utfordret makt-eliten i dommer og fotball Norge ved å  kreve saklige begrunnelser for beslutninger som har blitt fattet.

– En bitter og kynisk dommersjef som tapte makt-kampen sist søndag lar følelsene ta overhånd og truer med å si opp hvis han ikke får viljen sin. En leder truer ikke med å si opp. Vil han bort så går han. Punktum!

– Da bunner det hele ut i; Fullstendig mangel på toppledelse i NFF, og det er vel det siste norsk fotball trenger i en tid der lagene på banen underpresterer så til de grader. Om de i tillegg skal håndtere en regelrett maktkamp i dommerstanden, så må NFF vokse på seg en helt annen ryggrad enn det vi har sett så langt.

På gata blant folk flest der befinner seg der kaller vi det baller. Baller og litt sunn fornuft.

 

Når venner utleverer deg til fienden

Kjære lesere, jeg ville gjerne dele noen tanker fra eget hode, men la oss begynne med overskriften.

«Ikke fortell dine venner det du ikke vil at dine fiender skal få vite»

Ved å følge ordene i overskriften over kunne mange av oss unngått trøbbel, men menneskers behov for å imponere, dele og spre det glade budskap om egen suksess kjenner ingen grenser. Spesielt ikke i sosiale-medier, og der vi tidligere fortalte røverhistorier om egen fortreffelighet til kompisen eller naboen over gjerdet så pumper vi den nå ut i lukkede og åpne programmer med navn som Facebook, Instagram, Twitter og Snap-chat.

Vi pumper budskapet ut til tusenvis av gangen, og gir oss ikke før vi har fått reaksjoner som gir oss digital ro i sjelen, eller den beroligende følelsen av umiddelbar suksess. Mangel på sådan gir som kjent nett-abstinens!

De faktiske konsekvensene av denne informasjonspumpingen har vi ikke alltid helt kontroll på, og grunnen er at mellom oss og mottakeren er det et lag av digitale duppedingser som fungerer som støtdempere for omverdens reaksjoner. La oss kalle disse for «kanaler» et lite sekund, og mens vi lar ordet synke inn så kan vi reflektere litt over hva ordet kanaler egentlig betyr.

På åttitallet da jeg vokste opp var ordet «kanal» det samme som NRK, og på den tiden var dette noe virkelig stort. Noe alle kjente, og alle hadde respekt for. Det var jo bare NRK her til lands.

Kanalen NRK var styrt av AS Norge, og derfor var innholdet av det lite kontroversielle slaget. Alt som ble servert var pakket inn i et statlig sukkerspinn av den «familiære» typen som beskyttet oss nordmenn fra å se eller høre noe som ikke var bra for oss. Kanelen visste best!

Kanalens helter på den tiden var ikoner, og superhelter fordi andre kanaler ikke fantes. Kanalen var selve rettesnoren for nasjonen Norge, og når den bestemte seg for at noe var viktig så visste hele landet det i løpet av sekunder.

I dagens verden er det du og jeg som er kanaleiere, og der trente mediefolk og redaksjoner tidligere forsto at det fantes en nødbrems så klinker du og jeg til med stadig drøyere budskap for å skape begeistring fra hylekoret som på nettopp vår kanal har oppdaget at noen har strukket spillereglene eller hoppet ut i et omdømmemessig svalestup uten hjelm eller sikkerhetsline.

Sekunder senere har nasjonen lært ord som «designer-vagina», eller «runke-sirkel». Det har nemlig kanalsjefene hos blogg A og blogg B bestemt.

I andre tilfeller ender bilder som sønnen i husstanden poster av familiens nye «Mercedes» på Facebook eller Instagram, opp hos skatteetaten som fornøyd kan konstatere at livsstilen til familien Hansen ikke harmonerer med inntekt, eller formue.

Plutselig er far i fengsel, og mor gråter ut om uretten som har skjedd på både Facebook, og Youtube. Sønnen han poster nå bilde av seg selv (selfie) på Instagram med hashtag «Living dat gangster life» mens datteren gråter ut på snap-chat.

Nå ryker nemlig både sommerferien i Cannes, og den nye YSL vesken hun alltid har ønsket seg.

Samtidig er det fullt drama hos naboen (familien Pettersen) fordi far var sykemeldt fra jobben, men likevel postet feriebilder fra Sydenferien. Mor er sint på far som nå er uten jobb, og mor tar til sosiale-medier for å dele sin frustrasjon med hylekoret som umiddelbart støtter opp. «Herregud, alle må da ha ferie»

«Vi deler oss stadig inn i trøbbel»

Der du nok som meg som liten ble fortalt av mor at du ikke skulle snakke med fremmede så inviterer vi nå alle mann alle inn i vår egen stue. Vi fyrer opp kanalen i beste sendetid og byr på detaljer om kroppsdeler, saldoer og kontoutskrifter som på tradisjonelle kanaler ville vært sensurert. Åpenhet heter det visst.

Enda verre blir det når enkelte kanalsjefer portretterer et «rik-mannsliv i beste sendetid, og det helt uten samsvarende inntekt»

På tross av at menneskene bak de ulike kanalene portretterer et drømmeliv er konsekvensen av å legge ut disse bildene ikke bare «likes» og massiv oppmerksomhet i mediene.

Ifølge en rekke internasjonale medier som The Telegraph finnes det mange tilfeller hvor barna ufrivillig avslører foreldrenes skjulte verdier og kontoer i skatteparadis.  Den sammen skrytingen som skulle gi dem annerkjennelse bidrar dermed til at mor og far havner i fengsel, men fortvil ikke!

Berømmelsen kan helt sikkert resultere i eget reality show i beste sendetid. Nå er det bare en sex video, og en avsløring om utroskap som mangler.

Så la meg avslutte der jeg startet.

«Ikke fortelle dine venner det du ikke vil at dine fiender skal få vite».

Følg meg gjerne på min offentlige profil på Facebook her; MIN FACEBOOK!

90A4F89D-22DC-4FDD-8A06DF71A25241B1-C4D34650-ED55-41FB-B58DD33B9D51326A

 

Topp tips om du skal kjøpe bolig på en kanariøy

Det er når du ligger nærmest horisontalt i en solseng at du kommer på ideene som aldri ville kommet i oppreist posisjon, og det var i et slik øyeblikk at jeg ble huseier på Gran Canaria. Ikke det at ideen ikke at streifet gjennom hodet tidligere også. Øya har vært mitt hjerte nær i mange år. Det var bare det at hus er dyrt (selv i Spania), vedlikehold er mye jobb, og arbeid har jeg nok av her hjemme.

I tillegg er jo kronekursen i fritt fall, om dagen og Euro er nå så dyrt at tårene triller bare man ser på vekslingskursen, men gjort er gjort, og spist er spist.

«Boligsalget til utenlandske kjøpere har i Spania økt hele 15 kvartaler på rad»

Pommes Frites land

Pommes Frites-turist kalte en kompis meg da jeg ferierte på Gran Canaria sist sommer. Han hadde neppe sett for seg at unge Kleiven skulle kjøpe et lite «hjem nummer to» på det han kalte for «Steinrøysa», og «Firfisle hølet». Han hadde nok heller ikke sett for seg at jeg skulle finne på å pendle mellom Oslo og «Pommes Frites» land, men sånn ble det nå engang, og jeg gleder meg som et lite barn.

87% av boligene som selges på Kanariøyene er brukte boliger

Jeg elsker nemlig begge stedene, og der Oslo er den vakre hjembyen min i nord, så er Gran Canaria stedet der jeg alltid har følt meg så utrolig velkommen. Stedet der jeg alltid finner roen, og stedet der jeg henter krefter til alle kampene her hjemme.

Boligsalget på Gran Canaria steg med syv prosent første kvartal i år.

Som liten fortalte morfar meg at konsekvensen av å gjøre var å ha gjort, og konsekvensen av å ha prøve var å ha prøvet. Med disse ordene friskt i minne gikk det det raskt fra ide til handling når og jeg ble enig med meg selv om å investere litt i bolig på steinrøysa. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil være en av de som prøver, men en av de som gjør, og nå er det gjort.

Om du som meg går med en drøm om å kjøpe eiendom på Gran Canaria, eller i Spania generelt, så skal du få noen gode tips på veien. Fellene er nemlig mange, og det er lett å gå seg bort i turist-feller og spansk byråkrati om man ikke har tunga rett i munnen.

Her er noen kjappe tips basert på mine erfaringer samt input fra tre av meglerhusene. Dette er meglere som mange nordmenn handler gjennom.

Vil du også kjøpe et hus under palmene?

TIPS OG PROSESS VED KJØP AV EIENDOM I SYDEN

– Identifiser området der du vil vurdere å kjøpe bolig, og ta kontakt med lokale rådgivere som kjenner markedet. Lokale forhold kan variere, og forskjellene fra gate til gate, når det gjelder alt fra type beboere, til renomme og felles goder er med på å skille suksess fra fiasko. Disse skillene er mye større enn i Norge. Det samme er skillene mellom ulike meglere å deres seriøsitet, så sørg for å velge en som anbefales på nett. Hold deg lagt unna de som har mye klager forbundet med sine navn.

– Kalkuler med en Euro kurs som er høyere enn dagens. Valutaen svinger såpass mye om dagen at du kan ryke på en smell om du ikke legger inn en margin.

– Bestem deg for om du ønsker en «ferieleilighet», eller en «permanent-leilighet». Reglene for utleie vil eksempelvis være ulik avhengig av hvilken type du velger. En permanent kan ikke leies ut på «kort-tid/ukes leie».

– Eiendomsmeglingsloven av 2007, Avhendingsloven av 1992 og Bustadoppføringsloven av 1997 finnes ikke i Spania. Som en følge av dette finnes det ikke krav til ansvarsforsikring eller sikkerhetsstillelse. Reservasjonsgebyr (normalt 10 prosent) vil bli satt på en klientkonto (mellom kjøper og advokat), og vil ikke bli overført før kjøpet er gjennomført hos Notarius.

– Bud er ikke juridisk bindende i Spania.

– Man overbringer bud muntlig pr tlf eller skriftlig ved bud-skjema som medfølger.

– Megler tar kontakt med selger og frembringer budet.

– Selger kommer ofte med mot bud visst han ikke er fornøyd med summen.

– Dette blir da informert om til kjøper igjen.

– Meglers jobb er å komme frem til en pris som både kjøper og selger kan akseptere.

– Når budet er akseptert vil megler sette opp en reservasjons-kontrakt mellom deg og selger. Reservasjons-kontrakten er gyldig når den er signert av begge parter og depositum er betalt (vanligvis 10 % av kjøpesum). Kontrakten fastsetter betingelsene man er blitt enige om.

-Den endelige kjøpekontrakten eller skjøtet, som i Spania kalles «escritura», vil senere signeres hos notarius.

– Hvis kjøper kansellerer kjøpet vil han tape depositumet. Bryter selger kontrakten, må han betale det dobbelte av depositum tilbake. Advokat og megler trekker fra honorar og kommisjon og restbeløpet vil bli tilbake betalt til kjøper.

– Restbeløpet (90%) innbetales til advokatens klientkonto minimum en uke før overskjøting (grunnet tiden det tar å oveføre penger fra Norge til Spania) og vil utbetales til selger først ved signering av skjøtet.

– Signering av skjøtet skjer hos notarius publicus og kjøper tar over boligen. Skjøtet er også kjøpekontrakten mellom partene.

– Notarius skal påse at selger faktisk eier boligen, at kjøpesummen betales, at oppgjøret er korrekt, at det ikke hviler uforutsette heftelser på boligen i eiendomsregisteret pr. transaksjons-dato, identifisere boligen, etc.

– Notarius er en offentlig oppnevnt nøytral person som skal ivareta både selger og kjøpers interesser, herunder å sørge for at oppgjøret blir korrekt.

– Hos notarius må kjøper og selger/utbygger møte personlig, eventuelt kan advokater representere partene med en fullmakt. Det er en rekke dokumenter som må medbringes, blant annet en «bankbekreftelse». Denne bekreftelsen fastslår at en spansk bank har mottatt pengene fra kjøper og hvilken bolig som skal kjøpes.

– I tillegg må kjøper på forhånd ha opprettet et såkalt NIE nummer  dette er et nummer for identifikasjon hos de spanske skattemyndighetene. Ved undertegning hos notarius må man ta med pass.

– Ved undertegningen fremvises bekreftelse på betaling av kjøpesummen til selger. Kjøper vil motta nøkler til boligen og eventuell annen nødvendig informasjon.

– Etter undertegning av skjøtet skal skatter og avgifter betales. Deretter sendes skjøtet sammen med skatteoppgavene til eiendomsregisteret. Det tar ca 2, 3 mnd fra undertegning til du mottar originalt skjøte på boligen. Strøm og vannkontrakter kan ikke inngås før etter overskjøtingen.

Lykke til, så kanskje vi sees på øya:)

Følg meg også gjerne på Facebook her; https://www.facebook.com/kleivenkjellola

 

Vil du sette sikkerhet eller personvern først der du bor?

«Personvern eller sikkerhet – om de to er motstridende da»

Kjære lesere, jeg vil gjerne ha dere med ut på veien med meg – til dagens Naive Norge  foredrag i Bergen.

Datatilsynet krever at 39 ulovlige kameraer fjernes fra Tjuvholmen

Etter at jeg holdt et «Naive Norge» foredrag tidligere i dag var det en kvinne i salen som strakte hånden i luften under spørsmålsdelen. Hun kremtet, og trakk pusten. Så kom hele grunnen til at denne teksten ble til.  Episoden vil jeg følge opp nå fordi den fikk meg til å tenke, og det mer enn vanlig etter spørsmåls-runder. Man nærmest så at kvinnen som hånden tilhørte ivret etter å kaste en brannfakkel mot meg der hun nærmest hoppet i stolen. Hun kremtet lett før hun tok til orde, og mens resten av salen mumlet seg i mellom slik man gjerne gjør etter et foredrag så tok kvinnen munnen full av ord og fyrte løs. Ordene som ble skutt ut var spørsmålet som jeg nå vil besvare, og siden spørsmålet var godt så tar vi det også i tekst form. Her kommer det;

«Hvordan kan man bo på Tjuvholmen eller Aker Brygge, som er Norges mest overvåkede boligområder når man som deg Kleiven er opptatt av personvern? Er ikke det dobbeltmoral?»

Nesten 200 kameraer overvåker deg når du beveger deg rundt på Tjuvholmen.

Vel, hvordan kan man bo på Tjuvholmen uten alle kameraene? Det var min første refleksjon. Jeg har selv gått mye i området både morgen, dag og kveldstid, og jeg har selv sett folk som er så fulle at de ramler utfor bryggekanten, folk som havner i sloss-kamper utenfor utesteder, og folk som har ligget fulle i kroker og kroker av den lille Bandittholmen. Når jeg nå beskriver hjemstedet mitt så merker jeg at det ikke høres ut som den idyllen jeg selv er så glad i men sannheten er jo at Tjuvholmen, og Aker Brygge er to små oaser i Oslo sentrum som er like mye til glede for tilreisende og turister som for oss som bor her.

Det er vel først og fremst også for de tilreisende at kameraene og vaktsentralen er der, men når sant skal sies så ser jeg også en fordel i at vi har vektere som går i bygget der jeg bor noen ganger i døgnet. Tjuvholmen og Aker Brygge er som bydeler ganske unike i norsk sammenheng, og de skiller seg fra de fleste bolig-ormåder ved at de deler av året er det reneste turist-feller. Ikke minst på merkedager som 17-mai, og i sommermånedene.

Områdene trenger en utvidet beskyttelse og kameraene oppfatter jeg ikke som en fiende.

For meg personlig har jeg ingen betenkeligheter med å si at jeg er opptatt av både personvern, og sikkerhet. Jeg har heller ingen betenkeligheter med å si at man i et område som har så stor gjennomtrekk av besøkende som Tjuvholmen er rødt til å ha en form form kameraovervåkning. Alternativet hadde vært en vaktstyrke på størrelse med Napoleons hær, og det hadde blitt dyrt på sameienes regning.

Et annet alternativt hadde vært å skyve hele spetaklet over på Politiet som fikk løse det utelukkende på sitt sett, men jeg tror selv de ser at man i områder som er så populære dag som natt må ha beskyttelse i private sikkerhets-selskaper.

Når det gjelder personvern så er jeg mer opptatt av dette i sammenhenger der info fra ulike kanaler kan samles i servere som et stort antall mennesker kan få tilgang på. Selvfølgelig kan alle kameraene på Bandittholmen bli hacket. Selvfølgelig kan de også bli misbrukt av uvedkommende, men om området skal være et senter for utesteder, restauranter, barer, og parker for folk flest så ser jeg ingen vei utenom. Jeg ser en større utfordring i mye av det som skjer i sosiale-medier og på internett generelt.

Det er kanskje vanskeligere for skeptikere flest å få gjort noe med, men der er ikke oppsiden bedre sikkerhet for deg og meg eller nabolaget men mer penger til kommersielle krefter.

Beholder gjerne kameraene på Tjuv jeg, så gir jeg heller fra meg litt av den overvåkningen som finner sted hver gang jeg gjør et Google søk, eller genrelt når jeg surfer på nett.

Hva mener du om saken?

 

Det viktigste er ikke lenger å gå en harmonisk søndagstur, men å ta bilder av den og dele i sosiale-medier. Får du ikke nok likes, så er turen ødelagt.

Hva skjedde med den tradisjonsrike norske søndagsturen i naturen? Hvordan ble den tatt over av Apple og Samsung?

– Blir turen bedre om man limer blikket på en IPhone eller Android-mobil? Hva skjedde med naturopplevelser, og god dialog?

Det var egentlig ikke meningen å bli personlig eller privat i dag, men dette innlegget hadde ikke vært mulig å skrive om jeg ikke delte tankene som kom med søndagssolen på morgenkvisten. Fra jeg våknet, og rullet meg ut av sengen har jeg hatt en følelse av spenning i kroppen. Ikke den type spenning som gir kriblinger i magen, eller lystige energibobler men den type spenning som gjør at man spenner hver muskel i kroppen.  Den type spenning som gjør at maskineriet surrer litt rundt sin egen akse før den finner veien den skal gå.

Da jeg tok mine første morgensteg i dag tidlig gikk føttene på autopilot til det faste kaffestedet i nabolaget, og jeg bestilte som jeg alltid gjør.  En dobbel Espresso og en ferskpresset Smoothie.

Det som gjorde opplevelsen litt annerledes denne morgenen var at jeg la merke til at alle jeg møtte på veien gikk og surfet på nett med telefoner og nettbrett. Fem av fem mennesker gikk der og trykket. To av fem hadde til og med spesialtilpassede hansker for smarttelefon og nettbrett. Vel inne på kafeen sto damen bak skranken og klikket på telefonen sin mens hun tok imot min bestilling, og slik fortsatte det.

Har vi sluttet å snakke sammen?

Vel plassert ved bordet var situasjonen den samme. Selv kjærestepar og andre som var tidlig ute for å markere morsdag og søndagssol satt og tastet på skjermen. De pratet ikke sammen de tastet! Pekefinger rett, og skjermen ladet med smarttelefon magi.

Selv ute blant folk salt alle med nesa plantet i den samme skjermen som de sitter klistret til hjemme og på jobb også.

Glem den vakre morgensolen, vi må poste at vi spiser frokost på kafe!

Alle rundt meg tastet og pekefingre ble pekt mot skjermen som seg hør og bør på søndagstur. Selv fikk jeg «tasteangst» av det hele. Jeg la umiddelbart fra meg alle planer om aktivitet på både nettbrett, smarttelefon og PC mens jeg satt blendet i lyset og så på morgensolen.

Verden den tastet og tastet.

Utenfor vinduet stoppet et utenlandsk par opp og pekte på solen, og utsikten. Jeg sendte dem et smil i retur for utsikten den var virkelig vakker og jeg er stolt av nabolaget mitt. Stolt av måten sjøen og solen møtes til en ny morgen rett utenfor vinduet i hjembyen min Oslo.

Det utenlandske paret de stoppet og hentet opp en selfiestang. Selv utlendinger vet å «poste» på søndagstur. Solen kunne ikke engang få ha deres oppmerksomhet i fred. Den måtte deles, og «likes».

På innsiden av vinduet følte jeg meg utladet. All tastingen og «likingen» min fra gårsdagen, og dagen før der satt i kroppen min som en fysisk sperre. Jeg var uttastet, og lei. Ikke fordi jeg ikke liker sosiale medier og alle mulighetene som ny teknologi gir, men lei fordi de samme sosialemediene ikke lenger er våre eiendeler de eier oss.

Om Facebook eier meg så er det kanskje ikke så rart at jeg jobber gratis med å oppdatere dem på alt jeg gjør.

Vi bruker så mye tid på disse mediene at vi har glemt menneskene rundt oss. Vi deler ikke lenger gode opplevelser med venner på kafe. Vi deler dem med mennesker vi ikke snakker med. Vi chatter med andre selv når vi sitter ansikt til ansikt med venner.

Vår sosiale status og suksess rangeres i «Likes», og delinger. Den rangeres i «Re-post» og «Re-tweets». Som blogger føler jeg dette mer på kroppen enn de fleste og nettopp derfor skriker jeg et varsko.

Finnes det en tid eller sted da vi lar mobilen hvile helt?

Om utviklingen fortsetter er vi snart ikke annet enn retusjerte profilbilder på en sosial plattform, og i en slik verden er det ikke mye menneskelig varme.

Det viktigste er ikke lenger å gå turen men å ta bilde av den

Snakk sammen på søndagsturen godtfolk. Telefonen kan vente hjemme.

God morsdag:)

FØLG MEG GJERNE PÅ FACEBOOK HER; https://www.facebook.com/kleivenkjellola

 

Skulker du legesjekken?

De siste årene har jeg stadig oftere blitt gjort oppmerksom på at det å skulke unna legetimer ikke er særlig smart, men jeg gjør det fortsatt.

Det er liksom noe med at det å gå til legen for en mann i sin beste alder føles som et nederlag, og nettopp derfor så hopper jeg heller over både bedriftslegen, og andre helsemedarbeidere som finner det på sin plass å kalle meg inn til time. Når sant skal sies så var det først etter å ha stilt som ambassadør for Movember at jeg for noen år siden fikk surret meg til å besøke en lege, og da var grunnen ganske enkelt at det var en del av kampanjen.

Hvordan er det med deg og helsekontroll eller legebesøk?

For flere menn enn meg vil jeg tro at et legebesøk fort kan bli en påminnelse om egen dødelighet, og det er kanskje derfor vi skulker. Vi menn liker nemlig å tro at vi er udødelige Supermenn med kappe på ryggen, og evner av det utenomjordiske slaget.

For å sitere en kompis «Døden er en jævlig sykdom».

Kjære kvinner, om dere lurer så er dette grunnen til at vi når vi er syke heller klamrer oss til dere, og  lider oss gjennom all eventuell sykdom enn å karre oss til en doktor som avskilter oss med beskjed om at vi må ut av sirkulasjon for å fikse både lakk, drivverk og motor.

For å være helt ærlig så er det frykten for å bli stemplet med en eller annen mystisk, eller uhelbredbar sykdom som gjør at jeg holder meg unna legen, men for å kompensere så har jeg nærmest pugget kjennetegn på de vanligste livsstilssykdommene, og da slenger jeg også på symptomene for prostata kreft – slikt tuller man ikke med. I tillegg har jeg lagt om kostholdet til en mer økologisk variant, og trener daglig. Dette trodde jeg var en helt ok variant helt til en kompis som lever omtrent som meg døde.

Mennesket som bilen må på service med jevne mellomrom – skulker du?

Sagt med andre ord; Selv jeg innser nå at jevnlige legebesøk er en nødvendighet fra man nærmer seg fylte førti. Et årlig legebesøk er min fremste ambisjon i første omgang, så får dette besøket være en helsekontroll av alt fra føflekker til blodprøver, og andre viktige undersøkelser.

Om du som meg er en mann eller kanskje også kvinne som så langt har skulka legetimen så skal du nå få et nytt perspektiv. Om ikke annet endrer ditt syn på legetimer og helsesjekker så kanskje min kamerats siste ord hjelper på veien. «Jeg burde sjekket meg selv før – ikke minst for barna min»

Det fikk meg til å tenke, og prinsippet om å skulke for å unngå ubehag er ikke verdt å dø for.

15493425_10154240647318517_206334537164715981_o

Jeg vil jo ikke skuffe Jr, og han fortjener en frisk og rask pappa!

Kreftsjekken for menn

Du trenger ikke søke lege for «småsykdommer», men hvis du får spesielle symptomer som ikke gir seg etter tre uker, kan det være lurt å snakke med legen din og eventuelt få en nærmere undersøkelse. Titt innom Kreftsjekken!

www.kjellolakleiven.no

TAKK FOR BESØKET!

Tips til bloggen kan sendes til post@kjellolakleiven.no

STAY SAFE

Følg meg gjerne på min offentlige profil på Facebook her; https://www.facebook.com/kleivenkjellola

 

Biljakten, en opplevelse på fire hjul

Reward, fra KleivenBlogg

«Vakre linjer og kurver er like slående som de alltid har vært»

Det er noen år siden det sto en bil på parkeringsplassen min i garasjen, og grunnen er ganske enkelt at jeg i hverdagen er såpass glad i å bruke føttene at jeg sjelden kjører noe sted. Med gangavstand til både kontoret og andre steder jeg besøker i løpet av en uke er bil behovet noe begrenset. Likevel har jeg et hjerte for vakre biler, og selv om norske myndigheter forsøke så godt de kan å ta livet av nordmenns mulighet til å kjøre vakre, elegante eller snertne biler så er det nå engang slik at hjertet fortsatt banker litt raskere når det ser et designsmykke av et kjøretøy.

Min favorittbil helt siden barndommen har alltid vært Porsche 356. Bilen som James Dean gjorde ikonisk da han kjørte seg i hjel i den. Personlig har jeg alltid kjørt biler som har appellert mer til hjertet enn til hjernen. Det handler ikke om pris men om kjærlighet til det litt merkelig, eller unormale om du vil.

Da jeg besluttet at å leve uten bil i hverdagen for noen år tilbake så var ikke det fordi at jeg ikke liker biler. Jeg elsker biler men med tanke på at bruksnytten som sentrumsborger i Oslo var såpas liten, så var det deilig med en bilpause. I tillegg følte jeg at miljøet fortjente litt drahjelp, og da var det jo greit at vi som ikke hadde akutt behov for bil kunne ta føttene til jobb, eller hoppe på nærmeste og beste trikk.

I løpet av tjueårene var bil noe av det jeg brukte mest penger på, og jeg skal innrømme at jeg har vært gjennom det meste av ulike sportsbiler. Som familiemann de siste årene har behovet endret seg, og selv om det er små raske biler som gir meg hjerteklapp så er det kanskje mer i SUV segmentet at jeg ville finne den bilen som var rett for meg om jeg skulle på biljakt.

Når vi først snakker om biljakt. I høst var jeg med en kompis ut for å titte på bil da jeg så et smykke at et kjøretøy. Fargen var som jeg liker best «sølv», og designet slo meg litt i bakken. Du vet som når du ser noe litt pent eller uventet som du ikke klarer å ta øynene fra.

Bilens navn var ikke så «fancy», men designet var noe jeg ikke kunne unngå å legge merke til. Litt sånn kjærlighet ved første blikk.

Da jeg kommenterte at bilen var helt rå, rent visuelt så hadde jeg ikke ventet at den skulle dukke opp i garasjen min, men slik er det altså med gode venner som har sansen for «practical jokes». Tidligere denne måneden sto plutselig en Audi S5 som den heter parkert på parkeringsplassen min. Til låns selvfølgelig men like fullt. Den vakre drømmebilen var plutselig tilgjengelig for en luftetur, og kjøre opplevelsen var ikke mindre slående enn de vakre linjene.

Kanskje det er på tide å igjen la parkeringsplassen min få romme en leieboer med vakre linjer. I såfall er alternativene mange og i bilverden er jo også mer miljøtilpasset og grønnere enn noen gang tidligere.

Jeg inviterer dere herved med på biljakten!

https://www.youtube.com/watch?v=BspTzOYAsU4&t=2s
 

Alle superhelter, og heltinner bærer maske!

«Jeg hopper i det som Clark Kent»

Kjære lesere, noen ganger overgår virkeligheten fantasien, og nå skal jeg gi dere et godt eksempel.

Sponset innlegg; I samarbeid med Interoptik

Sist uke fikk jeg en henvendelse fra mine gode venner i Interoptik som kunne fortelle at jeg var plukket ut til å gjøre en ny runde med ambassadørskap for brillekjeden med den oransje logoen. Enkelte av dere husker kanskje at jeg inngikk et samarbeid med  dem i fjor, og det rett etter at jeg innså at alderen at  hadde tatt et skikkelig jafs av det jeg alltid har sett som et skikkelig falkeblikk.

En risiko-analytiker kan ikke ta sjansen på å overse de små, men viktige detaljene. Svaret på svekket syn ble for meg briller til livets ulike roller.

Selv vi gutta må innse at briller må på plass før eller siden, og da er det bedre å hoppe i det som Clark Kent enn å krabbe rundt i blinde. La meg raskt og klarsynt spinne tilbake til ukens hendelse.

I god Interoptik stil var alt også denne gang lagt til rette for en dag langt unna de fleste av årets dager. I alle fall for en mann som til daglig bruker tiden på risiko, og økonomisk kriminalitet for kunder som foretrekker diskre omgivelser, og løsninger på problemer som ingen skal kjenne til. Denne uken var tilfellet helt motsatt.

Sammen med Janka Polliani, Marna Haugen Burøe og Vanessa Rudgjord var jeg gjennom en dagslang innføring i alt som gjelder på brille-fronten. Fra de små runde til de gode gamle gull brillene en super-gransker verdig.

Fra 20.mars til 8 april, vil  det være merkevaresalg med 50 % rabatt på et stort utvalg briller hos Interoptik. Min brilleside hos Interoptik med mine favoritter finner dere her.

Seminaret som fant sted på Cafe Christiania gav meg en god innføring i min nye brillegarderobe, og den fortalte meg også hvilke hensyn jeg med min ansiktsform skal ta ved kjøp av briller. I tillegg fikk jeg råd på hvilke briller som dette året er best egnet for jobb, fest og fritid. Alt takket være Interoptiks brillestylist som jeg også tidligere har fått gleden av å jobbe med ved tilsvarende anledninger.

For meg personlig er det at jeg slipper å tenke så mye ved brille kjøp den fremste grunnen til at jeg elsker å få råd av brille-stylisten. Alt blir så mye enklere når jeg som en mann på snart førti slipper å forstå trender, eller betydningen av de mange valgmulighetene som finnes på brillefronten.

Min personlige favoritt denne gang var gull-brillen fra Ray-ban til jobb som gav meg følelsen av det glade 80 tallet, samt Tom Ford brillen til fest. Begge finner du i min brille garderobe her. Brillemodel: Ray-Ban RX6389, veil.pris 1830,-

Etter at hun gjennom dialog med meg har valgt de brillene jeg bør ha, så får jeg ofte høre at jeg kler alle briller, men det er jo en bakenforliggende faktor. Som i risikoanalyse er analytikeren den avgjørende forskjellen, og der brille-stylisten gjennom analyse av mine ansiktstrekk finner de beste brillene for meg så unngår vi de største blemmene.

Resultatet er at jeg nå har seks nye par briller. To par til jobb, to til fest, og to til fritid. Om du skulle være i tvil om hvorfor du med svekket syn skal ha briller da må du huske følgende.

Alle superhelter bærer maske. Det gjelder hverdagshelter også!

Min favoritt til jobb; Brillemodel: Ray-Ban RX6389, veil.pris 1830,-

Min favoritt til fest; Brillemodell: Tom Ford FT5312, veil. pris: 3040,-

MIn favoritt til fritid; Oakley OX8077 veil.pris 1460,-

2017.03.13-Interoptik-Merkevaresalg-9481
2017.03.13-Interoptik-Merkevaresalg-11233.jpg

Fra 20.mars til 8 april, vil  det være merkevaresalg med 50 % rabatt på et stort utvalg briller hos Interoptik. Min brilleside hos Interoptik med mine favoritter finner dere her.

Bildene fra dagen er tatt av fotograf Thomas Lie Qvale.

 

Lyden av sekunder

Lyden av sekunder er alltid litt sterkere når det gjelder som mest. Det har jeg blitt fortalt, og slik har det seg altså at jeg står her og lytter til lyden av min egen klokke mens jeg venter på reaksjonen fra omgivelsene.

Jeg har nettopp fullført foredraget Naive Norge. 2700 sekunder, eller 45 minutter om du vil med frykt, skremsel, humor og ironi for en gruppe mennesker som jobber i det offentlige Norge. Jobben er gjort, og nå står jeg her da. Holder helt kjeft, og venter på reaksjonen fra de vel 100 tilhørerne som har vært med på seansen. Det er stille i konferanse-lokalet. Bare klokken min som tikker. Det er fire og et halvt sekund siden noen snakket sist. Det føles som en evighet

Konferansieren har takket meg for jobben og sagt noen ord om en skremmende foredrag. Jeg teller sekunder, og følger sekundviseren som danser av gårde.

Stopper du noengang opp slik? Stopper opp og lytter til lyden av sekundene som tikker av gårde. Det er befriende.

Når sant skal sies så forsøker jeg alltid å lytte til lyden av egen klokke i slike øyeblikk. Det å telle sekunder med klokken mens jeg selv er helt stille er en fin måte å sjekke temperaturen på tilhørerne. Hvor lang tid tar det før de klapper eller responderer? Det er også en fin måte å ta temperaturen på alt mulig annet også. Som for eksempel når du på jobb har lagt inn de siste salgsargumentene, og bare venter på kundens reaksjon på prisen eller forslaget til løsning. Da holder du helt kjeft og teller sekunder med klokken. «Tikk takk apparatet» rundt håndleddet er en god følgesvenn i slike øyeblikk. Den hjelper meg holde kjeft lengre enn motparten

Det klassiske armbåndsuret er en god følgesvenn i mange andre sammenhenger, også men jeg liker den best i de viktige øyeblikkene i livet. Det er liksom ikke helt det samme med en computer lignende greie rundt håndleddet som det er med en skikkelig klokke av det gamle slaget. Den computer lignende greia som har fått det fengende navnet smart-klokke blir liksom litt for smart for meg, og selv om jeg elsker alt det fantastiske som teknologien kan gjøre for meg så er det i bevisste øyeblikk så utrolig deilig å være fri for all den statistikk, og rapportering som smart-klokken gjør til alle mulige apper. Misforstå meg rett. En smart-klokke har også sine bruksområder, og jeg elsker den for at den vet å fortelle meg alt jeg trenger til trening, og fritid, men de viktige øyeblikkene da er det meg og den gamle mekaniske klokken som gjelder.

Ellers i livet har jeg jo allerede smart-Tv, smart-telefon, smart-kamera og høretelefonene mine påstår også å være av det smarte slaget.

Mulig det skyldes at jeg er en nostalgiker , men det får så være. Sannheten er i alle fall at tid er en for viktig ting i livet min til at den skal kunne hackes eller lagres på noens servere. Min tid er kvalitetstid, og den liker jeg best rundt armen. Med skinnrem, eller metall men alltid rapporteringsfri, og uten GPS med tilhørende sporing og kartlegging av hvor jeg er.

Smart-klokken den bruker jeg kun når jeg skal prestere, og prestasjonen skal pushes mot nye høyder.

Min mekaniske klokke er litt som kontanter utgått på dato men fortsatt en befriende følelse å bruke.

Når jeg nå pakker sammen Mac, og annet utstyr fra foredraget så er jeg 2700 sekunder eldre enn da jeg startet seansen.  Jeg har også noen sekunder kortere igjen å leve enn da jeg startet men det er ikke noe å bekymre seg over nå. Applausen fra publikum kom nemlig tre sekunder raskere enn sist jeg gjennomførte. Det i seg selv er verdt å feire.

I det løpet vi kaller livet er nemlig tid verdens mest verdifulle vare, og du får den aldri tilbake. Nettopp derfor holder jeg meg unna to ting. Tidstyver og klokker uten sekundviser.

 

Dette kan vise seg å være den største tabben i nyere norsk historie

Snakk om å gjøre i buksa med hele verdens øyne på Norge.

Selv velrenommertere Newsweek omtaler Norges giga tabbe. Jeg skjemmes!

Med 7000 oljemilliarder på bok skulle man tro at nasjonen Norge hadde råd, og vett til å beholde eierskapet til marinebasen Olavsvern i forsvarets hender, men salget som gav nasjonen Norge kun 35 millioner kroner kan vise seg å bli så mye mer enn et finansielt bomsalg. Det kan vise seg å bli den største tabben som er gjort i nyere norsk historie.

Basen kostet fire milliarder da den ble bygget.

Er det ok å la russiske skip bruke vår marinebase? Svaret er et krystallklart nei, og nå må noen ta politisk ansvar og rydde opp i fadesen. 

 Vi nordmenn fremstår som en gjeng med skogs-matroser!

Resultatet av salget av marinebasen er at vi nå har fått den aggressive russiske bjørnen som leieboer godt plantet på norsk territorium, og det som tidligere var en stolt norsk marinebase kan nå bli så mye mer enn en russisk forskningsstasjon i Norge. Det kan bli et viktig strategisk knutepunkt for det russiske forsvaret i Norge.

Det hele er skremmende, og fryktelig naivt.

«Ved et salg burde forsvaret sikret seg rett til å godkjenne en fremtidig leietaker. Det skylder vi både det norske folk og NATO»

«Det russiske nyhetsbyrået Sputnik har nylig omtalt Newsweeks artikkel som omhandler Norges fadese, og de peker på at det ironisk nok var Jens Stoltenberg som var statsminister da salget fant sted. Som de fleste bør ha fått med seg, er Stoltenberg i dag NATOs generalsekretær.

Hva er sannsynligheten for at Putin ville tillate norske interesser å overta en russisk militærbase for skarve 35 millioner? Han ville ikke gjort det for hele oljefondet.

«Det er positivt at andre, utenfor Forsvaret, kan benytte anlegget til verdiskapende aktivitet», sa daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen (Ap) da salget av den topphemmelige marinebasen Olavsvern ble godkjent av Forsvarsdepartementet i 2013. Hun burde visst bedre. Om hun da ikke med «andre» mente Putin & Company?

På den andre siden av grensen til Russland sitter Russerne og ler av sitt naive folkeslag i vest. Nok en gang har naive nordmenn gjort seg bort.

For med Russland som leietaker noen få måneder etter salget kan mye tyde på at Norge har pisset ordentlig i buksa.

Vi er verdens rikeste land, og helt uten forsvar

7000 oljemilliarder kan være en god grunn for Russland til å angripe lille Norge. Den russiske bjørnen trenger som kjent å styrke seg finansielt, og vår nabo i øst rasler stadig mer hissig med sablene. De siste årene har russiske fly og u-båter jevnlig utfordret våre grenser, og som motsvar på vår NATO øvelse tidligere denne måneden der 5000 soldater deltok satte Putin 76.000 soldater i bevegelse.

Samtidig sendte Putins talerør ut en pressemelding med ordlyden «Norge provoserer og spionerer»

Onsdag kveld skrøt den russiske forsvarsledelsen av å ha 76.000 soldater i aksjon på Kola-halvøya. Forsvarsminister Ine Marie Eriksen Søreide ser likevel ikke grunn til å reagere.

For en en ubetydelig salgssum på kun 35 millioner kroner har vi risikert å miste 7000 milliarder, tilsvarende et helt oljefond.

Kanskje oljefondet som vi er så stolt av ender som finansiering av stadig mer kuler og krutt for Putin, og det russiske forsvaret. Våre politikere har i alle fall hjulpet dem langt på vei.

Følg meg opp Facebook og få nye blogginnlegg så snart de er ute. MIN Facebook profil

Denne teksten er en klassikker fra arkivet på KleivenBlogg – Det var blant Norges mest leste blogginnlegg i 2015! Denne uken tok innlegget av igjen og er lest av tusenvis bare det siste døgnet.

fTBn18mLAHk

LES OGSÅ MER OM OLAVSVERN SAKEN HER; http://www.thelocal.no/20150403/former-military-brass-express-russia-concerns 

LES OGSÅ MER OM OLAVSVERN SAKEN HER; http://www.ndtv.com/world-news/russian-ships-in-old-arctic-nato-base-set-alarms-bells-ringing-751886

WWW.KJELLOLAKLEIVEN.NO